A-besvarelse i Arve- og Familierett

 In Aktuelt

Kommentar fra redaksjonen: Dette er en A-besvarelse fra Arve- og familierett eksamen 2017. A-besvarelsen viser god juridisk metode og illustrerer at det er helhetsinntrykket ved en besvarelse som er avgjørende.Vi ønsker å ta forbehold om at dette ikke er en mønsterbesvaralse.

Del 1 Spørsmål til praktikum 

Spørsmål 1: Er Lars Holm medansvarlig for båtlånet? 

Dette er en tvist mellom Marte Kirkerud og hennes tidligere ektemann Lars Holm. Lars hevdet at Marte var alene ansvarlig for lånet. Marte motsatte seg dette og hevdet at de begge måtte dele ansvaret om låneopptaket mellom seg. 

Det rettslige overordnede spørsmålet er om Lars er ansvarlig innad for lånet. 

Hovedregelen i ekteskapsloven (el.) § 40 bestemmer at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen, hvis det ikke er særskilt avtalt. 

Det fremgår at Marte var den som tok opp lånet i sitt navn, og er derfor den som står ansvarlig for lånet utad. 

Det fremgår av rettspraksis at en ektefelle likevel kan blir ansvarlig for gjeld innad. For at en ektefelle kan bli ansvarlig innad for et lån må det foreligge et særskilt rettsgrunnlag, jf. Rt. 1996 s. 1666. 

Typisk særskilt rettsgrunnlag kan være; avtale mellom ektefellene, bestemt av lov eller stilltiende forutsetninger. 

Det fremgår av faktum at Marte og Lars ikke har skrevet noen avtale i forbindelse med at lånet ble tatt opp, og det er her heller ikke grunnlag for en lovbestemmelse. Spørsmålet blir om partene har ment i sitt innbyrdes forhold å forplikte seg i fellesskap, jf. Rt. 1990 s. 1226. 

Ved en slik vurdering har Tone Sverdrup med grunnlag i rettspraksis trukket frem en del momenter, jf. Lødrup/ Sverdrup 8. utgave. 

Et moment er om det var enighet rundt låneopptaket.
Det fremgår av faktum at både Marte og Lars hadde gode jobber og synes de hadde råd til en slik luksus. En kan på grunn av dette si at båten var en felles anliggende anskaffelse og at det derfor var enighet rundt lånet. 

Neste moment er om lånet ble brukt til det felles beste.
Det fremgår at de begge var båtentusiaster, og at de tilbrakte mange dager og kvelder på fjorden i båten. På grunnlag av dette ser vi at paret før samlivsbruddet hadde mye glede av båten. 

Et annet moment er hvorfor bare den ene sto oppført som låneopptaker. 

Marte var ansatt i banken og hadde derfor gunstige lånevilkår som ansatt. Det er derfor naturlig at det ble slik at det var Marte som tok opp lånet i sitt navn alene. 

Man kan med grunnlag av dette se det naturlig å gå utefra at Marte og Lars må ha ment å forplikte seg i fellesskap. 

Konklusjon: Lars Holm er medansvarlig for båtlånet. 

Spørsmål 2: Er ektepakten mellom Per og Marte helt eller delvis ugyldig? 

Dette er en tvist mellom Pers advokat Tastad og Marte Kirkerud. Marte hevder at ektepakten hun og Per hadde inngått var ugyldig. Tastad motsatte seg dette. 

Det rettslige overordnede spørsmålet er om ektepakten ble gyldig opprettet. 

Det fremgår av faktum at ektepakten ble opprettet på gyldig måte i forhold til formkravene, jf. el. § 54. Marte hevdet likevel at den ikke var tinglyst og at innholdet dessuten gikk utover det ektefellene kunne avtale. Spørsmålet til de to anførslene blir løst hver for seg. 

Spørsmålet er om ektepakten er opprettet gyldig med henhold til innholdet?
Det fremgår av el. § 42 første ledd at ektefeller kan avtale at det de eier eller senere erverver, skal være unndratt fra deling (særeie).

Av ektepaktens første punkt fremgår det at Per og Marte avtalte fullstendig særeie. Dette er forenelig med bestemmelsen i § 42 og er derfor en avtale det er gyldig lov å opprette. Punkt en av avtalen er derfor gyldig. 

Ektepaktens neste punkt bestemmer at Per fritt skal kunne råde rettslig over den felles bolig på hvilken som helst måte. 

Som en hovedregel medfører ekteskapet ingen begrensninger i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eier når ekteskapet blir inngått, dersom ikke noe annet er bestemt, jf. el. § 31 første ledd. 

Det fremgår av faktum at boligen var Pers eneeie og ektefellenes felles bolig. Per har derfor i utgangspunktet rett til å råde over boligen slik han ønsker. Spørsmålet er om noe annet er bestemt. 

Av el. § 32 fremgår det at noe annet er bestemt for felles bolig. Det fremgår av el. § 32 at en ektefelle ikke kan overdra, pantsette eller leie bort en eiendom som ektefellene bruker som felles bolig, uten samtykke fra den andre ektefellen. 

Som en hovedregel kan ikke de innskrenkningene i råderetten som er fastsatt fravikes. Men ektefellene kan likevel avtale at innskrenkningene ikke skal gjelde for eiendeler som er særeie. En slik avtale må inngå i ektepakts form, jf. el. § 37. 

Det fremgår at boligen var Pers særeie. I dette tilfelle er ektepakten gyldig opprettet med henhold til form, og en slik avtale som er avtalt i punkt to vil falle innunder bestemmelsen i § 37. Punkt to av avtalen er av den grunn gyldig. 

Ektepaktens punkt tre bestemmer at Marte ikke kan kreve å overta boligen i skifteeoppgjøret.
Det fremgår av el. § 74 at når “sterke grunner” taler for det, kan en ektefelle gis rett til å løse ut bolig når det er den andres særeie. 

Det fremgår av lovens ordlyd at når sterke grunner taler for det kan en ektefelle gis rett på naturalutlegg av boligen selv om den er den andres særeie. I dette tilfellet vil ikke spørsmålet om det foreligger “sterke grunner” blir drøftet. Her er det viktig å se at loven ikke setter en unntaksregel vedrørende denne bestemmelsen, slik el. § 37 setter for råderetten ved boliger som er særeie. Konklusjonen blir derfor at ektepaktens siste punkt må settes til side.

Delkonklusjon: Ektepakten er gyldig opprettet med henhold til innholdet i punkt en og to, men ikke i henhold til punkt tre. 

Det fremgår av el. § 54 tredje ledd at en ektepakt som oppfyller formkravene er bindende for ektefellene selv. Av ordlyden forstås dette at en ektepakt som er gyldig opprettet med henhold til de kravene paragrafen setter en gyldig. Bestemmelsen setter ikke krav om at ektepakten må være tinglyst for at den skal være bindende, og en må derfor forutsette at en gyldig ektepakt ikke beror på tinglysning. 

El. § 55 får ikke anvendelse ettersom det i dette tilfellet dreier seg om to ektefeller og ikke en ektefelles fordringer overfor kreditor.
Martes anførsel til at ektepakten et ugyldig på grunn av manglende tinglysning er ikke riktig. 

Konklusjon: Ektepakten mellom Per og Marte er delvis ugyldig. 

Oppgave 3: Er testamentet gyldig opprettet? 

Dette er en tvist mellom Marte, Tobias og Pers advokat Tastad. Marte og Tobias hevder at testamentet ikke var gyldig opprettet. Tastad på motsatt side motsetter seg dette. 

Det rettslige overordnede spørsmålet er om testamentet er gyldig opprettet. 

Det rettslige grunnlaget er arveloven (al.) § 49 som setter formkravene for testament. Av denne bestemmelsen fremgår det at et testament må gjøres “skriftlig”, med “to vitner” som testator har godtatt og som er til stedet sammen og som “vet at det er et testament”. Testator skal, mens vitnene er til stedet “skive under” på dokumentet. Vitnene skal “skive under på testamentet” mens testator er til stedet. Vilkårene er kumulative som vil si at alle vilkårene må være oppfylt for at testamentet skal anses gyldig. 

Det fremgår av faktum at testamentet ble skrevet skriftlig og underskrevet med initialene P. Å. i frelsesarmeens suppekjøkken, hvor Per regelmessig spiste gratis. De to vitnene var soldater i frelsesarmeens
tjeneste. Testamentet var skrevet på baksiden av den reklamefolder. Oppgaven reiser i tillegg flere problemstillinger som vil bli løst hver for seg. 

Har det at testamentet er skrevet på en reklamefolder noe å si på gyldigheten? 

Fra juridisk teori fremgår det at hva testamentet er skrevet på er av liten betydning, jf. Arverett Lødrup/ Asland. Det viktigste er at det er skriftlig slik at det kan etterprøves. Man kan derfor konkludere med at det faktum at testamentet er skrevet på baksiden av en reklamefolder ikke har noe å si for gyldigheten. Vilkåret om skriftlighet er oppfylt. 

Er det at Per underskrev initialene sine som underskrift gjeldene for vilkåret om underskrift?
Fra rettspraksis har man sett at i enkelte tilfeller kan slikt som “kallenavn” eller “mor/far” bli godtatt som en gyldig underskrift. Da må henholdsvis dette “kallenavnet” være noe denne personen er godt kjent som. Det har også vært mulig å bare underskivet med fornavnet eller etternavnet hvis man på annen måte kan identifisere vedkommende. 

Det fremgår at Peder underskrev testamentet på kjøkkenet i Frelsesarmeen hvor han spiste ofte. Det kan derfor argumenteres for at de i Frelsesarmeen vil kunne vite at testamentet var gjort av Peder. Dette kan likevel ikke ilegges for mye vekt. Per Ås og da P.Å. er et veldig vanlig navn og uten noen annen informasjon på testamentet om hans identitet vil det være vanskelig å identifiser han. 

Vilkåret om underskrift er av den grunn ikke oppfylt. 

Fyller de to soldatene kravene for testamentvitner?
Et av formkravene er at opprettelse av testament skal bekreftes av to testamentvitner. Dette vilkåret er oppfylt. 

Det fremgår ikke direkte fra faktum, men man kan her anta at siden alle var på suppekjøkkenet samtidig – at kravet om at Per var til stedet da de to vitnene underskrev er oppfylt. Det fremgår også at de to synes innholdet var urimelig, men respekterte likevel Pers vilje. Av dette ser vi at vitnene visste at det var et testament de underskrev. Vilkåret er derfor oppfylt. 

Spørsmålet blir om disse to vitenen fyller kravene for testamentvitner. 

Av al. § 52 fremgår det at testamentsvitnene skal være minst “18 år” og “ikke sinnsjuke” eller “i høy grad hemma i sjeleleg utvikling” eller “i høy grad sjeleleg svekt” 

Det står ikke oppført i faktum at noen av vitenen ikke fyller disse kravene og en må derfor anse vitnene som gyldige etter denne bestemmelsen. 

Al. § 61 stiller krav om vitehabilitet. Det fremgår av § 61 annet ledd at disposisjoner til “fordel” for noen som vitnet er “i tjeneste” hos på testasjonstiden, er ugyldige. 

En naturlig språklig forståelse av “i tjeneste” indikerer et ansettelsesforhold. Av loven ser vi at som tjeneste regnes funksjon som styremedlem og lignende i en stiftelse, jf. al. § 61 annet ledd annet punktum. Denne bestemmelsen tar sikte på å omfatte alle former for sammenslutninger som det kan testamenteres til fordel for, jf. Ot.prp.36 (1968 -1969). 

Det fremgår av faktum at de to vitnene var soldater i Frelsesarmeens tjeneste. Men det er viktig å huske på at Per ikke testamenterer bort noe til fordel for Frelsesarmeen. Av den grunn vil ikke denne bestemmelsen evt. gjøre at testamentet blir ugyldig. 

Alle formkravene for testament var oppfylt, bortsett fra kravet om underskrift. Vitnene fylte også testamentskravene. 

Konklusjon: Testamentet er ikke gyldig opprettet. 

Subsidiært kan man drøfte om vitne var inhabilt med den forutsetningen at Per hadde testamentert bort sin formue til Frelsesarmeen. Det fremgår at vitnene var i tjeneste hos Frelsesarmeen. 

Det avgjørende for om testasjonen likevel kan opprettholdes blir om unntaksbestemmelsen i al. § 61 andre ledd tredje punktum kommer til anvendelse. Det fremgår av denne bestemmelsen at disposisjonen likevel er gyldig når tilknyttinga er fjern og trolig “ikke har hatt noe å si for innholdet i testamentet”. 

Av Rt. 2010 s. 691 ble det presisert at “den omstendigheten at vitnets tilknytning er fjern, vil være et moment i en lik vurdering, en det bør heller ikke være noe er”. Det er derfor kun et vilkår i denne bestemmelsen som må være oppfylt for at testasjonen likevel kan bli sett gyldig. 

På den ene siden er Frelsesarmeen en stor stiftelse med mange ansatte. Så det at de to vitenen var i Frelsesarmeens tjeneste kan ikke legges for mye betydning. På den andre siden er Frelsesarmeen en type veldedighetsorganisasjon hvor de som er i deres tjeneste selvfølgelig vil at folk skal gi støttet til dem. Likevel vil det at vitnene er to av så mange ansatte i en stor organisasjon veie for at deres tilknytning er fjern og ikke har hatt noe å si på innholdet i testasjonen. 

Subsidiær konklusjon: De to soldatene fyller kravene for testamentvitner. 

Spørsmål 4: Kan Marte og Tobias motsette seg at formuen brennes? 

Dette er en tvist mellom Marte, Tobias og Pers advokat Tastad. Marte og Tobias hevder at testamentet har ugyldig innhold. Tastad motsatte seg dette. 

Det rettslige overordnede spørsmålet er om Marte og Tobias kan motsette seg innholdet i testamentet. 

Det rettslige grunnlaget er al. § 48 som bestemmer at den som har” fylt 18 år” kan i testament fastsette hva som skal gjøres med det han etterlater seg når han dør. 

Det følger av faktum at Per var en voksen man og derfor følgelig over 18 år. Vilkåret er oppfylt. Som følge av ordlyden kan derfor Per i utgangspunktet fritt bestemme hva som skal skje med det han etterlater seg ved sin død. Spørsmålet er om det likevel finnes visse forbehold han må forholde seg til. 

Det fremgår av al. § 7 at ektemakens retter etter § 6, kap III kan avgrenses ved testament som vedkommende har “fått kunnskap” om før arvelaterens død. Ektemaken sin rett til minstearv kan likevel ikke avgrenses. 

Av en naturlig språklig forståelse indikerer “fått kunnskap” at ektefellen har fått vite om testamentet. Av forarbeidene følger det at det stilles få krav til hvordan denne kunnskapen har kommet til ektefellens. Denne kunnskapen må ikke ha blitt gitt av testator selv, det holder at ektefellen faktisk har fått kunnskap. Det følger av rettspraksis at kunnskapskravet bare skriver seg til viten om testamentet, og ikke innholdet, jf. RG 1966 s. 262. 

Retter etter § 6 vil i dette tilfelle være ektefellens rett på arv på grunnlag av ekteskap. Er de næreste slektsarvingene til arvelateren foreldrene hans eller avkom etter disse, har ektemaken rett til halvparten av arven, likevel minst 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden, jf. al. § 6 første ledd annet punktum. 

Det fremgår av faktum at Pers eneste slektning var hans halvbror Tobias. Martes arv vil derfor begrenses til minstearven, 6G. Dette står imidlertid allerede i testamentet. Spørsmålet blir om Tobias kan kreve arv fra Per. 

Det fremgår av al. § 2 første ledd annet punktum at er far eller mor død, går arvelotten til hans eller hennes livsarvinger. 

I dette tilfellet er begge foreldrene til Per døde, men Pers far etterlot seg også sønnen Tobias. Som følge av bestemmelsen i § 2 vil Tobias som er arving etter Per i andre arvegangsklasse kunne arve resten av arven etter Marte har fått sitt rett til minstearv. Men her har imidlertid Per opprettet et testament. Det er kun livsarvingenes pliktdelsarv og ektefellens rett til minstearv som er beskyttet mot testamentariske bestemmelser. 

Konklusjon: Marte og Tobias kan ikke motsette seg at formuen brennes. 

Spørsmål 5: Forutsatt at Marte og Tobias får medhold i at formuen ikke skal brennes, og at ektepakten om særeie er gyldig, hvordan skal arven etter Per fordeles?

Dette er en tvist hvor det foreligger spørsmål om hvordan arven etter Per skal fordeles. 

Det rettslige grunnlaget er el. § 76 som bestemmer at når den ene ektefellen er død, deles ektefellens formue mellom lengstlevende og avdødes arvinger, dersom ikke lengstlevende nytter retten til å sitte i uskiftet bo eller annet følger av avtale mellom ektefellene. 

Med den forutsetningen om at Marte ikke nytter retten til å sitte i uskifte, blir spørsmålet om noe annet følger av avtale mellom ektefellene. 

Det fremgår at Marte og Per opprettet en gyldig ektepakt der hver av partene skal ha fullstendig særeie. Alt som tilhørte Pers særeie vil av den grunn ikke deles med Marte men tilhørte hans dødsbo. 

Avtale om formuesordningen har bare betydning i delingen mellom de to ektefellene. Når gjenlevende ektefelle skal ta arv vil det være uten betydning om formuen i dødsboet har vært felleseie eller særeie. 

Det fremgår av al. § 2 første ledd annet punktum at er far eller mor død, går arvelotten til hans eller hennes livsarvinger. Dersom arvelateren også etterlater seg ektemake gjelder reglene i kapittel II, jf. § 2 fjerde ledd. 

Marte har i dette tilfelle rett på halvparten av arven ettersom Pers eneste slektning er i andre arvegangsklasse, jf. § 6 første ledd annet punktum. Som følge av bestemmelsen i § 2 vil Tobias som er arving etter Per i andre arvegangsklasse kunne arve det resterende halve beløpet. 

Del 2 Teori 

Redegjør for vederlagskrav (berikelseskrav) mellom samboere 

Vederlagskrav mellom samboere 

I dag er det flere som velger å bo som samboere istedenfor å bli gift. Likevel er det så store forskjeller mellom ulike typer samboere. Noen kan være unge kjærester som nettopp har flytter inn med hverandre, andre kan ha vært samboere i lengere tid og fått felles barn, mens andre kan stifte samboerforhold ved slutten av livet etter et endt ekteskap. Det er i henhold til dette en av grunnene til at det ikke finnes en egen lov om samboerskap. Mange samboere velger en slik ordning nettopp fordi de ikke vil ha de økonomiske forpliktelsene som følger av ekteskap. 

Samboere har i motsetning til ektefeller ikke egne lempningsregler for urimelige avtaler. I mangel av en uttrykkelig lov regulerer samboeres retter blant annet av Avtaleloven. Ved det økonomiske oppgjøret for samboere får avtaleloven (avtl.) § 36 anvendelse. Det fremgår av denne bestemmelsen at en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres for så vidt det ville virke “urimelig” eller “være i strid med god forretningsskikk” å gjøre den gjeldene. 

“Urimelig” er et ganske strengt kriterium, som det ikke vil være kurant å påberope seg, jf. NOU 1987:30 s. 135-136, med henvisninger til forarbeidene til avtl. § 36. Det må derfor være klare holdepunkter som for eksempel hvor det har skjedd en betydelig og ubegrunnet formuesoverføring for at urimelighetskravet skal være tilstrekkelig. 

Det er henholdsvis mange likheter mellom oppgjørsavtaler for samboere og ektefeller, og det vil derfor være naturlig å se hvordan rettspraksis har anvendt lempningsregelen el. § 65 i praksis. For samboere er det derimot alminnelige formuerettslige regler som får anvendelse når det kommer til det økonomiske oppgjøret. Av rettspraksis følger det at det bør kreves “noe større grad av urimelighet for at en oppgjørsavtale mellom tidligere samboere skal settes til side om stridende mot avtl. § 36, enn tilfellet for lemping av skifteavtaler mellom ektefeller etter el. § 65, jf. Rt. 2011 s. 1168. 

Reglene om en samboers rett til vederlag ved opphør er ikke lovfestet. Man må derfor se hen til hva rettspraksis har kommet fremt til.
Dersom det ikke er grunnlag for å tilsidesette en avtale helt eller delvis der vedkommende blir urettferdig stilt, kan samboere ved oppløsning av samboerskap likevel ha rett til vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsynspunkter jf. Rt. 1984 s. 497. Av Rt. 2000 s. 108 presiseres det at berikelse og rimelighet er kumulative vilkår. 

Av rettspraksis følger det et grunnvilkår for vederlag at den ene samboeren tilført den andre en betydelig økonomisk fordel, i form av berikelse eller besparelse under samlivet, jf. Rt. 2011- s. 1168. man kan her se paralleller til en ektefelles rett på vederlag dersom vedkommende har medvirket til å øke den andres særeie, jf. el. § 73. 

Samboere har ikke underholdsplikt slik som ektefeller, jf. el. § 38, og deres økonomiske fordeling i samlivet skal etter ikke bygge på et evneprinsipp. “Bare unntaksvis kan det bli tale om å få tilbake noe av det som en samboer har tilfør den andre under samlivet.
Det at den ene samboeren for eksempel har tatt mer enn sin del av samlivets forbruksutgifter vil derfor ikke i seg selv gi rett til vederlag. 

I tillegg til at samboeren må ha tilført den andre en betydelig økonomisk fordel gjelder det at vederlag bare skal tilkjennes dersom det samlet sett etter rimelighetshensyn krever at det skjer en korrigering for en urimelig fordeling i samlivet, i form av vederlag, jf. Rt. 2011- s. 1168. Det er her derfor et spørsmål om skjønn. Her vil det totale bildet av partenes økonomi under samlivet bli ilagt vekt. 

Recent Posts
Kontakt oss

Beklager, vi er ikke online i øyeblikket. Legg igjen en beskjed, så tar vi kontakt med deg.

Not readable? Change text. captcha txt