A-besvarelse i Arv- og familierett

 In Aktuelt

Kommentar fra redaksjonen: Dette er en A-besvarelse fra Arve- og familierett eksamen 2017. A-besvarelsen viser god juridisk metode og illustrerer at det er helhetsinntrykket ved en besvarelse som er avgjørende.Vi ønsker å ta forbehold om at dette ikke er en mønsterbesvaralse.

Del 1 Praktikum 

1. Er Lars Holm medansvarlig for båtlånet? 

2. Er ektepakten mellom Per og Marte helt eller delvis ugyldig?

 3. Er testamentet gyldig opprettet? 

4. Kan Marte og Tobias motsette seg at formuen brennes? 

5. Forutsatt at Marte og Tobias får medhold i at formuen ikke skal brennes, og at ektepakten om særeie er gyldig, hvordan skal arven etter Per fordeles? 

Oppgave 1: 

Spørsmål 1: 

Det foreligger tvist mellom Lars Holm og Marte. Marte har fremmet krav om at de må dele ansvaret for båtlånet. Lars motsetter seg dette. 

Den overordnede problemstillingen er om Lars er medansvarlig for lånet. 

Rettslig sett er det spørsmål om ektefellers ansvar for gjeld. Rettslig utgangspunkt er ekteskapsloven av 1991. 

Hovedregelen for ektefellers ansvar for gjeld fremgår av § 40. Denne paragrafen fastslår at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre, med mindre det foreligger særskilt hjemmel for det. Slik hjemmel kan være lov eller avtale. Den mest praktiske hjemmelen er representasjonsregelen i § 41. Det er ingenting som tyder på en vurdering av denne paragrafen. Det foreligger heller ingen uttrykkelig avtale mellom partene i forbindelse med låneopptaket, og utgangspunktet er derfor at Marte er ansvarlig for gjelden. Bestemmelsen slår imidliertid kun fast ansvaret utad. 

Det er fullt mulig at den andre ektefellen er medansvarlig innad. For at en ektefelle skal bli medansvarlig innad må det foreligge et særskilt rettsgrunnlag jf. Rt.1990 s.1226 og Rt.1996 s.1666. 

Spørsmålet er om det foreligger et slikt særskilt rettsgrunnlag mellom Marte og Lars. 

Det er først og fremst viktig å erindre at det er de reelle forholdene og ikke de formelle forholdene som er avgjørende jf. Rt. 1990 s.240. Rettspraksis har godtatt stilltiende og mer forutsetningsvise avtaler angående medansvar innad for låneopptak jf. Rt. 1996 s.1666. I denne dommen ble en hustru medansvarlig for et lån som var opptatt i forbindelse med rehabilitering av deres felles bolig, selv om bare mannen stod som låntaker utad. Det ble vist til enighet om låneopptaket og at låneopptaket gikk til et felles prosjekt. Det samme ble fastslått i Rt. 1990 s.1226. Her ble en bankgjeld ansett som fellesgjeld selv om kun den ene stod som låntaker utad. Her hadde imidlertid den andre ektefellen undertegnet en panteobligasjon med sikkerhet i boligeiendommen. Låneopptaket ble delvis benyttet til mannens lastebilforretningen, men også til betaling av ektefellenes løpende inntekter. Lastebilforretining var familiens økonomiske grunnlag. Det ble uttalt av førstevoterende ” på den bakgrunn som jeg nå har beskrevet, ser jeg det som naturlig å gå ut i fra at ektefelen ved de ulike låneopptak gjennom årene, må ha ment i sitt inbyrdes forhold å forplikte seg i fellesskap”. 

I den foreliggende tvisten er lånet benyttet til en flott båt. Både Marte og Lars synes de skulle ta seg råd til å kjøpe båten. Begge var lidenskapelige båtentusiaster. Det var derfor full enighet om at lånet skulle tas opp. Dette taler i retning av et medansvar.Grunnen til at kun Marte stod som lånetaker var også at hun fikk gunstige lånevilkår, ettersom hun var ansatt i Lillevik Privatbank. Lars hadde følgelig kunnskap om låneopptaket. Disse faktorere trekker også i Martes favør. Lånet gikk samtidig til et felles prosjekt- begge partene har nytt godt av båten. Det er uttrykkelig skrevet at de sammen tilbrakte mange fine dager på fjorden. Det er derfor naturlig å anse lånet som et lån som begge mente å forplikte seg til. 

Konklusjon: Lars får et medansvar for lånet. 

Spørsmål 2: 

Det foreligger tvist mellom Marte og Advokat Tastad. Marte krever at hele ektepakten kjennes ugyldig. Advokat Tastad nekter å etterkomme kravet, men hevder subsidiært at kun deler av ektepakten kan tilsidesettes. 

Den overordnede problemstillingen er om ektepakten skal settes til side på bakgrunn av form og/eller innhold. 

Det rettslige spørsmålet dreier seg om en ektepakts gyldighet. Rettslig grunnlag er ekteskapsloven av 1991, og § 54 som gjelder formkravene for en ektepakt, og §§ 42, 37 som dreier som om en ektepakts innhold. 

Det første spørsmålet er om ektepakten er ugyldig i henhold til formen. Marte anfører at siden ektepakten ikke er tinglyst er den ugyldig. 

Det fremgår av § 54 første ledd en rekke formelle vilkår som må være oppfylt for at ektepakten skal være gyldig. Disse formkravene bestrides ikke i faktum. I § 54 tredje ledd fastslås det at en ektepakt som oppfyller bestemmelsens vilkår, er bindende for ektefellene selv og deres arvinger. En tinglysning er kun nødvending for at disposisjonen skal på rettsvern. Det er en sikkerhet overfor tredjemann. 

Foreløpig delkonklusjon er dermed at ektepakten er gyldig formmessig. 

Det neste spørsmålet er om ektepakten er ugyldig med henhold til innholdet. Marte anfører at ektepakten gikk utover det ektefellene kunne avtale. Jeg vil behandle de ulike punktene av ektepakten enkeltvis. 

Det første spørsmålet dreier som om avtalen om at partene skal ha fullstendig særeie, er gyldig eller ikke. Det fremkommer av § 42 første ledd at ektefeller ved ektepakt kan avtale helt eller delvis særeie. Ektepaktens første punkt er dermed gyldig. 

Det neste spørsmålet er om det kan avtales at Per fritt kan råde rettslig over den felles boligen. Hovedregelen er først og fremst at en ektefelle råder fritt over sine egen eiendeler jf.§ 31. Et ekteskap skaper i seg selv ingen rådighetsbegrensinger. Likevel er det oppstilt noen reservasjoner i § 32 og § 33. Jf. § 32 kan ikke en ektefelle uten skriftlig samtykke “overdra, pansette, forpakte bort, eller inngå eller si opp en leie-eller framleieavtale for en eiendom som brukes som felles bolig”. Utgangspunkter er derfor at Per ikke har full rådighet over den felles boligen. Men det fremgår videre av § 37 at ektefeller kan avtale at rådighetsbegrensningene som er nevnt i kap.6 ikke skal gjelde for eiendeler som er særeie dersom det er inngått ved ektepakts form. Av faktum vet vi at boligen var Pers særeie og at en slik avtale ble inngått ved en gyldig ektepakt. Ektepaktens andre punkt er dermed også gyldig. 

Det neste spørsmålet er om det kunne avtales at Marte ikke skal kunne kreve å overta boligen ved skifteoppgjøret. Det er ingen lovhjemmel som konkret tar fatt i situasjonen. Men selv om det ikke fremgår av noen ordlyd er det klart forutsatt i lovens forarbeider og og rettpraksis at reglene i kap.9 er uttømmende med tanke på hva som kan avtales i ektepakt. I Rt. 2006 s.168 ble en avtale om tilbakekjøpsrett til fastpris til andel i felles bolig ved seperasjon kjent ugylig. Denne delen av avtalen må derfor kjennes ugyldig. 

Det er videre spørsmål om hele eller kun deler av ektepakten skal kjennes ugyldig. Det er i rettsprakis lagt til grunn at kun den delen av en ektepakt som rammes av ugyldigheten faller bort. Resten av ektepakten vil således stå seg. 

Konklusjon: Ektepakten er delvis ugyldig. 

Spørsmål 3: 

Det foreligger tvist mellom Marte og Tobias på den ene siden og Advokat Tastad på den andre siden. Marte og Tobias krever at testamentet settes til side. 

Den overordnede problemstillingen er om testamentet skal kjennes ugyldig med henhold til form. 

Rettslig sett er det spørsmål om et testaments gyldighet. Rettslig utgangspunkt er arveloven av 1972 og § 49. 

Det fremgår av § 49 at et testament skal gjøres “skriftleg med to vitner”, og at “testator skal, medan dei er tilstades, skrive under dokumentet”. 

Det første spørsmålet er om testamentet til Per er “skriftlig”. 

En ordlydstolkning av “skriftlig” fastslår kun at et testament ikke kan være muntlig. Enhver form for skriftlighet må falle innenfor. En slik tolkning er også lagt til grunn i lovens forarbeider og rettsprakis. Et testament kan være skrevet på et hvilket som helst språk og må ikke være skrevet på en eget dokument. Det er heller ikke slik at testamentet må være skrevet for hånd. Det er kun et krav om underskriften er håndskrevet eller iallefall skrevet med “påholden penn”. Ser man på formålet med bestemmelsen er det i utgangspunktet kun for å sikre notoritet samt et solennitetshensyn i bakgrunnen. Et skriftlighetskrav vekker den juridiske bevisstheten til tesator og skaper alvor rundt disposisjonen. Det fremkommer av faktum at Per skrev testamentet på en reklamefolder. Marte og Tobias mener dette ikke kan godkjennes som et testament. På den ene siden er det noe uvanlig å skrive ned testamentet på en reklamefolder, men en slik uvanlighet kan ikke tillegges nevneverdig vekt, da testamentet hans fortsatt er gjort skriftlig og notoriteten er sikret. 

Foreløpig delkonklusjon er at testatamentet er gjort skriftlig. 

Det neste spørsmålet er om Per har “skrive under dokumentet”. 

Av ordlyden må man etter en naturlig språksforståele forstå “skrive under dokumentet” dithen at en fullstendig underskrift med navn må være nødvendig og at underskriften må være nederst på dokumentet. Det er dette som er den alminnelige oppfatning av en underskrift. Ser man derimot på formålet med bestemmelsen er det å sikre at testamentet virkelig er vedkommende sitt testament. Det er i rettpraksis og teorien lagt til grunn at så lenge testator klart kan identifiseres er underskriften gyldig. I rettspraksis er det også åpnet for at en underskrift ikke nødvendigvis må befinne seg under dokumentet. I Rt.1996 s.98 hadde testator skrevet navnet sitt øverst på dokumentet, og det ble i dommen uttalt at arveloven ikke oppstiller et krav om at underskirften må befinne seg under de testamentariske disposisjonene. I det foreliggede har Per skrevet initialene P.Å under de testamentariske bestemmelsene. I seg selv er dette en tynn underskrift. Det er utallige mennesker med de nøyaktige initialene. Dette taler for at Per ikke klart kan identifiseres. Likevel har Per tidligere i testamentet skrevet sitt fullstendig navn. “Jeg, Per Ås (…)”. I og med at hele testamentet er håndskrevet, slik jeg tolker og forutsetter i oppgaven, kan Per identifiseres og underskriften hans må kunne godtas. Det er nemlig skrevet at “testamenten ble skrevet, og underskrevet i Frelsesarmeens suppekjøkken” og det er ikke er vanlig med datamaskiner på kjøkkenet. 

Foreløpig delkonklusjon er at Per har skrevet under testamentet. 

Videre er det i § 49 henvist til særskilte bestemmelser angående vitnene som er brukt i testamentet. Vitnene må være godkjente for at testasjonen skal stå seg. For et vitne oppstilles det krav i både § 52 og § 61. Jeg bestrider ikke § 52 da det ikke er noe i faktum som tilsier en slik vurdering og heller ikke § 61 da det ikke er snakk om en testasjon til fordel for noen. 

Konklusjon: Testamentet er gyldig opprettet 

Spørsmål 4: 

Det foreligger tvist mellom Marte og Tobias mot Advokat Tastad. Marte og Tobias har fremmet krav om at Pers formue ikke skal brennes. Advokat Tastad hevder derimot at det er testasjonsfrihet. 

Den overordnede problemstillingen er om Marte og Tobias kan motsette seg at formuen brennes. 

Det er rettslig sett spørsmål om et testaments gyldighet. Det rettslige utgangspunktet er arveloven av 1972 og § 64. 

Det fremgår av § 64 at en testamentarisk disposisjon er ugyldig dersom disposisjonen omhandler bruk eller ødeleggelse “som openbart ikkje har noko fornuftig formål”. Vilkårene er kumulative. Det er på det rene at Pers testasjon omhandler en bestemt bruk av formuen hans. 

Spørsmålet er derfor om denne bruken “åpenbart ikkje har noko fornuftig formål”. 

Av ordlyden til “åpnebart ikkje har noko fornuftig formål” må man etter en naturlig språkforståelse forstå det slik at en testamentasjon som ikke går til noe formål som de fleste klart ikke anser som fornuftige må anses som ugyldig. I ordet “åpenbart” ligger et klart signal og tilsier at det skal være en klar sannsynlighetsovervekt før en disposisjon blir kjent ugyldig. Ordet har i rettspraksis blitt tolket strengt når det gjelder andre bestemmelser, og det er ingenting som tilsier at listen skal legges lavere for denne bestemmelsen. Det er videre lagt til grunn at testasjonsfriheten når langt. Det er et ønske fra lovgivers side om at en testator skal kunne uttrykke sine siste ønsker og vilje. Det fremgår videre i rettpraksis og juridisk teori at paragrafen kan tolkes antitetisk. Om en testasjon ikke åpenbart har et ufornuftig innhold vil testasjonen stå seg. Det er videre i teorien lagt til grunn av testasjoner som strider mot lov og ærbarhet faller innunder bestemmelsen, eks. Grunnlovens § 118. 

Det fremkommer av faktum at Peder i sin testasjon skrev av alt det resterende på hans innestående konto skulle tas ut i kontanter, som videre skulle føres til hans leilighet og deretter brennes. På den ene siden når testasjonsfriheten langt. Det fremkommer klart at de var dette som var Per ønske. Han ønsket ikke at formuen skulle komme andre til nytte. Han har vært en nøysom mann og har alltid vært svært glad i penger og jobbet hardt for fortjenesten sin. Dette kan tale for at testasjonen må opprettholdes. Samtidig har heller ikke Per noen andre andre arvinger enn ektefelle Marte og sin halvbror Tobias. Kanskje ønsker han ikke at formuen skal havne hos staten og staten skal kunne forvalte og sløse bort hans penger videre.Dette kan også trekke noe i retning av at testasjonen bør opprettholdes. På den andre siden må denne disposisjonen anses som temmelig unormal. Å brenne formuen sin kan ikke sees på som et fornuftig formål. Da er det ingen som vil få nytte av formuen.Dette er også ganske åpenbart og en alminnelig forståelse vil nok være at en slik disposisjon vil være urimelig og åpenbart ufornuftig. 

Konklusjon: Marte og Tobias kan motsette seg at formuen brennes. 

Spørsmål 5: 

Det foreligger tvist om hvordan Pers arv skal fordeles, forutsatt at formuen ikke skal brennes og ektepakten om særeie er gyldig. 

Det er rettslig sett spørsmål om arvefordelingen. Rettslig utgangspunkt er arveloven av 1972 og spesielt § 6, § 7 og § 65 og § 9. Jeg vil behandle paragrafene enkeltvis. 

Hovedregelen for en ektefelles arverett fremgår av § 6. Ektefellen har krav på halvparten av arven, eller minst 6G av arven, dersom de nærmeste slektsarvingene befinner seg i andre arvegangsklasse. Marte har derfor i utgangspunktet krav på halvparten av boet eller minst 6G, siden den nærmeste slektsarvingen er Tobias- Pers halvbror. 

Likevel er det i § 7 oppstilt en resverasjon. En ektefelles rettigheter etter § 6 kan avgrenses ved testament dersom ektefellen “har fått kunnskap om det før arvelaterens død”. I denne tvisten skrev Per et testament som begrenset Martes arverettigheter til minstearven. 

Det første spørsmålet blir derfor om Marte hadde “fått kunnskap” om denne begrensningen før Per døde. 

En ordlydstolkning av “fått kunnskap” må forstås dithen at enhver form for kunnskap må kunne godtas. Det er ikke oppstilt noe krav til at ektefellen må samtykkeForarbeidene til loven taler imidlertid for at kunnskapen angående testasjonen må kunne anses som rimelig sikker. Ser man på formålet med bestemmelsen er det å sørge for at den andre ektefellen skal kunne ta til motmæle og gjøre tilsvarende begrensninger. I rettspraksis er det lagt til grunn at kunnskapen ikke må være formidlet av testator. I en dom hadde en hustru funnet et testament i en skuff. Dette ble ansett som tilsrekkelig kunnskap. I den foreliggende tvisten fortalte Per Marte eksplisitt hva han hadde gjort. Han viste henne også testamentet. Marte spurte Peder om han mente virkelig med testasjonen og dette svarte Per bekreftende på. Dette taler mye i retning av at Marte har fått kunnskap om testasjonen og hennes begrenselse av arveretten. Martes utsagn om at “Vi får nå se om noen vil bry seg om disse skribleriene når du dør” kan ikke tillegges nevneverdig vekt. En ydligere form for kunnskap angående Pers testament kunne hun ikke fått. At hun velger å ikke ta kunnskap som en reell betraktning må gå på bekostning av henne selv. 

Foreløpig delkonklusjon er at Marte har fått kunnskap om testamentet og at hennes arverett er begrenset til 6G. 

Det neste spørsmålet er hva som vil hende med den delen av formuen som var disponert over ved testament. 

Konstanterer kort at det ikke gjelder noen pliktdelsarv for arvinger som ikke er livsarvinger. Ved en resterende formue er det en alminnelig presumsjon at dette skal tilfalle livsarvingen. Det er i utkastet til arveloven uttrykt at ønsket er at arven skal tilfalle de som står arvelateren nærmest. Men i jf. § 65 skal et testament tolkes i samsvar med det testator mente.I dette tilfellet er det ingen livsarvinger og hvem som skal få den resterende formuen vil bero på en tolkning av testamentet. 

På den ene siden mener jeg det er klart at Per har prøvd å begrense Martes arverett. Han har også vært svært påpasselig med formuen sin overfor Marte under ekteskapet. Dette kan tale i mot at Marte skal få den resterende formuen. Likevel er Marte i det minste sikret i testamentet og det er først når Marte har fått sitt at resten av formuen skal brennes. Dette taler i retning av at Per i det minste ønsket å sikre Marte først. Tobias er heller ingen nær slektning av Per, og Per har ikke nevnt Tobias i sitt testament i det hele tatt. Dette kan trekke i retning av at han ikke ønsker at Tobias skal arve noen ting.

Foreløpig delkonklusjon er at resten av formuen under tvil går til Marte. 

Tilslutt anfører Marte at hun kan sitte i uskifte bo hvis hun ønsker det. Det fremkommer av § 9 at en ektefelle bare kan sitte i uskifte med felleseie, med mindre det er fastsatt i ektepakt at ektefellen kan sitte i uskifte med særeie jf. el.§ 43. I og med at ektepakten mellom Per og Marte er gyldig har denne fastslått at partene har fullstendig særeie. Det er ikke hjemlet at Marte kan sitte i uskifte med særeie. Marte har derfor ingen midler å sitte i uskifte med. 

Konklusjon: Marte arver alt. 

Det fremgår av § 2 at dersom den avdøde ikke har livsarvinger går arven til foreldrene hans, og dersom “ein av foreldrene er død, og det ikke er livsarvinger etter han, går heile arven til den andre av foreldrene eller til hans eller hennar livsarvingar”. Det er på det rene at Per ikke hadde livsarvinger og moren var død å etterlate seg livsarvinger. Faren til Per var også død, men han etterlot seg et særkullsbarn ved navn Tobias. Tobias blir Pers halvbror. Arven som skulle gått til Pers foreldre blir derfor tilkjent Tobias. 

Del 2 Teori 

Redegjør for vederlagskrav (berikelseskrav) mellom samboere 

Oppgave 2: 

Vederlagskrav i samboerforhold 

I dagens samfunn er samboerskap blitt vesentlig mer vanlig enn det var for bare noen tiår tilbake. Hyppigheten av ekteskap som inngås har sunket betraktelig, og det foreligger flere skilsmisser og samlivsbrudd enn tidligere. Dette har gitt retten flere utfordringer og problemstillinger. Et samlivsbrudd mellom samboere vil i mange tilfeller by på et urimelig oppgjør og en urettferdig fordeling av verdier. I et samboerskap skjer oppgjøret etter eiendomsgrensene og hver samboer tar følgelig sine egne eiendeler. Oppgjøret etter et samboerskap kan på mange måter sammenlignes med det oppgjør skjer mellom ektefeller som har hatt fullstendig særeie. Men ektefeller har en lovgivning som i slike tilfeller kan rette opp igjen skjevhet, og gi rett på vederlag. Dette har ikke samboere. I rettspraksis er det imidlertid vokst frem muligheter for vederlagskrav også ved oppgjør av samboerforhold. I denne oppgaven vil jeg gjøre rede for disse vederlagskravene. 

Hvem er samboere? Det er først og fremst viktig å presisere hvem som er samboere. Vi har ingen samboerlov og det eksisterer heller ingen legaldefinisjon av samboere. Men det finnes visse likhetstrekk i definisjonene som brukes i ulike lovbestemmelser. Det er vanlig å definere samboere som to personer over 18 år som lever sammen i et ekteskapsligende forhold. Partene må ikke være gift, registert partner eller er samboer med andre. Partene må leve sammen og vanligvis har de en felles husholdning. Det er likevel ikke noe krav til at partene har samme folkeregistrerte adresse for at de skal regnes som samboere, selv om dette selvfølgelig er en god indikasjon på at partene er samboere. Selv om partene lever fra hverandre i en periode, kan de fortsatt regnes som samboere. Eksempelvis hvis den ene parten har et halvt år utenlandsopphold i forbindelse med jobb eller studier. Som en kort oppsummering kan man altså si at samboere er parter som i realiteten kan inngå ekteskap, men som av ulike årsaker ikke har gjort det. 

Vederlagskrav: Som nevnt har det i rettpraksis vokst frem det synet at det skal være rom for vederlagskrav ved oppløsning av samboerforhold. Dette vederlagskravet vil være basert på alminnelige berikelses- og restituissjonsprinsipper og rimelighetsbetrakninger jf. Rt. 1984 s.540, Rt. 2000 s.1089, Rt. 2011 s.68. Grunntanken er også fastslått i jf.NOU 1999:25 Samboere og samfunnet side 130. Vederlagskravet vil følgelig bero på to kumulaitve vilkår som begge må være oppfylt for at vederlag skal tilkjennes. 

Vilkår 1: For det første er det et vilkår at samboerens innsats har tilført den andre samboeren en økonomisk fordel, i form av enten en berikelse eller besparelse. I samboerforhold er det lagt til grunn at man ved fastsettelsen av den økonomiske fordelen tar utgangspunkt i halvpartsprinsippet. I ekteskap har man derimot lagt til grunn evneprinsippet, men her er ektefellene pålagt underholdsplikt, noe samboere ikke er. Det blir altså tale om en økonomisk fordel om den ene samboeren betaler mer enn sin halvdel. Likevel kan ikke den som gir et rommelig underhold til den andre, i utgangspunktet kreve vederlag for det. Både samboerskap og ekteskap medfører livsfellesskap hvor hver av partene må gi og ta. Vi har to sentrale i Høyesrett angående vederlagskrav i samboerforhold. 

For det første har vi den såkalte stell- og pleiedommen. I Rt. 2000 s.1089 ble en samboer tilkjent vederlag for omfattende stell og pleie av den andre samboeren. Stell og pleien medførte en vesentlig økonomiske besparelse for samboeren, da han slapp utgifter til hjelpepleier og sykehusopphold. 

For det andre har vi en dom fra 2011. I Rt. 2011 s.68 ble en hustru som arbeidet i hjemmet og var hjemme barn, samt brukte det vesentlige av sin inntekt av sine inntekt til forbruksutgifter, ansett å ha betalt mer enn sin halvpart av utgiftene sammenlignet med mannen. Mannen hadde dermed fått mulighet til å til å nedbetale sin boliggjeld, gjort omfattende arbeid på eiendommen og bygd opp egen næringsvirksomhet. Hans formue hadde følgelig økt betraktelig. Dette ga i seg selv grunnlag for en berikelse beløpende til kr 500 000. 

Vilkår 2: For det andre må det være rimelig å tilkjenne vederlag. Tilkjennelsen må skje ut ifra skjønnsmessige vurderinger. Vederlagskravene i ekteskapsloven er også skjønnsmessige. Den økonomiske berikelsen som har funnet sted kan følgelig ikke være uvesentlig. Det må bero på en konkret vurdering. Om det etter en konkret vurdering er snakk om ekstraordinære forhold er vederlag skjønnsomt. Ved vurdering vil momenter som samboerskapets varighet, samboerenes inntekter og utgifter, og varigheten av den økonomiske fordelen være sentrale. I forarbeidende til ekteskapsloven ble et langt ekteskap ansett å være 15-20 år. I Rt.1999 s.177 ble et ekteskap på ti år verken ansett som langt eller kort. De samme varighetsbetraktningen må kunne benyttes for samboere. Jo lenger et samboerskap har vart, jo rimeligere vil det være å tilkjenne et vederlagsbeløp. 

Den endelige utmålingen kan i de fleste ikke tilfeller ikke tilsvare hele den økonomiske fordelen som er gitt. Et vederlagskrav i samboerforhold vil ikke overstige det som er tilført den andre samboeren. Dette ble fastslått i Rt. 2011 s.68. Dette kan derimot være tilfellet i ekteskap. I ekteskap er til sammenligning den ytre rammen for vederlag den samlede verdiøkningen jf. Rt.2003 s.1127. 

I den nevnte stell- og pleiedommen ble vederlag ansett som rimelig da samboerens innsats gikk langt ut over det som var vanlig stell og pleie. Det ble uttalt at dersom omsorgsoppgavene er “så omfattende at samboeren får redusert inntekt eller inntektsbortfall, og stell og pleie trer i stedet for sykehjem eller nødvendig leid pleiehjelp, vil et vederlagskrav kunne stå særlig sterkt”. Samboeren fikk tilkjent et vederlag på kr 400 000, noe som trolig nærmer seg maksimums grensen. 

I Rt.2011 s.68 ble vederlagskravet tilslutt skjønnsmessig satt til å ikke overstige kr 200 000. Her hadde samboerskapet vart i 16 år, men samboeren hadde fått bodd i boligen uten leieutgifter. I dommen ble likevel ikke vederlaget på kr 200 000 det endelige resultatet, da det forelå en oppgjørs avtale mellom partene som ble ansett som rimelig og som ikke kunne lempes etter § 36. 

Tilsutt kan det kort bemerkes at det er avtalefrihet mellom samboere, og at samboere som alle andre inngå avtaler. De kan følgelig avtale at vederlagskrav er utelukket. Slike samboeravtaler kan i såfall lempes etter vanlig formuerettslige prinsipper og spesielt avtalelovens § 36 er sentral. 

De lege ferenda: Det kan stilles spørsmål om ikke også en samboers rett til vederlag burde hjemles i lovgivningen. En slik lovhjemmel vil på mange måter virke preventivt og øke bevisstheten rundt muligheten for et eventuelt vederlagskrav. 

8/8

Recent Posts
Kontakt oss

Beklager, vi er ikke online i øyeblikket. Legg igjen en beskjed, så tar vi kontakt med deg.

Not readable? Change text. captcha txt