Motregning i praktikum – En alternativ fremgangsmåte

 In Aktuelt

Av: Erlend Lilland Nerdal

1. Innledning 

Motregning er en sedvanerettslig oppgjørsform som tillater en part B å avregne en fordring som vedkommende har mot seg, med et annet krav som parten B har mot kreditor A. 

I en praktikumsoppgave vil motregning kunne komme i flere varianter. Noen ganger vil motkravet kun bestå i et tosidig rettsforhold mellom debitor B og kreditor A. Men det forekommer også at kreditor A overdrar sin fordring mot debitor B videre til en tredjemann C (cesjon). Ved det sistnevnte tilfellet kan drøftelsen fort bli mer komplekst og utfordrende, da debitor (cessus) nå må forholde seg til en ny kreditor (cesjonar), og ikke sin tidligere kreditor (cedenten), for å få medhold i motregningskravet.

I den forbindelse kan det strukturelle oppsettet, ved skriving av en motregningsdrøftelse, noen ganger by på vanskeligheter. Hensikten med denne artikkelen er derfor å gi en praktisk framstilling av hvordan en kan strukturere- og løse rettsspørsmål tilknyttet ulike motregningsvarianter i en praktikumsoppgave. 

Dette oppsettet er basert på en tolkning av rettspraksis og teori, og av hva som kan tenkes å være den mest logiske fremgangsmåte. Det er imidlertid viktig å bemerke at det finnes ulike tilnærmingsmåter på hvordan en kan løse en motregningsoppgave, og dermed ingen fasit på hvordan metodikken er, noe denne artikkelen heller ikke tilstreber å være.

I det følgende vil det gis en kronologisk illustrasjon på hvilke punkter som kan være lurt å gå gjennom, avhengig om det bare er tale om to parter (B-A), eller om en tredjemann også er kommet inn i bildet, gjennom cesjon (A-B-C).

2. Fastsetting av rettsgrunnlaget

Aller først i besvarelsen er det i likhet med andre rettsspørsmål nødvendig å fastslå det primære rettsgrunnlaget i saken, som i første rekke vil være eventuelle avtaler mellom partene. Sjeldent vil det foreligge noen eksplisitt avtale som aksepterer at debitor B kan avregne sin forpliktelse overfor kreditor med et annet krav, for eksempel et erstatningskrav. Motregningsspørsmålet må dermed avgjøres med basis i bakgrunnsretten.

Selv om det ikke eksisterer en lovhjemmel som på generelt grunnlag forankrer en motregningsadgang for en part, er motregning tillatt som oppgjørsform med bakgrunn i sikker sedvanerett. Dette betyr at B med bakgrunn i sedvane som utgangspunkt har et rettslig grunnlag for å kunne fremsette sitt motkrav overfor A. Videre i drøftelsen vil vi se at motregningsadgangen ytterligere kan bli regulert av gjeldsbrevlova, dersom vi står overfor en cesjon, men det kommer vi tilbake til.

3. Motregning utenfor cesjon eller motregning etter cesjon?

Neste steg i drøftelsen er å avgjøre hvilken motregningssituasjon vi står overfor i saken; I) om det er tale om motregning i et tosidig rettsforhold mellom B og A, eller II) om kreditor A har overdratt sin fordring videre til en tredjemann C ved cesjon. I en praktikumsoppgave vil det som regel være disse to alternative typetilfellene som er aktuelle. Følgelig er det greit å bare avklare hva slags situasjon som foreligger, før du går videre. 

Nedunder, i punkt 3.1 og 3.2, vil det redegjøres for hva en kan gjøre, utfra hvilken motregningssituasjon som faktum legger opp til.

3.1 Hvis ordinær motregning 

Dersom vi i saken står ovenfor et tosidig rettsforhold mellom en debitor og en kreditor vil motregningsadgangen avgjøres etter de alminnelige motregningsreglene. Av sikker rett, med basis i juridisk litteratur og rettspraksis, er det på det rene at tre alminnelig vilkår må være oppfylt for å kunne motregne et krav; det må være snakk om komputabilitet, gjensidighet og oppgjørsmodne krav. I tillegg er det en forutsetning om at motkravet må være erklært overfor den andre parten. 

Dersom faktum gir uttrykk for at det er snakk om ordinær motregning utenfor cesjon, kan man formulere seg slik: 

Eksempel:
 «I denne saken står vi over motregning utenfor cesjon. Av sikker rett kan [B] derved motregne overfor [A] under forutsetning av at de alminnelige motregningsreglene er oppfylt …».

3.1.1 Vilkår

For det første må fordringene være komputable. I dette ligger det at fordringene kan avskrives med hverandre. Det er veldig sjeldent at dette vil by på vanskeligheter, da en som oftest kan avregne et pengekrav med at annet pengekrav. Er det snakk om to pengekrav, kan en altså som hovedregel fastslå at fordringene er komputable. Dette selv om fordringene skal gjøres opp med forskjellig valuta, se gbl. § 7.

For det andre må partsforholdet være gjensidig, altså at motkravet og hovedkravet står mellom samme parter B-A. Dette vilkåret kan ved enkelte anledninger komme på spissen. For eksempel i motregningssituasjoner som involverer mor- og datterselskaper, se Rt. 2006 s. 1361. Her slo Høyesteretts kjæremålsutvalg fast at mor- og datterselskaper er to selvstendige rettssubjekter som ikke kan identifiseres med hverandre når det kommer til motregning.

For det tredje må motkravet være forfalt, og hovedkravets frigjøringstid må ha kommet, altså må kravene være oppgjørsmodne.

En siste alminnelig forutsetning, som kan anses som et fjerde vilkår, er at debitor må erklære motregningskravet overfor kreditor.

Dersom de alminnelige vilkårene er oppfylt, kan en konkludere med at B har motregningsrett.

Eksempel:
«… Som resultat av dette er samtlige av vilkårene for motregning til stede, og [B] kan følgelig motregne overfor [A] …»

3.2 Motregning ved cesjon

Hvis det derimot er tale om motregning etter cesjon vil veien mot motregningsrett for B være mer kronglete, idet h*n nå må forholde seg til en ny kreditor/cesjonar C i stedet for sin opprinnelige kreditor A (cedenten). Partsforholdet er heller ikke lenger gjensidig, da vi nå får en pengekravkjede mellom A, B og C. Likevel er ikke motregningsretten til B helt avskrevet av den grunn, men er nå til dels blitt begrenset ved lov. 

Når det gjelder den videre drøftelse av motregningsspørsmålet, vil det være hensiktsmessig å ha klart for seg hvilken type fordring en har med å gjøre. Dersom det er overdratt et omsetningsgjeldsbrev, vil den videre motregningsadgang etter cesjonen bli regulert i gjeldsbrevlova (gbl.) kapittel 2 § 18. Her er det en forutsetning om at fordringen faller inn under noen av alternativene i gbl. § 11 annet ledd pkt. 1-4. Dersom den ikke gjør det, foreligger det en overdragelse av en enkel fordring. Da vil motregningsadgangen i stedet være regulert av gbl. kapittel 3 §§ 25 og 26. Det er derfor vitalt for drøftelsen å ta stilling til hvilken fordring som har blitt overdratt.

Eksempel 1 (omsetningsgjeldsbrev):

«I herværende sak står vi overfor en overdragelse av et omsetningsgjeldsbrev, i form av ihendehavergjeldsbrev, jf. gbl. § 11 annet ledd pkt. 1.
På den måten vil motregningsadgangen til [B] være regulert av bestemmelsene i gjeldsbrevlovas kapittel 2 § 18 som begrenser [Bs] rett til motregning etter cesjon …».

Eksempel 2 (enkle fordringer):

«Det er i vår sak klart at vi står over salg av en enkel fordring (cesjon), da fordringen ikke faller inn under noen av alternativene i gbl. § 11.

I utgangspunktet vil B sin motregningsrett da være regulert av gbl. § 25, med de begrensningene i motregningsretten som følger av gbl. § 26 …».

4. Konneksitet 

Vanligvis er motregningsadgangen ved overdragelse av fordringene begrenset av henholdsvis gbl. § 26 for enkle fordringer og § 18 (1) for omsetningsgjeldsbrev. Men det finnes tilfeller der debitor cessus (debitor etter cesjon) kan få en utvidet adgang til å motregne overfor cesjonaren. Dette gjelder dersom de aktuelle krav er konnekse, altså at kravene stammer fra samme rettsforhold, jf. for eksempel gbl. § 18 annet ledd for omsetningsgjeldsbrev. 

For eksempel har en part kjøpt en vare som han, i ettertid, finner ut har en mangel. På grunn av mangelen, reiser derved kjøperen et erstatningskrav mot selgeren. Da vil vi ha to fordringer som stammer fra samme rettsforhold; kjøpesum (hovedkrav) og erstatningskrav (motkrav).

Men det kan også forekomme en situasjon hvor det er uklart om hvorvidt kravene stammer fra samme rettsforhold. Det må her påvises «et tilknytningsforhold mellom dem som gjør det rimelig å si at krav etter avtalene er oppstått i samme rettsforhold», jf. Rt. 1992 s. 504 Factoring Finans s. 507 nederst. I samme avsnitt, i den nevnte dom, påpekes det noen momenter som en kan bruke for å avklare om vi står overfor et slikt «tilknytningsforhold» mellom motkrav og hovedkrav.

Dersom kravene er konnekse, vil motkravet til B sidestilles med andre innsigelser debitor cessus måtte ha overfor cesjonarens overdratte fordring. 

På den måten vil det neste naturlige steg, etter å ha slått fast om vi står overfor omsetningsgjeldsbrev etter gbl. § 11 eller en enkel fordring, derfor være å avklare om hvorvidt kravene er konnekse. 

4.1 Ved konnekse krav

Nedunder punkt 4.1.1 og 4.1.2 vil det redegjøres for hva en kan gjøre dersom henholdsvis et omsetningsgjeldsbrev eller en enkel fordring stammer fra samme rettsforhold som motkravet.

4.1.1 Omsetningsgjeldsbrev

Når det gjelder om et motkrav til et overdratt omsetningsgjeldsbrev er konnekst, kan vi ta utgangspunkt i gbl. § 18 annet ledd. Etter bestemmelsen fremgår det at:

«Motkrav som reiser seg frå same rettshøvet som gjeldsbrevkravet, fylgjer likevel dei reglane som gjeld om motsegner frå dette høvet»

Dersom de aktuelle kravene er konnekse, legger bestemmelsen til rette for at motkravet fra debitor cessus kan bli bedømt på lik linje med andre innsigelser («motsegner») han måtte ha etter den kreative legitimasjonsbestemmelsen i gbl. § 15.

Under forutsetning at det har skjedd en gyldig cesjon som ledd i en omsetning, og cesjonaren har fått omsetningsgjeldsbrevet «i hende», kan debitor cessus som hovedregel ikke gjøre gjeldende «motrekningsfråsegn» (motregningserklæring) mot cesjonaren, jf. gbl. § 15 første og fjerde ledd.

Det følger imidlertid av § 15 femte ledd første pkt. at innsigelsen (motkravet) ikke går tapt dersom cesjonaren «kjenner det omstendet som [motkravet] blir bygd på, eller bør ha mistanke om det», altså en henvisning til cesjonarens onde tro eller aktsomme tro. Cesjonarens eventuelle gode/onde tro vil derved være utslagsgivende for hans egen ekstingveringsrett. For dersom cesjonaren visste om motkravet eller burde ha gjort det utfra situasjonen, vil vedkommende miste sin rett til å ekstingvere vekk den aktuelle innsigelsen.

Eksempel

«… Som resultat av dette burde [C] har visst at [B] hadde et annet krav som kunne blitt avregnet med ihendehavergjeldsbrevet som ble overdratt. Følgelig vil [C] inneha samme rett overfor [B] sine innsigelser som [A] hadde overfor [B] før cesjonsavtalen, jf. gbl. § 15 femte ledd, jf. § 18 annet ledd …».

Etter å ha avgjort at cesjonaren ikke hadde ekstingveringsrett, vil situasjonen likne mer på slik den var før cesjonen. Her vil forholdet B-C fungere som et tosidig forhold på lik linje med forholdet B-A. For at B da skal kunne motregne overfor cesjonaren med kravet han hadde overfor cedenten, vil være under forutsetning av at de alminnelige motregningsreglene er oppfylt, se punkt 3.1.1.

Eksempel:

«Det neste rettslige spørsmålet i saken er om de alminnelige motregningsvilkårene er til stede …».

Det kan her være en smakssak om hvorvidt en ønsker å finne ut om de alminnelige motregningsvilkårene er til stede før eller etter ekstingveringsvurderingen i gbl. § 15 femte ledd. Men det kan kanskje anses som mest ryddig å oppstille det slik som er gjort over.

4.1.2 Enkle fordringer

For enkle fordringer finnes det, i motsetning til ved omsetningsgjeldsbrev (§ 18 (2)), ingen bestemmelser tilknyttet den begrensede motregningsbestemmelsen i gbl. § 26 som regulerer hva som skjer dersom kravene er konnekse. Det fremgår imidlertid av Rt. 1992 s. 504 Factoring Finansdommen s. 507, nest siste avsnitt, at:

«Selv om det ikke fremgår direkte av gjeldsbrevloven § 26, må det ut fra etablert rettsoppfatning legges til grunn at det gjelder særregler for motregning ved såkalte konnekse krav, jf. også gjeldsbrevloven § 18 annet ledd».

Av dommen kan vi utlede, sammenholdt med tilsvarende bestemmelse i § 18 annet ledd, at de begrensningene som måtte finne sted ved enkle fordringer i § 26 ikke gjelder ved konnekse krav. 

Ved omsetningsgjeldsbrev etter § 18 annet ledd vises det til reglene om «motsegner frå dette høvet», som der henvises til den betingede ekstingveringsretten til cesjonaren etter § 15. Noe slik omfattende bestemmelse finnes riktignok ikke ved overdragelse av enkle fordringer. Det følger derimot av gbl. § 25 at:

«Når nokon avhender eit enkelt gjeldsbrev, får ikkje mottakaren betre rett enn avhendaren, om inkje anna fylgjer av serlege rettsreglar»


Cesjonaren C får altså ikke bedre rett enn cedenten etter overdragelsen. På den måten må C finne seg i å få et motregningskrav mot seg fra debitor cessus, på lik linje som om motkravet hadde vært reist mot cedenten utenfor cesjon. 

Som resultat av dette, får debitor cessus en utvidet rett til å motregne overfor en overdratt enkel fordring, enn dersom kravene ikke var konnekse. For etter å ha fastlagt at motkravet er konnekst med den overdratte fordringen, samt redegjort for betydningen av § 25, er den eneste gjenværende rettslig hindring for B sitt motregningskrav de alminnelige motregningsvilkårene, se punkt 3.1.1. Her vil gjensidighetsvilkåret også være oppfylt, idet § 25 innebærer at cesjonaren vil inneha den samme posisjon som cedenten som hadde før cesjonen.

Eksempel:

«… Kravene i saken er dermed konnekse, og [C] vinner på den måten ikke større rett mot motregningskravet enn det [A] hadde utenfor cesjonen, jf. gbl. § 25 og Rt. 1992 s. 504. Følgelig vil forutsetningen for at [B] sitt motregningskrav er i behold, påhvile om de alminnelige motregningsvilkårene er til stede …»

4.2 Ikke konnekse krav 

Derimot hvis vi legger til grunn at kravene ikke er stammer fra samme rettsforhold, eller har et slikt tilknytningsforhold som Factoring Finansdommen krever, blir det mer utfordrende å vinne frem med et motregningskrav etter cesjon, spesielt ved cesjon av et omsetningsgjeldsbrev.

Nedunder punkt 4.2.1 og 4.2.2 beskrives en alternativ fremgangsmåte dersom debitor cessus sitt motkrav og det overdratte omsetningsgjeldsbrev- eller enkle fordring ikke er konnekse.  

4.2.1 Omsetningsgjeldsbrev, gbl. § 18 (1). 

For at debitor cessus skal kunne motregne kravet han hadde overfor cedenten mot cesjonaren reguleres av gbl. § 18 (1). Det følger av bestemmelsen at:

«Avhender legitimasjonshavaren​ eit omsetningsgjeldsbrev​ til eige eller pant,​ og mottakaren får det i hende, kann skyldnaren ikkje krevja motrekning med krav på avhendaren, uten mottakaren visste at skyldnaren hadde eit krav som kunde nyttast til motrekning, og måtte skjøna at skyldnaren kom til å lida tap, om ei avhending skulde stengja for dette.​»

Etter bestemmelsen stilles altså to vilkår for at debitor cessus skal kunne motregne omsetningsgjeldsbrevet; cesjonaren må ha faktisk kunnskap om motkravet, samt at cesjonaren måtte vite at debitor ville lide et tap på grunnlag av cesjonen.

Kriteriene i første ledd tolkes dithen at det skal ekstremt mye til for at debitor cessus kan få medhold i sitt motkrav, noe som også forutsettes i bestemmelsens forarbeider. Her brukes nemlig eksempelet om at cedenten «står på konkursens rand», og «byr fordringen frem – kanskje til underpris til en tredjemann som kjenner skyldnerens motfordring», hvor «tapet som venter skyldneren (…) må ha stått som meget nærliggende for [cesjonaren]», jf. NUT 1935:1 Utkast til Lov om Gjeldsbrev s. 42.

På den måten vil debitor cessus, dersom han ønsker å motregne et omsetningsgjeldsbrev overdratt til cesjonaren, stå ovenfor en nærmest umulig oppgave hvis motkravet skal vinne frem. 

Hvis en i praktikum kommer til en slik problemstilling, kan saken imidlertid stå enklere dersom debitor cessus er en forbruker og cedenten er en profesjonell (eks. bank) som har overdratt fordringen til en tredjemann, se finansavtaleloven § 55 (2).

4.2.2 Enkle fordringer, gbl. § 25 –> gbl. § 26 

Når det gjelder overdragelse av enkle fordringer som ikke stammer fra samme rettsforhold, er hovedregelen fortsatt at cesjonaren ikke vinner større rett enn det cedenten hadde overfor debitor cessus utenfor cesjonen, jf. gbl. § 25. Likevel er debitor cessus sin motregningsadgang begrenset av gbl. § 26. Av bestemmelsen lyder det at:

«Krav på avhendaren kann skyldnaren nytta til motrekning, når han vart eigar av kravet før han fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke om henne. Var motkravet ikkje forfalle på den tid, lyt det dessutan vera forfalle seinast samstundes med hovudkravet»

Etter bestemmelsens første pkt. oppstilles det et grunnvilkår som knytter seg til kravets eksistens («vart eigar av») og debitor cessus sitt kunnskapstidspunkt for cesjonsavtalen mellom cedenten og cesjonaren («fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke om henne»). Begrunnelsen for bestemmelsen er at hvis kunnskapen ikke oppsto før cesjonen, så har debitor cessus aldri hatt noen berettigede forventinger om å kunne motregne overfor A heller.

Grunnvilkåret er oppfylt hvis motkravet oppsto før debitor cessus B fikk vite om cesjonsavtalen mellom A og C. Etter Factoring Finans-dommen vet vi at kravet oppstår ved misligholdet, jf. dommens s. 508 andre avsnitt. 

Eksempel: 

«I herværende sak fremmet [B] sitt motkrav mot [A] den 4. august, mens [A] informerte [B] den 12. september samme år om at han hadde overdratt fordringen mot [B] til [C]. Følgelig oppsto motkravet fra [B] før han hadde kunnskaper om cesjonsavtalen mellom [A] og [C]. Grunnvilkåret er dermed oppfylt, jf. gbl. § 26 første pkt.» 

Men i tillegg til grunnvilkåret, oppstiller § 26 annet pkt. et ekstra kriterium om at motkravet må ha forfalt, enten før debitors cessus kunnskapstidspunkt for cesjonsavtalen («på den tid») eller senest samtidig som hovedkravets forfallstid («dessutan»). Denne bestemmelsen er gitt for å hindre at den som krever motregning skal kunne misligholde seg til en motregningsposisjon, jf. Rt. 2014 s. 883 (38). 

I samme dom ble det også understreket at det er tilstrekkelig for å anse motkravet som forfalt «når det kunne kreves betalt», altså at motkravet oppstår og forfaller ved misligholdet. Dette er noe som også påpekes i Factoring Finansdommen s. 508, første og femte avsnitt. 

Det betyr at hvis debitor cessus kunne krevd betaling for sitt motkrav 4. august, og hovedkravet som cedenten overdro til cesjonaren forfaller 5 november, eller motkravet også forfaller 5. november vil det alternative vilkåret i § 26 annet pkt. være oppfylt, og debitor cessus vil ha sitt motregningskrav i behold etter cesjonen.

Eksempel:

«[B] krevde her å avregne sitt erstatningskrav mot [A] den 4. august, mens fordringen som [A] hadde mot [B], og som senere ble overdratt til [C], ikke hadde forfallstid før 5. november. Følgelig vil det alternative vilkåret i § 26 annet pkt. om at motkravets forfall må komme før hovedkravet sin forfallstid være oppfylt. 

Som resultat av dette er motregningskravet til [B] i behold etter cesjonen, og [B] kan kreve [C] for dette beløpet.

Konklusjonen er at [B] kan motregne kravet h*n opprinnelig hadde mot [A] overfor [C].»


5. Avslutning

Denne artikkelen har gitt et innblikk i hvordan en motregningsoppgave i praktikum kan angripes, avhengig av hva et tenkt faktum foranlediger. For å illustrere gangen i en motregningsdrøftelse ytterligere, har jeg forsøkt å lage et oversiktskart over den metodiske fremgangsmåten, se figur under. 

Recent Posts
Kontakt oss

Beklager, vi er ikke online i øyeblikket. Legg igjen en beskjed, så tar vi kontakt med deg.

Not readable? Change text. captcha txt