A-besvarelse i Kontraktsrett II

 In Aktuelt

Del I – teori 

Redegjør for reglene om opplysningsplikt i forbrukerkjøpsloven. Trekk også paralleller til de alminnelige kontraktsrettslige prinsippene om opplysningsplikt der det er relevant. 

Skriv ditt svar her… 

Oppgaven ber om en redegjørelse av opplysningsplikt etter forbrukerkjøpsloven (fbkjl.). En «opplysningsplikt» innebærer en plikt for en kontraktspart å opplyse medkontrahenten sin om forhold som vil være relevante etter omstendighetene ved avtalen. Fbkjl. § 1 (1) fastslår at loven regulerer «forbrukerkjøp», altså «salg av ting til en forbruker», der motparten opptrer i næringsvirksomhet jf. 2. ledd. Oppgaven ber dermed om en redegjørelse av plikt til å informere om forhold ved kjøp av løsøre mellom forbruker og mæringsdrivende. 

I forbrukerkjøpsloven følger det en lovfestet opplysningsplikt i § 16 1. ledd b), c) og d). Dette innebærer at å ikke «opplyse om forhold» overhodet etter b), å gi opplysninger som ikke «svarer til» tingens egenskaper etter c), eller «nødvendige opplysninger» om bl.a. installasjon av tingen ikke følger med, innebærer at tingen vil ha en rettslig mangel. 

Det vil i oppgaven legges hovedfokus på forbrukerkjøpsloven, men andre sentrale kontraktslover vil anvendes for å belyse poenger ved de aktuelle bestemmelsene. I oppgaven vil det først og fremst bli redegjort for hva som kvalifiseres som pliktig å opplyse om, og hva som ligger i bestemmelsene som nevnt over. I dette vil det bl.a. vurderes om reglene gjelder på alminnelig grunnlag. 

Hva er kvalifisert til å gi en alminnelig plikt til opplysning? 

Det er viktig å presisere at det med «opplysningsplikt» ikke følger noen alminnelig regel om at realdebitor må opplyse kreditor om alle omstendigheter rundt salgsgjenstanden. Hensynet bak å ha en «opplynsingsplikt» i avtaleforhold er å sikre begge parter at de har tilgang til informasjon som kan ha en innvirkning på avtalen, og bygger på prinsippet om felles lojalitet mellom avtaleparter. 

I fbkjl. § 16 (3) fastslås det at et brudd på opplysningsplikten likevel ikke utgjør en mangel, dersom forbrukeren «kjente eller måtte kjenne til» forholdene ved avtaletidspunktet. Dette gjelder for all opplysningsplikt i forbrukerkjøpsloven, og er lagt inn som en alminnelig begrensing for å hindre forbrukere i å gjøre mislighold gjeldende for forhold de burde forstått var en del av salgsobjektet. 

I forbrukerkjøp står vernet for forbrukeren sterkt. Derfor kan man si det slik at selgers plikt til å opplyse om forhold går lengre enn det det kanskje ville gjort i f.eks. kjøp etter kjøpsloven. Mellom to næringsdrivende parter vil det ofte ventes at hver part vil ha ressurser til å beskytte sine egne interesser, mens kravet til å opplyse ovenfor en forbruker vil være strengere. Dette kommer til syne i kjl. § 20 (2), som inneholder en noe omfattende begrensing for kjøpers forundersøkelse, uten at en parallell-regel for forbrukers forundersøkelse er å finne i forbrukerkjøpsloven sett bort ifra det alminnelige unntaket i fbkjl. § 16 (3). 

2/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

Nærmere om tilbakeholdne opplysninger 

Tilbakeholdne opplysninger innebærer at selger plikter å «opplyse om forhold», som selger «burde kjenne til», som forbrukeren «hadde grunn til å regne med å få», og som kunne «antas å ha virket inn på kjøpet» jf. fbkjl. § 16 (1) b). 

Å «opplyse om forhold» som selger «burde kjenne til», viser til at selger i utgangspunktet er pliktig til å opplyse om alle relevante forhold rundt salgsgjenstanden som han eller hun hadde god grunn til å vite om. 

Det sier for øvrig seg selv at det aldri kan forventes av et menneske å gi full opplysning om alle salgsgjenstander, som uttrykkelig følger av at forbrukeren må ha hatt «grunn til å regne med å få» disse. Dersom det ikke kan anses å være relevant informasjon for forbrukeren, er det ingen plikt til opplysning om de aktuelle forholdene. 

Når disse tilbakeholdne opplysingene i tillegg må kunne «antas å ha virket inn på kjøpet», innebærer det at avtalen må antas å kunne vært inngått på andre vilkår dersom informasjonen var gitt. Ordlyden peker ikke på noen høy terskel for innvirkning, og det innebærer dermed en kontroll om opplysningene var viktige i det hele tatt. 

Denne siden av opplysningsplikten har i hensikt å beskytte forbrukeren mot overraskende forhold som kunne vært unngått som følge av selgers opplysninger. Hvis for eksempel forbruker A kjøper et stykke kunst av næringsdrivende B, vil det kunne utgjøre en tilbakeholdt opplysning om det skulle vise seg at dette kunststykket var pålagt å måtte oppbevares på et museum, uten at A burde forstått dette. I et slikt tilfelle er det lite tvil om at opplysningen kunne virket inn på avtalen, og veien er kort for at forholdet utgjør en mangel, til tross for at varen i seg selv ikke har noen «feil». 

Bestemmelsen har paralleller bl.a. i avhendingslova (avhl.) § 3-7, kjl. § 19 (1) (b) og bustadoppføringslova (buofl.) § 26. Lovene har tilnærmet identiske vilkår for at det skal foreligge mangel ved tilbakeholdne opplysninger, sett bort ifra bl.a. skillet mellom fast eiendom og løsøre. Disse relativt ensformige reglene om tilbakeholdne opplysninger, også sett med hensyn til kravet om lojalitet i kontraktsrett, gir uttrykk for et alminnelig prinsipp om at selger ikke kan unnlate å gi informasjon han sitter med, og som forbrukeren burde få vite. 

Nærmere om uriktige opplysninger 

Tingen har en mangel dersom den ikke «svarer til opplysninger» som selger har gitt, dersom opplysningene ikke ble «rettet på en tydelig måte» før avtaleinngåelsen, og de uriktige opplysningene ikke «kan ha innvirket på kjøpet» jf. fbkjl. § 16 (1) c). 

Hovedvilkåret for uriktige opplysninger i forbrukerkjøp er at opplysning som selger har gitt om tingen som viser seg å være gal, utgjør en rettslig mangel. Dette skiller seg fra reglene om tilbakeholdte opplysninger, i at selger her faktisk har gitt informasjon om varen som forbrukeren hadde grunn til å få, men som viser seg til ikke å stemme med det som ble levert. 

Bestemmelsen har i klar hensikt å beskytte forbrukeren mot å inngå kjøp som bygger på villedelse fra selgers side. Hvis selger A f.eks. skriver i markedsføring at han selger et 4 meter høyt epletre, som forbruker B så kjøper, og epletreet viser seg å kun være 3 meter etter at B mottar det, kan han gjøre gjeldende en mangel som følge av at A ga gale opplysninger om de faktiske forhold. 

Selgeren kan likevel i et tilfelle av feilinformasjon «redde seg inn» ved å rette de uriktige opplysningene på en «tydelig måte». Dersom selger A i eksempelet over for eksempel informerer B direkte om at markedsføringen hadde en trykkfeil angående treets størrelse, må det antas at opplysningene er rettet på en slik måte at B ikke med rimelighet kan antas å tro at han fremdeles har krav på et 4 meter høyt epletre. 

Et alternativt vilkår for selgers frifinnelse om at de uriktige opplysingene «ikke kan ha virket inn på kjøpet». Ordlyden peker mot at opplysningene ikke må ha evne til å 

3/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

virke inn på avtalen. Dette er tilnærmet identisk ordlyd som unntaket i bokstav b). Den lille modifikasjonen fremstår likevel å være strengere ovenfor selger for hva som ikke kan regnes som «uriktige opplysninger», sett i forhold til at det ved tilbakeholdne opplysninger vil være tilstrekkelig om unnlatelsen «kan antas» å ha virket inn. 

Hensikten med reglene om uriktige opplysninger er å verne forbrukeren mot å inngå avtaler på feil premiss, der tingen kan ha en mangel om selger forsettlig eller uheldigvis gir feilinformasjon. 

I likhet med reglene om tilbakeholdne opplysninger, finner vi tilnærmet like regler om uriktige opplysninger i f.eks. i avhl. § 3-8 og håndverkertjenesteloven (hvtjl.) § 18. Essensen av disse bestemmelsene er at selger står ansvarlig for feilinformasjon. Det er for øvrig enkelte forskjeller. Frifinnelsesvilkåret skiller seg f.eks. fra kjl. § 18 (1), som også følger modellen av «kan antas». Dette viser til at det spesielt ved uriktige opplysninger er en lavere terskel for å påberope seg uriktige opplysninger i forbrukerkjøp enn i vanlige kjøp, som igjen viser til forbrukervernet. 

Igjen er det en relativt ensformet regel over de ulike kontraktslovene, som alle bygger på lojalitetshensyn. Dette taler her også for at det må finnes en alminnelig kontraktsrettslig regel om mangler ved uriktige opplysninger. 

Nærmere om «nødvendige opplysinger» om … 

Etter fbkjl. § 16 (1) d) plikter dessuten den næringsdrivende å gi «nødvendige opplysninger» om «installering, montering, bruk, stell og oppbevaring» sammen med tingen. 

«Nødvendige opplysninger» viser til at den næringsdrivende skal gi informasjon til forbrukeren til den grad at han er i stand til å ta den i bruk slik det er forutsatt, så lenge informasjonen gjelder omstendighetene som nevnt over. Dette gir spesielt godt uttrykk for forbrukervernet i loven, der en gjenstand er nødt til å innebære viktig informasjon om håndtering av løsøret for ikke å utgjøre en rettslig mangel. 

Denne bestemmelsen knytter seg særlig opp mot 3. ledd i paragrafen. Dersom forbrukeren «måtte kjenne til» disse «nødvendige opplysningene», kan vedkommende så klart ikke gjøre gjeldende at det foreligger en mangel ved tingen. 

I moderne hjem er det for eksempel i stor grad installert stikkontakter som elektroniske støpsler passer i. Om forbruker A går til en elektronikkhandel og kjøper en brødrister av selger B, vil det sjeldent være grunnlag for at A kan påberope seg manglende opplysninger om «bruk» pga. manglende instrukser om hvor man skal putte støpslet, av den grunn at vedkommende mest sannsynlig vet hvordan man skal anvende en stikkontakt. 

Eksemplet over ville for øvrig vært annerledes om det var snakk om heller lite kjent teknologi som forbrukeren aldeles ikke hadde grunn til å forstå. Da har selgeren unnlatt å gi «nødvendige opplysninger» om bruk, og han har brutt opplysningsplikten. 

Dette er en bestemmelse som ikke har noen konkrete paralleller i de andre større kontraktslovene. Det er altså mindre som taler for at «nødvendige opplysninger» er noe som i seg selv er påkrevd å gi på alminnelig grunnlag. Lojalitetsplikten tilsier for øvrig at begge parter er pliktige til å opptre rimelig ovenfor hverandre i denne situasjonen, og det er i det tilfelle heller 

Tidspunktet 

Slik det følger av fbkjl. § 18 (1), vil det være avgjørende om «risikoen» var godt over på forbrukeren ved bedømmelsen om det foreligger en mangel. Etter 3. ledd svarer selger også for «mangel som oppstår senere», hvis dette følger av kontraktsbrudd. Dette er et viktig vilkår i spørsmål om mangler generelt, men når det gjelder brudd på opplysningsplikten blir situasjonen litt annerledes. 

Brudd på opplysningsplikt innebærer at selger har opplyst utilstrekkelig på noe vis. Dette vil til vanlig innebære at det allerede før avtalen var inngått forelå et kontraktsbrudd, som bl.a. vises til i at de uriktige eller tilbakeholdne opplysningene 

4/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

må ha kunnet eller antas å ha kunnet «virket inn på kjøpet». Vilkåret forutsetter at opplysningene må ha vært gitt før forbrukeren inngikk kjøpet. 

Det kan dermed tenkes at spørsmålet om tidspunkt for «mangel» etter fbkjl. § 18 ikke vil være nødvendig å vurderes. Utformingen av bestemmelsen ser uansett ut til å være bedre egnet for mangler ved tingen i seg selv, da det er et nødvendig skille mellom en rent typisk «feil» og en rettslig «mangel» ved slike mangelsdrøftelser. 

Men når 3. ledd i bestemmelsen fastslår at også kontraktsbrudd etter avtaleinngåelsen kan medføre mangel, kan dette tolkes i retning av at også uriktige opplysninger etter avtaleinngåelsen kan utgjøre en mangel. Som sagt vil dette i stor grad være avskåret av vilkåret om innvirkning. Dermed er det kanskje heller relevant i de tilfeller der selgeren gir forbrukeren «nødvendige opplysninger» etter § 16 d). Dette må for øvrig innebære at opplysningene som «følger med tingen» kan bli gitt etter avtaleinngåelsen. 

2 Del II – praktikum 

Løs tvistene i oppgaven. Ta stilling til samtlige krav som fremmes ved å drøfte og avgjøre alle rettslige spørsmål som faktum foranlediger, så vel de prinsipale som de subsidiære. 

Skriv ditt svar her… 

Første tvist står mellom Lars Holm og Liftutleie AS. Saken gjelder leie av en lift i perioden 1. – 22. september. 

Håndverkertjenesteloven får ifølge sin § 1 (1) anvendelse ved «oppdrag om bestemte tjenester», der en slik tjeneste bl.a. kan være «reparasjoner». I vår sak ønsker Lars Holm å reparere en låve. Her er det for øvrig ikke snakk om avtale om at Liftutleie skal reparere låven, bare å leie ut liften. Håndverkertjenesteloven gjelder ikke her. 

Leie av løsøre er ikke lovregulert i norsk kontraktsrett. Tvisten må dermed løses på ulovfestet grunnlag. 

Lars har for det første krevd utført avhjelp av liften fra Liftutleie AS, i form av både reparasjon av feilen, eller eventuelt en omlevering av ny lift. Han har subsidiært gjort krav på prisavslag eller heving av avtalen. 

Første spørsmål blir om Lars kan kreve å få maskinen omlevert. 

Avtalen regulerer ikke adgang til omlevering ved feil. Avgjørende her blir om alminnelige kontraktsrettslige prinsipper tilsier at det er en adgang til å kreve omlevering. 

Omlevering av løsøre hjemles i f.eks. fbkjl. § 29 (1), og kjl. § 34 (2) ved vesentlig kontraktsbrudd. Etter f.eks. håndverkertjenesteloven eller avhendingslova er omlevering lite aktuelt etter ytelsenes art. Formålet med omlevering er å erstatte en mangelfull vare med en mangelfri en. 

Løsørekjøpslovene regulerer kjøp og salg, og er ikke direkte eller klart analogisk anvendbare på leiesituasjoner. Det kan likevel tenkes at omlevering i seg selv er lite problematisk i utleiesituasjoner, der mangelfri oppfyllelse gjerne vil kunne oppnås ved å erstatte den leide varen. 

Det er for øvrig klart at reglene om omlevering ikke dekkes gjennomgående i alle kontraktslovene. Men der det kan oppstilles en regel om omlevering i løsørekjøpssituasjoner, burde det også være en anvendbar regel også i leie av løsøre. Spørsmålet blir hva en slik regel ville inneholdt. 

5/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

Omlevering er en misligholdsbeføyelse. En klar forutsetning er dermed at det foreligger et mislighold. En annen forutsetning er at varen er fungibel, med tanke på at en vare som ikke kan byttes i en tilsvarende vare, ikke kan erstattes. 

Kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven stiller for øvrig ulike vilkår til omlevering. I vanlig kjøp er det krav om «vesentlig» mangel, mens det i forbrukerkjøp er alminnelig tilgang til omlevering ved mangler. På ulovfestet område står det ikke noe sentralt forbrukervern, som i seg selv taler for at forbrukerkjøpsloven er upassende ved ulovfestet rett. Likevel kan det tenkes at det også i forhold mellom forbruker og næringsdrivende bør være en noe lavere terskel for å påberope seg omlevering. 

Utgangspunktet her blir uansett at det må foreligge et «vesentlig» mislighold ved ulovfestet tingsleie, med hensyn til at kjøpsloven gir bedre uttrykk for generelle regler enn det forbrukerkjøpsloven gjør. 

Først må det avgjøres om det foreligger en mangel ved liften. 

Det fremkommer i avtalen at liften skulle leies ut «som den er», der leier påtar seg skaderisiko for leien i leieperioden. 

I tilfeller der avtalen har et «som den er»-forbehold, vil dette etter alminnelig språkbruk innebære at eventuelle skjulte feil og mangler ved varen ikke kan gjøres gjeldende ovenfor realdebitor. I f.eks. kjl. § 19 (1) og avhl. § 3-9 fastslås det at det likevel foreligger «mangel» dersom det foreligger uriktige eller manglende opplysninger ved kjøpsgjenstanden, uavhengig av om avtalen er inngått «som den er». 

Begge bestemmelsene gir uttrykk for at kjøpet er mangelfult uansett, dersom tingen er i «vesentlig dårligere stand» enn det kjøperen kunne regne med etter kjøpesummen eller forholdene ellers. Dette bør anses å gi uttrykk for et generelt unntak for «som den er»-forbehold. 

I avhendingslovas forarbeider, la Lovgiver til grunn at det i vurderingen av om noe er i «vesentleg ringare stand», slik avhl. formulerer vilkåret, vil bero på en vurdering av om misforholdet mellom kjøpers berettigede forventninger og den leverte gjenstanden er utvilsomt. 

Forarbeidene gir godt uttrykk for hva som ligger i begrepet, og vil bli lagt til grunn i vurderingen her på ulovfestet område. Terskelen må være høy, slik forarbeidene og lovenes ordlyd er formulert. Slik vilkåret er formulert i lovgivning, vil spørsmålet bero på en konkret vurdering tingens stand. 

Spørsmålet blir om liften var i «vesentlig dårligere stand» enn Lars hadde grunn til å tro. 

Lars hadde fått det klart for seg at liften han skulle leie, var gammel og slitt. Han fikk leie den til 2/3 av den pris man vanligvis ville betalt for en lift. I seg selv tilsier forholdene at Lars ikke kunne forventet stort av en slik lift. Feilen fulgte av en monteringsfeil, som skjedde flere år tilbake. 

Terskelen for at noe skal være i «vesentlig dårligere stand» enn det man kunne forvente, er høy. Liftutleie hadde for øvrig ikke gjort gjeldende ovenfor Lars at det var noen risiko for at maskinen burde bli ødelagt, selv om den var så gammel. Det synes likevel ikke åpenbart at Lars kunne forvente en 10 år gammel lift å tåle 8 timers arbeid en uke i strekk med 3 mann i liftens kurv, spesielt når Liftutleie hadde skrevet inn i avtalen at liften kun ville tåle 2 mann av gangen. 

Etter forholdene og etter prisen Lars betalte, fremstår ikke liften å ha vært i et åpenbart misforhold til avtalen. Det foreligger dermed ingen mangel. 

Der det ikke foreligger en mangel, kan ikke Lars kreve liften omlevert. 

Subsidiært om det foreligger en mangel, blir spørsmålet om Lars likevel kan kreve liften omlevert. Som nevnt er det to vilkår for omlevering. Det må være en fungibel 

6/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

ytelse, og misligholdet må være «vesentlig». Første spørsmål her blir dermed om liften er en ytelse som kan erstattes av tilsvarende ytelse. 

Liftutleie har anført at liften er uerstattelig og unik. Det er ingen tvil i faktum om at den aktuelle lifttypen er helt spesiell, og er tilnærmet umulig å finne lik av. Hvilken modell lift Lars skulle leie fremkom klart i avtalen. 

Det fremkommer for øvrig ikke i faktum at Lars må ha en tilsvarende brukt lift for å tilfredsstille hans rettigheter etter avtalen. På liftmarkedet vil det nok være mange lifter som helt fint kan brukes som erstatning for den opprinnelige, ødelagte liften. 

Når vi tar utgangspunkt i avtalen følger det kun plikt for Liftutleie å levere lifter av typen «460 SJ». Lars hadde gjort det rimelig klart for Liftutleie at han ikke brydde seg stort om typen lift, men at hensikten med leien var å «fikse låven» hans. Etter dette må svaret bli at liften var erstattelig av enhver annen lift. 

Selv om Lidtutleie «spesialiserte» seg på utleie av nettopp denne typen lifter, er det nærliggende å tro at selskapet vil ha mulighet for å bytte ut liften med en tilsvarende, like god lift. 

Liften er fungibel. 

Neste spørsmål er om misligholdet var «vesentlig». 

Ordlyden av «vesentlig» tilsier at det kreves et alvorlig kontraktsbrudd for å kreve omlevering. Terskelen vil dermed være høy for anvendelse. 

Spørsmålet blir om Liftutleie sitt mislighold var «vesentlig». 

Det eventuelle misligholdet mellom Lars og Liftutleie ville vært at maksinen brøt sammen etter en ukes bruk. Dette gjorde maskinen ubrukelig. For at Lars da skulle fått reparert låven hans, ville han måttet skaffe seg en helt ny lift. Avviket mellom det som ble levert og det som var avtalt fremstår dermed som ganske så alvorlig. 

Likevel, som det var gjort rede for i vurderingen om leien var i «vesentlig dårligere stand», så kunne Lars til noen grad bebreides for at skadene kom til syne. Han brukte ikke liften som forutsatt, med tre mann i kurven med langvarig bruk. Selv om de konkrete følgene av kontraktsbruddet var noe alvorlige, kan ikke misligholdet anses å være «vesentlig». 

Lars kan ikke kreve omlevering. 

Neste spørsmål blir om Lars kan kreve maskinen reparert. 

Det følger ikke av avtalen noen retteplikt. Om det skal være en plikt til retting må dette dermed følge av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. 

I de fleste kontraktslovene er det inntatt bestemmelser om krav på retting. En slik rett følger bl.a. av fbkjl. § 26 (1) b) og kjl. § 34. Etter avhl. § 4-10 (2) følger det for øvrig ingen alminnelig retteplikt, der dette er nærmere betinget av om selger har «ført opp» hus eller innretning til salg. Husleielovens § 2-10 gir også retteplikt ved mangler. 

I juridisk teori har f.eks. Viggo Hagstrøm antatt at det ikke finnes noen alminnelig retteplikt, begrunnet i at lovenes bestemmelser er relativt positivrettslig utformet. Til dette kan man bl.a. vise til avhendingslova, som skiller seg ut ved å ha en mer betinget plikt enn de andre lovene. 

Likevel ser vi at de sentrale lovene som regulerer løsørekjøp har inntatt bestemmelser som gir retteplikt ved mangler. Det kan da tenkes at det er nærliggende å også ha en slik regel ved leie av løsøre, da dette etter sin art er rimelig like rettsforhold, sammenliknet med f.eks. avhening av fast eiendom. Når leie av fast eiendom også åpner for retteplikt, kan vi se at det ikke er en fjern tanke å 

7/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

kreve rettet kjøpsgjenstander som leid, og ikke eid. 

Med hensyn til lovregulering som hjemler retteplikt i tilnærmet like situasjoner som ved leie av løsøre, kan vi si at det foreligger en generell retteplikt ved leie av slike ting. 

De sentrale kontraktslovene som har retteplikt som løsning, stiller i all hovedsak som vilkår at det foreligger en rettslig «mangel». I f.eks. kjl. § 34 og fbkjl. § 29 er det et tilleggsvilkår at eventuell retting ikke «volder selgeren urimelige kostnader». Der retteplikt skal foreligge ved tingsleie, fremstår disse reglene også å gjelde som alminnelige prinsipper ved retting. 

Hva som er «urimelige kostnader» vil måtte vurderes etter en avveiing mellom kostnadene for reparasjon mot fortjenesten ved dette. 

På dette punktet drøftes det for øvrig subsidiært om det foreligger mangel. Spørsmålet her blir dermed kun om det vil volde «urimelige kostnader» å rette feilen. 

Liftutleie har fremhevet at det vil koste dem 7000kr å reparere feilen. Dette utgjør 1/3 av leiesummen mellom Lars og Liftutleie. 

I seg selv er 7000kr ganske mye å bruke på å reparere en lift som er blitt ødelagt. Liftutleie fremstår heller ikke å ha interesse i å reparere denne, til tross for at det er de som eier den. Likevel vil det ikke være særlig tyngende ovenfor Liftutleie å reparere liften. Når de dessuten får beholde den etter leieperioden, vil rettingen komme noe til deres gunst. 

Det volder ikke selger «urimelige kostnader» å rette. Subsidiært om det hadde vært en mangel, har Liftutleie retteplikt. 

Lars har subsidiært påberopt prisavslag. 

Prisavslag har i hensikt å «reparere» avtaleforholdet ved å redusere prisen forholdsmessig til det som ville utgjort tjenesten i kontraktsmessig stand. Det følger en slik rett av alle de sentrale kontraktslovene, og det er ingen tvil om at prisavslag ved mangler gjelder som et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp. 

Subsidiært foreligger det mangel. Dermed har Lars krav på prisavslag. 

Der det ikke kan påvises reparasjonskostnader for Lars, fremstår et forholdsmessig prisavslag å være den eneste løsningen for utregningen av denne. Lars har ikke gjort gjeldende noe konkret krav, så en slik utregning måtte skjedd skjønnmessig. 

Det siste subsidiære kravet til Lars er at han vil heve leieavtalen med Liftutleie. 

Heving er en misligholdsbeføyelse som er regulert i alle kontraktslovene. Det er ingen tvil om at dette gjelder som et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp. Dette prinsippet innebærer at begge parter leverer tilbake sine ytelser. Det som ikke er ensartet formulert, er terskelen på eventuell heving. 

Her er det to sider av leieavtalen som heves for. For det første krever han leien som allerede er gjennomført refundert, for det andre krever han den delen av leien som ikke er gjennomført refundert. 

Heving med tilbakevirkende kraft for ytelser som ikke kan restitueres etter sin art, kan i utgangspunktet ikke heves, da det ikke er noe å tilbakeføre. Hvtjl. § 26 fastslår at tjenester under loven kan heves dersom «formålet» med tjenesten «blir vesentlig forfeilet» av misligholdet. Dette fremstår å være en passende løsning for tjenester som ikke kan restitueres etter sin art, og må antas å kunne gjelde som et alminnelig prinsipp. 

Heving med virkning fremover i tid, er en annen sak. Hvis man tar utgangspunkt i kjøpslovens modell, vil vilkåret kun være at misligholdet må være «vesentlig». 

8/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

Første spørsmål 

Neste tvist står mellom Marte og Mekk AS. Saken gjelder mangelskrav mot tidligere salgsledd. 

Det følger av kjl. § 1 at loven får anvendelse ved kjøp av løsøre. Marte kjøpte liften av Hans Tastad. Her er det snakk om alminnelig kjøp av løsøre. Kjøpsloven får anvendelse. 

Marte har krevd erstattet 35 000 for reparasjon, og 20 000 for skade på huset hennes ovenfor Mekk AS. 

Det følger av kjl. § 84 (1) at kjøper kan gjøre krav direkte mot tidligere salgsledd dersom «tilsvarende krav» kan gjøres gjeldende av selgeren. 

Bestemmelsen bygger på subrogasjonsprinsippet om direktekrav, som innebærer at kjøper kan «tre inn» i selgers krav ovenfor tidligere salgsledd. Etter denne metoden er det ikke avgjørende om det er mangelfult forhold i forholdet debitor-kreditor, men heller om det er det i forholdet debitor-hjemmelsmann, der hjemmelsmann er tidligere salgsledd. 

Spørsmålet blir dermed om Hans kunne gjort krav gjeldende ovenfor Mekk AS. 

Det følger av hvtjl. § 1 (1) at loven får anvendelse ved «oppdrag om bestemte tjenester», bl.a. reparasjoner, mellom næringsdrivende og forbrukere. Hans drev med hobbyreparasjon, utenfor selvstendig næring, mens Mekk AS helt klart er næringsdrivende. De to inngikk avtale om reparasjon av liften. Håndverkertjenesteloven får anvendelse i forholdet Hans – Mekk. 

Håndverkertjenesteloven er preseptorisk til fordel for forbrukeren, jf. hvtjl. § 3. 

Marte har gjort gjeldende et krav om erstatning via Hans mot Mekk. 

Mekk AS har erkjent at reparasjonen var mangelfull, og at det var reklamert i tide. 

Det følger av hvtjl. § 28 (1) at kjøper kan kreve erstatning for tap som følger av rettslig mislighold. Dette gjelder ikke hvis tapet skyldes 1) hindring, 2) utenfor tjenesteyters kontroll, 3) som han ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning, 4) eller unngå eller overvinne følgene av. Dette gir uttrykk for reglene om kontrollansvar. 

Det følger av hvtjl. § 28 at tjenesteyteren frifinnes for ansvar, dersom han oppfyller alle fire vilkårene som nevnt over. Første spørsmål er om det foreligger en «hindring». 

«Hindring» må ses i sammenheng med vilkåret om å ikke kunne «unngå eller overvinne følgene» av dette. Dersom hindringen ikke var uunngåelig eller uovervinnbar, er det ikke en rettslig «hindring». Spørsmålet her blir dermed om Martes tap følger av en rettslig «hindring». 

Den eventuelle hindringen for Mekk AS er tretthetsbruddet ved skruene. Det er klart at mens Mekk AS ikke brukte tilstrekkelige materialer, så kunne de ikke overvinne de forhold at maskinen raste sammen. Det foreligger en rettslig «hindring». 

Neste spørsmål er om denne hindringen kunne vært ventet av Mekk å forutse. 

I likhet med spørsmålet om «hindring» hadde Mekk AS liten grunn til å tro at tretthetsbruddet kom til å skje, til tross for å ha brukt utilstrekkelig skruer. Dermed er dette vilkåret også oppfylt. 

Siste vilkår for frifinnelse er om hindringen var utenfor Mekk sin «kontroll». 

9/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

Hva som menes med «kontroll» ble drøftet i saken rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne, dissens 3-2). I denne saken ble selger av bambuspinner kjent erstatningsansvarlig fordi en smittsom sykdom ved pinnene var under deres «kontroll». I vurderingen av dette anførte førstevoterende bl.a. at det er innenfor selgers «kontroll» dersom vedkommende «objektivt sett hadde kontroll over» hindringen. Det er ikke relevant i vurderingen om parten kunne klandres for handlemåten sin eller ikke. 

Spørsmålet blir om Mekk AS hadde «kontroll» over hindringen. 

I vårt tilfelle kunne Mekk As helt klart ha brukt skruer av høyere kvalitet for å hindre tretthetsbruddet. Det er ingen tvil om at dette faller innenfor deres kontrollsfære, der man legger den strenge modellen som rettspraksis legger opp. 

Mekk AS hadde «kontroll». De kan dermed ikke frifinnes etter kontrollansvaret. 

Det er ansvarsgrunnlag for Mekk AS. Det følger for øvrig videre utmålingsprinsipper som bestemmer hvilke tap som kan dekkes. Det følger for det første av hvtjl. § 30 (1) at kun «økonomiske tap» skal dekkes. 

«Økonomiske tap» må forstås å være tap som kan måles økonomisk. I vårt tilfelle er det null tvil om at Marte har påtatt seg økonomiske tap, og dette vilkåret er oppfylt. 

Det følger videre av § 28 (3) at det kun er skade på «den ting … tjenesten gjelder eller på annet som har nær og direkte sammenheng» med det tingen forutsettes bruk til, som kan erstattes etter kontrollansvaret. Dette er en henvisning til skillet direkte/indirekte tap. 

Ordlyden av om noe har «nær og direkte sammenheng» med tingens forutsatte bruk, innebærer en vurdering av om tapet kommer av noe man kunne forventet tingen å forårsake tap på. 

Spørsmålet blir om tap på veranda og motor var direkte tap. 

For det første er det klart at skaden på motor er skade på «den ting … tjenesten gjelder». Det er nettopp dette Mekk AS fikset på. 

For det andre er det her snakk om en lift, som brukes i stor grad til arbeid på bl.a. hus og andre bygninger. Det er dermed ikke tvil om at tap på hus vil være noe som har «nær og direkte sammenheng» med forutsatt bruk av en lift. 

Begge tapene er direkte, og dermed erstatningsmessige. 

Videre følger det av § 30 2. ledd at det kun er tap som kunne vært «forutsett som en mulig følge» av misligholdet som kan erstattes. Dette er en henvisning til kravet om adekvat årsakssammenheng mellom tapet og misligholdet. 

Første spørsmål her er om det er faktisk årsakssammenheng mellom tapet og mangelen for Mekk AS. 

Grunnen til at liften falt sammen og skadet Martes hus er at det var installert utilstrekkelige skruer i maskinen. Dette ledet til tretthetsbrudd i motoren, og skade på Martes eiendom. 

Begge tilfeller har utvilsomt årsakssammenheng rent språklig til misligholdet. Likevel er det kun motoren som fremstår å være et direkte følge av misligholdet. 

Marte brukte maskinen i tillit til at maskinen var mangelfri. Når huset da ble skadet av skruene som falt ut, fremstår ikke dette umiddelbart som påført av misligholdet i seg selv. Av denne grunn kan vi si at skadene på huset ikke var i faktisk årsakssammenheng med misligholdet, og faller inn under negativ kontraktsinteresse. 

Tapet på motoren står i årsakssammenheng. 

10/11 

JUS2001 1 Kontraktsrett II Candidate 590 

Neste spørsmål er om årsakssammenhengen kunne vært «forutsett» av debitor. I dette ligger et påregnelighetsspørsmål om en hvilken som helst misligholdende debitor i den aktuelle posisjonen burde kunne forutse følgene som skjedde. 

Spørsmålet er om en vanlig debitor i Mekk AS sin plass kunne forutsett tapet. 

Mekk AS plasserte dårlige skruer i maskinen som ledet til at den påførte skader på hus og motor. Når det gjelder motoren er det åpenbart at en misligholdende debitor må forstå at dette utgjør et tap. Dermed er tapet påregnelig. 

Det er adekvat årsakssammenheng mellom tap ved reparasjon av motor 

Vilkårene for erstatning av skader på liftens motor er oppfylt. Marte kan dermed kreve 20 000kr direkte av Mekk AS via Hans Tastad jf. kjl. § 84.  

Recent Posts
Kontakt oss

Beklager, vi er ikke online i øyeblikket. Legg igjen en beskjed, så tar vi kontakt med deg.

Not readable? Change text. captcha txt