Domsregister i Erstatningsrett

 In Aktuelt

Skrevet av: Helun Rasouli

HR-2019-52-A – Spinning 

Nøkkelord: 

-Ulovfestet objektivt ansvar

-Personskade

Sammendrag: 
Saken gjaldt en kvinne som fikk skade som følge av fall på en spinningsykkel på et treningssenter. Skaden skjedde som følge av setebolten som brakk da kvinnen skulle sette seg på sykkelen. For Høyesterett gjaldt spørsmålet om treningssenteret kunne bli ansvarlig på objektivt grunnlag for skaden kvinnen ble påført som følge av bolten som brakk. Her kom Høyesterett enstemmig fram til at treningssenteret ikke var ansvarlig for skaden da sannsynligheten for skade ved bruk av spinningsykkel var å anse som lav. 

Sammendrag: 
Saken gjaldt en kvinne som fikk skade som følge av fall på en spinningsykkel på et treningssenter. Skaden skjedde som følge av setebolten som brakk da kvinnen skulle sette seg på sykkelen. For Høyesterett gjaldt spørsmålet om treningssenteret kunne bli ansvarlig på objektivt grunnlag for skaden kvinnen ble påført som følge av bolten som brakk. Her kom Høyesterett enstemmig fram til at treningssenteret ikke var ansvarlig for skaden da sannsynligheten for skade ved bruk av spinningsykkel var å anse som lav. 

Hvordan er dommen relevant?: 

Dommen er relevant ved vurderingen av skaderisikoen og hvor langt det objektive ansvaret rekker ved skader. Høyesterett tok utgangspunkt i Rt. 2009 s. 1237 (Nordsjødykker) ved forklaringen av det ulovfestede objektive ansvaret. Her ble det lagt til grunn at det objektive ansvaret omfatter skader som følger av en stadig risiko for omgivelsene (jf. avsnitt 34 og 35). Høyesterett har her fastslått at det ved vurderingen skal legges vekt på om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. Ved vurdering av om det foreligger skaderisiko, har Høyesterett lagt til grunn at dette skal sammenlignes med dagliglivets risiko (se avsnitt 42). Høyesterett fant imidlertid at dette ikke var tilfelle i det foreliggende tilfelle da sannsynligheten for skaden var lav (jf. avsnitt 40) og dette ikke var noe som oversteg dagliglivets risiko. 

HR-2018-2080-A – Adekvans sjokk 

Nøkkelord:

-Påregnelighet

-Erstatning for psykisk skade

Sammendrag: 
Dommen handler om en 15 år gammel gutt som mistet livet på sykehuset som følge av svik ved helsehjelpen. Sakens spørsmål gjaldt om guttens mor kunne få erstatning for den psykiske skaden hun ble påført som følge av sønnens dødsfall. I det foreliggende tilfelle var det guttens mor som fant sin sønn død i sykehussengen. Høyesterett kom enstemmig til at guttens mor hadde krav på erstatning på grunn av den psykisk skaden som moren ble påført etter pasientskadeloven § 2. 

Hvordan er dommen relevant?: 

Det vi for det første kan utlede av dommen er at Høyesterett fastslår klart at utgangspunktet i norsk rett er at psykiske skader har det samme erstatningsrettslige vern som ved fysiske skader (jf. avsnitt 42). Denne saken er derfor særlig relevant da den skiller seg klart fra langvarig praksis. Denne dommen har nå endret synet for erstatningskravet overfor de pårørende og skiller seg særlig fra det som kalles for «sjokkskadedommene» (Rt.1960 s. 357 – Bersageldommen og Rt. 1966 s. 163 – Soladommen).

I de nevnte dom har det vært vanskelig for foreldre å få erstatning på et slik grunnlag da det var krav om ekstraordinære tilfeller. I det foreliggende tilfelle har Høyesterett imidlertid sett bort ifra dette hvor førstvoterende fastslo at det ikke lenger bør «stilles krav om at skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende. Grensene bør være en del romsligere» jf. avsnitt 48 (samt se avsnitt 49). Høyesterett fant heller ikke at den psykiske skaden verken var upåregnelig eller fjern slik at ansvar av denne grunn skal bli utelukket (jf. avsnitt 54)Høyesterett har også i avsnitt 48 lagt til grunn at de tilfeller der noen mister barnet sitt som følge av en erstatningsbetingende handling eller der barnet på denne måten blir alvorlig skadet, skal likestilles. 

HR-2018-403-A – Rideulykkedommen 

Nøkkelord: 

-Objektivt ansvar

-Aksept av risiko

-Skl. § 1.5 nr. 1

Sammendrag: 
Rideulykkedommen omhandlet et tilfelle der en kvinne ble kastet av en hest som hun hadde leid på et hestesenter. Fallet medførte at hun fikk varig skade slik at hun ble 50% ufør og krevde dermed av den grunn erstatning for skaden hun var blitt påført. Spørsmålet for Høyesterett var om hestesenteret kunne bli objektivt ansvarlig for skaden kvinnen ble påført eller om dette ansvarsgrunnlaget bortfaller som følge av at hun har akseptert risikoen. Høyesterett kom enstemmig fram til at kvinnen ikke hadde akseptert risikoen for å bli kastet av hesten på den måten det skjedde slik at ansvarsgrunnlaget ikke kunne bortfalles og hestesenterets forsikringsselskap måtte dermed stå ansvarlig. 

Hvordan er dommen relevant?: 

I den foreliggende dom foretar Høyesterett en grundig vurdering av skadelidtes aksept av risiko og hvor langt dette måtte rekke. Ved vurderingen uttalte Høyesterett at bestemmelsen i skl. § 5-1 nr. 1 ikke sier noe om aksept av risiko, slik at dette spørsmålet må løses med utgangspunkt i ulovfestet rett. Her uttalte førstvoterende at det følger av rettspraksis at bestemmelsen måtte oppfattes slik at aksept av risiko kunne føre til bortfall av ansvar (jf. avsnitt 35). 

Førstvoterende pekte på at vurderingen om det foreligger aksept av risiko, må bygges på en helhetsvurderingen. Her ble det fastslått at det sentrale må være «hvilke forventninger skadelidte med rimelighet kan stille til aktiviteten» jf. avsnitt 56. Det avgjørende for Høyesterett her var at «det er ingen garanti mot at også en søndagstur på en rolig rideskolehest, slik det er tale om her, kan ende i en ulykke, i verste fall til og med dødsulykke. Selv om alle som har noe erfaring med hester må vite det, betyr ikke det at enhver skade dermed må anses akseptert» jf. avsnitt 58. Det vil dermed si at en som rir på en hest kan regne med å falle av hesten en eller annen gang, men ikke å bli kastet av hesten på en alvorlig måte slik at det medfører et økonomisk tap (jf. avsnitt 59). Det ble her også lagt vekt på at den tradisjonelle tanken bak objektivt erstatningsansvar er at «den som har økonomisk nytte av en virksomhet som innebærer risiko, også er nærmest til å betale for risikoen» jf. avsnitt 56. I den anledning har Høyesterett imidlertid uttalt at et hestesenteret ikke blir erstatningsansvarlig for enhver skade som en rytter pådrar seg (jf. avsnitt 63). 

HR-2017-2352-A – Prostitusjonsinntekt 

Nøkkelord: 

-Erstatningsrettslig vern

Sammendrag: 
Saken gjaldt en gruppe prostituerte kvinner som hadde vært utsatt for ran og fremmet derfor et erstatningskrav for tapet og de fysiske samt psykiske skadene de ble påført. Dette ranet førte dermed til at de ikke fikk prostitusjonsinntekter for en periode. Spørsmålet i saken ble dermed om kvinnene hadde krav på erstatning som følge av tap av prostitusjonsinntekter. Dommen ble avsagt med dissens 3-2 hvor flertallet fastslo at det i det foreliggende tilfelle ikke var noe erstatningsrettslig vern av tap av prostitusjonsinntekter. Det avgjørende for Høyesterett var at kjøp av seksuelle handlinger er straffbart slik at det vil bli vanskelig å bygge et erstatningskrav på slike uønskede handlinger. 

Hvordan er dommen relevant?: 

Dommen er relevant ved vurderingen av hvor langt det erstatningsrettslige vernet rekker og hvor grensen for det skal gå. Av dommen kan vi utlede at det ikke foreligger erstatningsrettslig vern av kortvarige tap av prostitusjonsinntekter da dette kan alminneliggjøre et uønsket virksomhet (jf. avsnitt 60). Dissensen mellom flertallet om mindretallet skyldtes mindretallet syn på hvor langt det erstatningsrettslige vernet skal gå. I motsetning til flertallet uttalte annenvoterende, som utgjorde mindretallet, at tapet kvinnene sto overfor skulle behandles på lik linje som andre tap da de mente at prostitusjonsinntekter er lovlig inntekt og bør derfor kunne kreves erstattet (jf. avsnitt 70). Imidlertid er det viktig å legge til grunn at spørsmålet om det er mulighet for erstatningskrav for mer langvarige tap, er uklart da dette ikke har blitt drøftet. 

HR-2017-2292-A – Assistent

Nøkkelord:

-Arbeidsgiveransvar 

-Skl. § 2-1 nr. 1

Sammendrag:
Saken gjaldt en pleietrengende mann som trengte hjelp fra en assistent til bruk av nettbank. I den forbindelse fikk assistenten tilgang til vedkommende sin personlige kode som ble brukt til å ta penger fra hans bankkonto. Disse underslagene fortsatte selv etter at arbeidsforholdet var avsluttet da assistenten hadde tatt brukerens kodebrikke. Spørsmålet for Høyesterett ble om assistentens arbeidsgiver kunne holdes ansvarlig for de underslagene som skjedde etter at arbeidsforholdet var avsluttet. Etter dissens kom Høyesterett imidlertid fram til at dette ikke var tilfellet her da underslagene ikke fant sted «under arbeidstakers utføring av arbeid» etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1. 

Hvordan er dommen relevant?:

Det vi kan utlede fra dommen er at arbeidsgiveransvaret kommer kun til anvendelse i de tilfeller der arbeidstaker begår handlinger i løpet av arbeidsforholdet. Her uttalte Høyesterett at det ikke foreligger «rimelighetsgrunner som skulle tilsi at arbeidsgiveransvaret bør utvides her til å dekke skade voldt etter arbeidsforholdets opphør» jf. avsnitt 35 samt avsnitt 7. 

HR-2017-1977-A – Hårfønerdommen 

Nøkkelord: Skyldansvar

-Uaktsomhetsvurdering

-Grov uaktsomhet

-Skl. § 4-3 jf. § 4-2

Sammendrag: 
Saken gjald brann som oppsto i en eldre bygård som følge av skadevolderen som forsøkte å tine et frosset vannrør med en hårføner. Sakens spørsmål gikk ut på hvorvidt vedkommende hadde opptrådt uaktsom når han prøvde å tine røret med en hårføner. Etter dissens kom Høyesteretts flertall til at det var utvist grov uaktsomhet. Ved vurderingen ble det lagt stor vekt på at handlinger med skaderisiko, kreves en svært skjerpet aktsomhetsplikt. 

Hvordan er dommen relevant?: 

I den foreliggende dom har Høyesterett lagt til rette for ulike momenter ved vurderingen av om det foreligger uaktsomhet. Det avgjørende har blant annet vært handlingens skadeevne og handlingsalternativer. Denne dommen er relevant ved bedømmelsen av en handling sin skadeevne. Høyesterett har her vist til at det ved denne vurderingen skal legges vekt på hvor stor skaderisikoen er og omfanget av den mulige skaden slik at dersom det er fare for skade, må det kreves større aktsomhet av vedkommende (jf. avsnitt 47)

En annen sentral vurdering ved uaktsomhetsbedømmelsen er om skadevolderen hadde andre handlingsalternativer. Det vil si at dersom vedkommende hadde andre alternativer han kunne tatt i bruk for å forhindre skaden, skal det legges stor vekt på det (jf. avsnitt 47 og 62). I det foreliggende tilfelle er denne dommen basert på en lovfestet regel da Høyesterett viser til skl. § 4-2 nr. 1 litra a for å fastsette at i de tilfeller der et tap kan kreves dekket av forsikringen, kan den skadelidte kun kreve erstatning dersom skaden er skjedd ved forsett eller ved grov uaktsomhet. En annen ting man kan utlede fra dommen er at vurderingen av «grov uaktsomhet» er tilnærmet en ulovfestet culpavurdering. Her tok Høyesterett utgangspunkt i Rt.1989 s. 1318 for å forklare begrepet som et «markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte» jf. avsnitt 44. 

HR-2016-2560-A – Konteinerdommen 

Nøkkelord:

-Bilansvar 

-Bal. § 4                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                         

Sammendrag:

Saken gjaldt en mann som ble skadet da han falt ned fra taket på en konteiner som han hadde lastet opp på en kranbil. Spørsmålet i saken var om skaden omfattet av det objektive bilansvaret etter bilansvarsloven § 4. Høyesterett kom fram til at skaden i det foreliggende tilfellet ikke var omfattet av det objektive bilansvaret da egenskapene ved lasten var årsaksfaktoren til fallet og at hendelsen i tillegg lå godt innenfor det såkalte losse- og lasteunntaket (jf. avsnitt 37). Det vil dermed si at lastebilens forsikringsselskap ikke ansvarlig for skaden. 

Rt. 2015 s. 1017 – Bakluke

Nøkkelord:

-Bilansvar

-Bal § 4

Sammendrag: 

Saken gjaldt en bilpassasjer som gikk ut av bilen til bagasjerommet for å ta på seg sko mens bilen var i stans. Moren lukket igjen bagasjeluken uten at hun var klar over datterens plassering. Hendelsen medførte at datteren fikk bagasjeluken i hodet i det hun sto opp, dette resulterte i at hun ble påført skade i hodet. Sakens spørsmål ble dermed om erstatningskravet etter bilansvarsloven § 4 var oppfylt. Høyesterett kom her fram til at kravene i bal. § 4 var oppfylt da de la til grunn at «skaden var en naturlig konsekvens av bilens direkte bruk til transportformål». 

Hvordan er dommen relevant?: 

Det vi kan utlede av dommen er måten dommen illustrer «gjer» kriteriets rekkevidde og vurderingen av årsakskravet. Høyesterett har her vist til forarbeider som fastslår at skade som fører eller passasjerer har forårsaket som følge av bruk av kjøretøyet, er å anse som en skade gjort av bilen selv (jf. avsnitt 24). Høyesterett la til grunn her at skaden i det foreliggende tilfelle skyldes «et samspill mellom førers handling og bagasjelukas egenskaper. Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at det generelle årsakskravet er oppfylt» jf. avsnitt 25. Dette førte dermed til at «gjer»-kriteriet ble oppfylt (se avsnitt 37-38). Se særlig Rt-2012-233 (tankbildommen) som har flere likhetstrekk 

Rt. 2015 s. 989 – Rabattavtaledommen 

Nøkkelord: 

-Erstatning ved økonomisk tap

-Naturaloppgjør 

-Skadeserstatningsloven § 4-2

Sammendrag: 
Rabattavtaledommen handler om et tilfelle der skadevolder ble utsatt for et grovt ran i sitt hjem. I det foreliggende tilfelle ble skadelidte fratatt store verdier i form av at gjerningsmannen tok et verdifullt smykkesamling. Det følger av dommens faktum at forsikringsselskapet uttalte at tilsvarende gjenstander kunne gjenskaffes gjennom en gullsmedforretning som selskapet hadde en rabattavtale med. Skadelidte ønsket imidlertid ikke at skaden skulle erstattes ved gjenanskaffelse og valgte derfor erstatning i form av pengeoppgjør. Dette førte til at forsikringsselskapet, med hjemmel i forsikringsvilkårene, trakk 30% av takstbeløpet som følge av rabatten. Spørsmålet i saken var om skadelidte kunne kreve dette rabattbeløpet på 30% erstattet. Høyesterett kom enstemmig fram til at skadelidte hadde krav på å få rabattbeløpet erstattet. Det vi kan utlede fra dommen er at naturalerstatning kan ikke påtvinges da Høyesterett har fastslått at plikt til å motta naturaloppgjør er kun aktuelt i de tilfeller der det foreligger «særlige grunner til det» jf. avsnitt 36. I det foreliggende tilfelle uttalte Høyesterett at dette ikke var tilfelle her (jf. avsnitt 38). 

Rt. 2015 s. 606 – Togklatrer 

Nøkkelord: 

-Skadelidtes medvirkning 

-Skl. § 5-1 nr. 1

Sammendrag: 
Togklatrerdommen omhandlet et tilfelle der en psykotisk person hadde kommet seg inn på Jernbaneverkets område for togparkering og klatret på taket til en av togvognene. Dette førte til at vedkommende fikk et elektrisk støt og ble alvorlig skadet. Spørsmålet i saken var om erstatningsansvaret kunne reduseres som følge av medvirkning fra en skadelidte som var psykotisk på skadetidspunktet jf. skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1. Spørsmålet gikk dermed ut på om vedkommende hadde rett til erstatning, eller om denne erstatningen måtte reduseres etter skl. § 5-1 nr. 1. Høyesterett kom enstemmig fram til at det ikke var grunnlag til nedsettelse av erstatning på grunn av skadelidtes medvirkning. Grunnen til dette var at kravet til «egen skyld» ikke var oppfylt da den skadelidte var psykotisk på skadetidspunktet. 

Hvordan er dommen relevant?:

Dommen er relevant ved vurderingen av skadelidtes medvirkning. Her fastslo Høyesterett at det som skal drøftes i det foreliggende sak er om en psykotisk skadelidt kan «medvirke til skaden ved egen skyld» etter skl. § 5-1 nr. 1. Høyesterett la til grunn at det ved denne vurderingen skal legges vekt på årsakssammenhengen mellom skyld og skade, da skyld referer til bebreidelse (jf. avsnitt 38). I den sammenheng fastslo Høyesterett at «egen skyld» ikke foreligger «der det er en forbindelse mellom sykdommen og de utførte handlingene» jf. avsnitt 49. Det vil si at i de tilfeller der den skadelidte var psykotisk på skadetidspunktet og det foreligger årsakssammenheng mellom skaden og psykosen, vil ikke vilkåret om «egen skyld» være oppfylt jf. avsnitt 49. Det avgjørende her var at skaden ikke ville skjedd dersom vedkommende ikke var psykotisk (jf. avsnitt 53) 

Rt. 2015 s. 475 – Partner

Nøkkelord: 

-Arbeidsgiveransvaret 

-Skl. § 2-1

Sammendrag: 
Dommen går ut på en daværende partner i advokatfirmaet Haavind som forsettlig hadde tilegnet seg verdier i form av aksjer som tilhørte klientens datter. Sakens spørsmål var om advokatfirmaet kunne stå ansvarlig for handlinger begått av deres partnere overfor deres klienters barn. Dette spørsmålet må besvares i form av hvorvidt skadevolderen var å anse som «arbeidstaker» i forbindelse med arbeidsgiveransvaret. Høyesterett fant dermed advokatfirmaet ansvarlig for de tap og utgifter som fant sted som følge av tilegnelsen av aksjeverdiene, dette på bakgrunn av arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1. 

Hvordan er dommen relevant?:

Dommen er relevant ved tolkning av arbeidstakerbegrepet. Det vi kan utlede av dommen er at partnere som utøver advokatvirksomhet er å anse som arbeidstaker etter skl. § 2-1. Dette resulterer i at advokatfirmaet som arbeidsgiver, må stå ansvarlig for deres arbeidstakeres handlinger slik at Haavind i dette tilfelle må hefte for de økonomiske tapene som skadelidte sto overfor. 

Rt. 2015 s. 216 – Furutrær

Nøkkelord: 

-Tingskade 

-Lemping 

-Erstatningsutmåling

-Skl. § 4-1 og § 5-2

Sammendrag: 
Saken gjaldt en hytteeier som uten tillatelse hadde hugget ned 14 furutrær på naboens eiendommen. Spørsmålet for Høyesterett var om naboen hadde krav på erstatning til tross for at naboeiendommen ikke hadde ikke fått redusert salgsverdi på grunn av hugsten og hvorvidt det var grunnlag for lemping. Høyesterett uttalte at «det må utmåles erstatning til rimelige gjenopprettingstiltak uavhengig av skyldgrad, men med adgang til lemping» jf. avsnitt 33.

Hvordan er dommen relevant?: 

Retten har fastslått at hytteeieren har opptrådt grovt uaktsom da han uten tillatelse hadde hugget ned naboens furutrær (jf. avsnitt 20). Høyesterett fastslo da at utgangspunktet for erstatningsutmålingen er at skadevolderen må erstatte det økonomiske tapet som den skadelidte ble påført (jf. avsnitt 21, samt se avsnitt 27). I det foreliggende tilfelle var det også adgang til lemping etter skadeserstatningsloven § 5-2. Her fastslo Høyesterett at lav skyldgrad kan føre til lemping (jf. avsnitt 30). 

Rt. 2014 s. 656 – Avløpsnett

Nøkkelord:

 Ulovfestet objektivt ansvar 

-Lemping

Sammendrag: 
Dommen går ut på kommuners objektive ansvar ved skader. Saken gjaldt en bolighus som ble skadet da en stor stein hadde kommet inn i deres anlegg. Spørsmålet for høyesterett gikk dermed ut på om det forelå erstatningsansvar for det kommunale avløpsanlegget. Høyesterett kom her fram til at kommunen er å bli holdt ansvarlig på objektiv grunnlag, men ikke for de bortfalte ulovlige utleieinntektene da dette ansvaret ble lempet. Høyesterett fastslo her at det «kan oppfattes som bortimot utidig å kreve at kommunen – som også forvalter plan- og bygningslovgivningen – skal erstatte bortfall av det som ville være ulovlige leieinntekter» jf. avsnitt 53. Høyesterett fastslo også her at «etter mitt syn er det også riktig å anvende lempingsregelen i et tilfelle som det foreliggende» jf. avsnitt 54. 

Rt. 2013 s. 1689 – Fostervannsprøve

Nøkkelord: 

-Erstatning for psykisk skade

Sammendrag:

Dommen gikk ut på en dame som fikk varige psykiske lidelser etter å ha født et barn med Downs syndrom. I denne saken ønsket kvinnen å foreta en fostervannsdiagnostikk for å undersøke om fosteret kan ha en funksjonsnedsettelse. Dette fikk hun imidlertid ikke mulighet til, slik at da hun fødte et barn med Downs syndrom, utviklet hun psykiske lidelser og krevde erstatning som følge av fosterundersøkelsen hun ønsket, men ikke fikk gjennomføre. Etter dissens kom Høyesteretts flertall til at det ikke forelå en erstatningsberettiget skade, da de la avgjørende vekt på at slike skader på mor ikke er erstatningsrettslig vernet (jf. avsnitt 37)

Hvordan er dommen relevant?: 

Dommen er relevant når det kommer til vurderingen av hvor langt det erstatningsrettslige vernet rekker. Spørsmålet Høyesterett sto overfor i dette tilfelle var hvorvidt psykiske skader med tilknytning til fødselen av et barn har et erstatningsrettslig vern. Da Høyesterett fant at slike skader ikke er erstatningsrettslig vernet, var dette som følge av visse hensyn som ble tatt med i betraktningen. For det første fastslo Høyesterett etter utvalget i NOU 1992:6 side 90, at «skadebegrepet ikke omfatter krav «som følge av» at det blir født et barn, til tross for at et inngrep skulle forhindret det» jf. avsnitt 38. 

Videre la de til grunn at dersom de skulle åpne for erstatning for mor slik det er i dette tilfelle, kan dette føre til feil eller svekkelse av Rt. 1999 s. 203 (Steriliseringsdommen) som bygger på de samme hensynene ved vurderingen av erstatningsvern (jf. avsnitt 39). I tillegg til dette fastslo Høyesterett i tillegg at dersom en slik erstatningsrettslig vern skulle gjelde i dette tilfelle, ville det kunne skape flere problemstillinger som blant annet «om det skal ytes erstatning også når den psykiske lidelsen utløses av fødselen alene, og ikke som anført her allerede av behandlingssvikten» jf. avsnitt 39. 

Rt. 2012 s. 233 – Tankbildommen 

Nøkkelord: 

-Bilansvar 

-Bal. § 4 

Sammendrag: 

Saken gjald en sjåfør som falt 1,5 meter ned ved avstigning av en tankbil. Dette fallet medførte at sjåføren fikk en varig skade i skulderen. Den skadelidte krevde erstatning for skaden etter bilansvarsloven § 4, sakens spørsmål ble dermed om bestemmelsens «gjer» vilkår var oppfylt. Høyesterett kom fram til at «gjer» kriteriet inneholder et årsakskrav slik at de, etter en konkret subsumsjon, kom enstemmig fram til at skaden skyldes tankbilens høyde og utforming og ikke sjåførens opptreden ved avstigningen (jf. avsnitt 43).

Rt. 2012 s. 146 – Kristiansand kommune 

Nøkkelord:

-Arbeidsgiveransvaret 

-Kumulative feil

-Skl. § 2-1 

Sammendrag: 
Saken gjaldt skadelidte som ble mobbet av medelever på barneskolen fra perioden 1987 fram til 1993. For Høyesterett gjaldt spørsmålet om kommunen kan holdes ansvarlig for å ikke ha grepet inn for å forhindre den langvarige og alvorlige mobbingen som fant sted. Høyesterett fastslo her at det var utvist uaktsomhet fra kommunenes side, slik at det etter læren om ansvar for kumulative feil var grunnlag for erstatning for de skader skadelidte ble påført av mobbingen etter skadeserstatningsloven § 2-1. 

Hvordan er dommen relevant?:

Det vi kan utlede fra dommen er hvor langt arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1 rekker. Høyesterett fastslo for det første at skolen ikke kan bli sett på som en «servicevirksomhet». Det vil si at de ikke sto overfor en mildere aktsomhetsnorm, slik at det som skal anvendes blir den aktsomhetsnorm som følger av alminnelige regler om arbeidsgiveransvaret (jf. avsnitt 28). Høyesterett kom da enstemmig til at skolen hadde opptrådt uaktsomt da de ikke hadde gjort nok for å forhindre mobbingen som fant sted (se avsnitt 58 og 64). Det som var særlig aktuelt i denne saken var ansvaret for kumulative feil. Det som menes med kumulative feil er når feil som hver for seg ikke er tilstrekkelig nok for å bli erstatningsbetinget, men som til sammen blir det (se avsnitt 38 og 39). I det foreliggende tilfelle ser vi at kommunen ble ansvarlig til tross for at det ikke kan knyttes ansvar til noen bestemte ansatte. Her ser vi at arbeidsgiver da kan bli ansvarlig for feil begått av anonyme ansatte.

Rt. 2011 s. 991 – Brannskade

Nøkkelord:

 Arbeidsgiveransvar 

-Culpa

Sammendrag: 
Dommen handler om en mindre boligbrann som fant sted i Rogaland. En og en halv time etter at brannen ble slukket, forlot brannvesenet stedet. Det viste seg imidlertid at brannen ikke var godt nok slukket slik brannvesenet hadde antatt, slik at boligen senere brant helt ned til grunnen. Høyesteretts hovedspørsmål gikk derfor ut på om kommunen kan stå ansvarlig for hendelsen etter skadeserstatningsloven § 2-1. Førstvoterende la til grunn at det var utvist uaktsomhet da det var risikoen for at brannen kunne starte opp igjen. Høyesterett kom imidlertid fram til at det ikke kunne pålegges ansvar til tross for at brannvesenet ikke hadde sørge for brannvakt, da det avgjørende for Høyesterett var at verken lov eller forskrifter oppstille noe plikt for brannvakt. Høyesterett la også til rette for at heller ikke brannvesenet kunne bli pålagt culpaansvar da de hadde handlet i samsvar med atferdsnormene på området.

Rt. 2011 s. 769 – Unnlatelse 

Nøkkelord:

-Erstatningsutmåling

-Oppreisning

-Skl. § 3-5

Sammendrag:

Saken gjaldt en far som mistet sin fem måneder gamle sønn i gulvet. Høyesterett kom fram til at faren sto ansvarlig da han ikke hadde informert helsepersonellet om hendelsen. Det vil si at unnlatelsen i det foreliggende tilfell utløste ansvar (jf. avsnitt 24) slik at faren måtte betale oppreisningserstatning. Her ble det lagt til grunn at skaden sto i årsakssammenheng med unnlatelsen i å søke om legehjelp eller informere helsepersonell (jf. avsnitt 26). 

Rt. 2010 s. 24 – Hanekleiv 

Nøkkelord: 

-Adekvans

-Skl. § 2-1 

Sammendrag: 
Saken omhandler et ras som fant sted i Hanekleivtunnelen slik at E18 ble stengt en periode. Som følge av stengingen av veien, tapte en kioskeier salgsinntekter da vedkommende hadde sin kiosk på et rasteplassanlegg ved E18. Spørsmålet i saken var om staten var erstatningsrettslig ansvarlig overfor kioskeieren som følge av formuestap. Etter dissens kom Høyesteretts flertall fram til at staten ikke var erstatningsrettslig ansvarlig for formuestapet slik at kioskeieren ikke hadde krav på erstatning. Høyesterett la her avgjørende vekt på at til tross for at det forelå årsakssammenheng, så var ikke dette nok da tilknytningen mellom skaden og tunnelen verken var «spesielt konkret eller nærliggjande, slik dette er forstått i rettspraksis» jf. avsnitt 52 (se også avsnitt 50). 

Rt. 2009 s. 1237 – Nordsjødykkere 

Nøkkelord:

 Ulovfestet objektivt ansvar 

-Skaderisiko

-Aksept av risiko 

-Arbeidsgiveransvar 

Sammendrag: 
Saken gjaldt fire pionerdykkere som fikk skader som følge av risikabel dykkingen i Nordsjøen. I det foreliggende tilfelle krevde dykkerne erstatning fra staten og ikke mot de som drev dykkevirksomheten. Spørsmålet gjaldt derfor om staten var ansvarlig for skader som de fire dykkere ble påført av dykkingen da det var staten som hadde gitt dykkertillatelse og dispensasjon etter gjeldene regelverk. Høyesterett kom imidlertid fram til at det ikke var tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og dykkevirksomheten i Nordsjøen for at staten skulle være ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag samt at de ikke hadde opptrådt uaktsomt. 

Hvordan er dommen relevant?:

Det vi kan utlede fra dommen er vurderingen av ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag og hvor langt det rekker. Høyesterett legger til grunn at det ulovfestede objektive ansvaret er utvidet til å omfatte skade som følger av stadig, typisk eller ekstraordinær risiko. Her fastslo Høyesterett at dykking er et risikobetont virksomhet slik at det kan oppstå mange skader. Høyesterett fant likevel at risikoen i det foreliggende tilfelle oversteg det dykkerne måtte være forberedt på særlig da det var mye usikkerhet angående skader ved dykking (jf. avsnitt 63). Høyesterett la derfor til grunn at «under disse omstendigheter kan dykkerne ikke ansees for å ha akseptert risikoen for senskader, som de ikke var kjent med» jf. avsnitt 64. Det vil si at det ikke forelå noe aksept av yrkesrisiko i det foreliggende tilfelle. 

Høyesterett fastslo imidlertid at vurderingen om det foreligger objektivet ansvaret, beror på «hvorvidt det foreligger tilstrekkelig tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet» jf. avsnitt 66. Her la ble det lagt til grunn at «de forhold dykkerne har anført, hverken enkeltvis eller samlet skaper en tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet til at det kan ilegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar» jf. avsnitt 85. Det avgjørende var at det at staten hadde engasjert seg i virksomheten, ikke var tilstrekkelig for at vilkåret om tilknytning var å regne som oppfylt da dette i seg selv ikke var nok for å betegne staten som tilknyttet til virksomheten. Videre var spørsmålet for Høyesterett om staten kunne bli erstatningsansvarlig som arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven § 2-1. Her ble det imidlertid lagt til grunn at dette ikke var tilfelle her da Høyesterett fastslo at «ut fra en samlet vurdering er jeg kommet til at myndighetenes praksis ikke kan karakteriseres som uaktsom» jf. avsnitt 114.

Rt. 2008 s. 1354 – Nokas

Nøkkelord:

-Lemping 

-Skl. § 5-2

-Regress

Sammendrag: 
Saken gjaldt spørsmålet om lemping av erstatningsansvar som følge av NOKAS-ranet. Saken gikk ut på en ansatt (vekter) som hadde gitt opplysninger til ranerne om bygningen. Som følge av vekterens medansvar, ble spørsmålet i saken om forsikringsselskapets regresskrav på over 51 millioner kroner kan lempes. Høyesterett kom imidlertid fram til at erstatningsansvaret ikke var urimelig tyngende til tross for at momentene taler for lemping da preventive hensyn tilsa at erstatningsansvaret ikke kunne lempes. Det avgjørende ved denne vurderingen var at vekteren bevisst ga opplysninger som han visste skulle brukes for å rane (jf. avsnitt 39-41).  

Rt. 2008 s. 755 – Hjemmehjelp

Nøkkelord:

Arbeidsgiveransvar

-Skl. § 2-1

Sammendrag:
Dommen gjaldt en hjemmehjelper som hadde stjålet og misbrukt en brukers kontantkort i Trondheim kommune. Her hadde hjemmehjelperen brukt kortet til varekjøp og uttak til ca. 310 000 kroner. For Høyesterett var spørsmålet om Trondheim kommune var erstatningsansvarlig etter arbeidsgiveransvaret for de tapene som ble påført brukeren. Høyesterett kom enstemmig fram til at kommunen var ansvarlig da det forelå tilstrekkelig nærhet mellom hjemmehjelpens arbeidsoppgaver og den skadevoldende handling og at det var klart at den skadevoldende handling fant sted under utførelsen av arbeid (jf. avsnitt 35). 

Hvordan er dommen relevant?: 

Hjemmehjelpdommen er relevant ved vurderingen av rekkevidden av arbeidsgiveransvaret. Høyesterett fastslo for det første at det var klart at den skadevoldende handling fant sted under utførelsen av arbeid (jf. avsnitt 35). Ved vurderingen fastslo Høyesterett at det skal legges vekt på skadelidtes mulighet til kontroll, og til hvem som er nærmest til å bære risikoen for at skaden fant sted (jf. avsnitt 45). Her ble det lagt til grunn at brukeren i det foreliggende sak var bevegelseshemmet i rullestol, og fysisk ute av stand til å kontrollere hjelperne sine til enhver tid (jf. avsnitt 52). Høyesterett fastslo da at kommunen er nærmest til å bære risikoen for skaden som oppsto da tyveri blant brukerne ikke var et sjeldent problem for kommunene (se avsnitt 49 og 50). 

Rt. 2007 s. 425 – Rikstoto 

Nøkkelord: 

-Erstatningskrav ved formuestap 

Sammendrag: 
Saken gjaldt en erfaren spiller på travløp som ble hindret i å inngå veddemål da det var ført opp uriktig opplysning om hvordan bongen skulle merkes slik at bongene ble avvist av Totomaten. Sakens spørsmål var om spilleren hadde krav på erstatning av spilegevinsten han ikke fikk som følge av at han ble hindret i å inngå veddemålet. Høyesterett kom fram til at vedkommende ikke hadde krav på erstatning da det ikke var grunn til å gi oppfyllelsesinteressen erstatningsrettslig vern når det kommer til spill og veddemål (jf. avsnitt 32). Høyesterett fastslo i tillegg at heller ikke prevensjons- eller reparasjonshensyn taler for at en spillarrangør bør holdes ansvarlig for formuestap i de tilfeller der spilleren ble hindret i å inngå veddemål, dette særlig da en rekke andre forhold kan føre til at den enkelte ikke får inngått veddemål (jf. avsnitt 37).

Rt. 2007 s. 172 – Schizofrenidommen

Nøkkelord: 

-Adekvat årsakssammenheng

Sammendrag: 
Saken gjaldt en elektriker som havnet i en arbeidsulykke og senere utviklet paranoid schizofreni. Sakens spørsmålet var om det forelå adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og sinnslidelsen. Høyesterett kom imidlertid fram til at vedkommendes sinnslidelse er «en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av arbeidsulykken» at det ikke kan være rimelig å knytte ansvar til den (jf. avsnitt 69) da sannsynligheten for skadefølgen var så sjeldent og uventet (jf. avsnitt 67). 

Hvordan er dommen relevant?: 

Av dommen kan man utlede kravene for adekvat årsakssammenheng. Det følger av dommens avsnitt 65-66 at et vilkår for erstatningsansvar er at årsakssammenhengen er adekvat. Det avgjørende ved adekvansvurderingen er om skaden er så «upåregnelig, fjern og avledet følge av den skadevoldende handling at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den». Høyesterett legger også vekt på at det ikke er upåregnelig at en slik arbeidsulykke som vedkommende sto overfor, kan føre til psykiske skadevirkninger, men at det er sjeldent at en slik ulykke forårsaker en slikk alvorlig sinnssykdom som schizofreni (jf. avsnitt 67). 

Rt. 2006 s. 690 – Lillestrømdommen

Nøkkelord: 

-Årsakssammenheng 

-Påregnelighet?

-Objektivt ansvar

Sammendrag: 
Dommen går ut på en kollisjon mellom to godsvogn ved Lillestrøm stasjon som førte til at byen måtte evakueres i flere timer som følge av fare for eksplosjon da det ene toget inneholdt propan. Sakens spørsmål gjaldt ansvar for formuestap som denne evakueringen medførte. Høyesterett kom etter en konkret vurdering fram til at NSB var ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag da kollisjonen skyldes bremsesvikt på det ene toget. 

Hvordan er dommen relevant?:

Det vi kan utlede av saken er dommens hovedproblemstilling om hvorvidt NSB er ansvarlig for de formuestap som oppsto som følge av evakueringen, altså om formuestap sto i adekvat årsakssammenheng med skaden. Her la Høyesterett til rette for at det å skape en risiko kan være ansvarsbetingende årsaksfaktor da Høyesterett i det foreliggende tilfelle fant ulykken som et resultat av en stadig, typisk og ekstraordinært risiko.

Rt. 2003 s. 1546 – Røykedommen

Nøkkelord: 

-Ulovfestet objektivt ansvar

Sammendrag: 
Saken gjaldt skadelidte som døde av lungekreft i 2000 som følge av å ha røyket samme tobakksmerke siden 1954. Høyesterett kom imidlertid fram til at det ikke var noe ansvar etter de ulovfestede regler om objektiv erstatningsansvar da de fant at skadelidte selv måtte bære risikoen for helseskade da dette var noe som var alminnelig kjent fra perioden 1954 til 1964. 

Rt. 2002 s. 1436 – Personlig assistanse 

Nøkkelord:

Erstatningsutmåling 

-Skl. § 3-1 

Sammendrag: 
Saken gjaldt en kvinne som ble påkjørt av en lastebil da hun var 11 år gammel. Ulykken førte til at hun ble lam fra skulderen og ned samt at hun i tillegg måtte amputere en fot. Spørsmålet i saken er hvordan erstatning for fremtidige utgifter til personlig assistanse skal utmåles. Høyesterett kom etter dissens fram til at erstatning ble tilkjent for å dekke utgifter til personlig assistanse. 

Hvordan er dommen relevant?:

Dommen er relevant ved vurderingen av hvordan erstatning for personskade skal utmåles. Høyesterett la til grunn at offentlige ytelser med rent helsemessig siktemål vil representere det nødvendige og rimelige nivå erstattet (jf. s. 1447) slik at erstatning må utmåles etter det som er nødvendig for å dekke utgifter til personlig assistanse. Her uttalte førstvoterende, som utgjorde flertallet, at det ikke er tvilsomt at «den ytelsesformen som sikrer A et mest mulig fullverdig liv, er personlig assistanse» (jf. s. 1448). Flertallet fastslo dermed at «full erstatning i dette tilfellet innebærer en erstatning som gir henne muligheten til daglig å kjøpe personlig assistanse i et visst omfang i tillegg til de offentlige ytelsene» jf. s. 1448. 

Rt. 2002 s. 1283 – Dam

Nøkkelord: 

-Uaktsomhet 

-Passiv identifikasjon 

-Personskade 

Sammendrag: 
Dommen gjaldt en liten gutt på ett år og syv måneder som falt ut i dam på en eiendom som hans foreldrene hadde leid. Falte medførte at gutten fikk varige skader. Sakens spørsmål gikk ut på om det var erstatningskrav overfor grunneier da dammen ikke var tilstrekkelig sikret. Høyesterett kom her fram til at det ikke foreligger noe erstatningskrav overfor grunneier da de kom til at grunneier ikke hadde opptrådt uaktsomt eller culpøst overfor gutten. 

Hvordan er dommen relevant?:

Dommen er relevant ved vurderingen om aktsomhetsbedømmelsen og identifikasjonsspørsmålet i erstatningsretten. Høyesterett fastslo i denne dom at passiv identifikasjon mellom barn og foreldre der hvor barnet blir påført en personskade, er ikke aktuelt (jf. s. 1287). Da Høyesterett fastslo at det ikke er aktuelt å foreta passiv identifikasjon mellom barn og foreldre, var det derfor for Høyesterett relevant å vurdere om grunneier hadde opptrådt uaktsomt. Det vi kan utlede fra dommen er at ved vurderingen av om grunneier skulle ha sikret dammen, la Høyesterett for det første til grunn at dammen ikke utgjorde et faremoment (jf. s. 1286). Høyesterett la imidlertid avgjørende vekt på hvilken forventninger grunneier kan forvente av foreldrene. Her la Høyesterett vekt på at grunneier har som forventningen at guttens foreldre har tilstrekkelig tilsyn og kontroll over sønnen sin (jf. s. 1287). Det vil si at den risikoen dammen kan medføre, vil bortfalle når foreldrene har tilsyn over sine barn slik at fare for svik fra slik tilsyn kan være så lite at grunneier ikke hadde grunn til å spekulere i dette ved vurdering av å om dammen bør sikres. 

Rt. 2002 s. 654 – Knærten 

Nøkkelord:

Arbeidsgiveransvar

-Skl. § 5-3 nr. 2 jf. § 2-1

-Regress 

Sammendrag: 
Saken omhandlet en jente som fikk alvorlig hjerneskade da hun falt i bekk under opphold i en privat barnehage. Spørsmålet i saken var om kommunen var regressansvarlig overfor barnehagens ansvarsassurandør etter arbeidsgiveransvaret. Høyesteretts flertall kom til at de personer kommunen heftet for, ikke hadde opptrådt uaktsomt ved godkjennelsen av barnehagen. Høyesterett la her til grunn at barnehagen «burde ha reagert på den risiko som bekken representerte» samt at kommunen ikke hadde «opptrådt tilstrekkelig aktsomt ved gjennomføringen av tilsynet» (jf. s. 662). Flertallet fastslo da at det ikke var grunnlag for å kritisere kommunen for måten den gjennomførte tilsynet av barnehage da helsesøster anbefalte gjerde mot innkjørselen slik at barnehagen da ble gjort oppmerksom på en risikofaktor. På grunn av dette fant Høyesterett at kommunen ikke kunne holdes ansvarlig for godkjennelse av barnehagen eller for manglende tilsyn (jf. s. 664). 

Rt. 2001 s. 1221 – Alpinbakke II

Nøkkelord: 

-Skl. § 2-1 nr. 1

-Skadelidtes medvirkning 

-Arbeidsgiver 

-Aksept av risiko

Sammendrag: 
Saken gjaldt en kvinne som ble alvorlig skadet da hun falt ned i en snøsprekk. Hendelsen fant sted utenfor en preparert løype ved en alpinbakke. Spørsmålet for Høyesterett var om eieren av alpinbakken var erstatningsansvarlig for skaden kvinnen ble påført som følge av skiulykken. I det foreliggende tilfelle var det satt opp et markeringsnett ca. 20 meter overfor sprekken for å varsle andre om faren. Formålet med markeringsnettet var imidlertid ikke å hindre skiløperne fra å skli ned. Høyesterett kom her fram til at anleggseier var erstatningsansvarlig for å ikke ha markert faren bedre jf. skadeserstatningsloven § 2-1. Erstatning ble tilkjent til tross for at ulykken fant sted utenfor løypen. 

Hvordan er dommen relevant?:

 Alpinbakke II dommen er relevant ved vurderingen av ansvarsgrunnlagets rekkevidde. I denne dommen vurderte Høyesterett hvor langt ansvarsgrunnlaget for en skiulykke skulle gå. Høyesterett startet med å fastslå at kravene til anleggseiere om å redusere risiko for skade, må ses i sammenheng med forholdene på skadestedet. Det ble også lagt til grunn her at en anleggseier kan ikke ha samme plikt til å redusere eller fjerne risikomomenter som befinner seg utenfor et preparert område (jf. s. 1225). 

Ved spørsmålet om hvilke krav som kan stilles ved varsling om faremomenter, fastslo Høyesterett at anleggseier hadde opptrådt uaktsomt da det ikke hadde blitt satt opp et varselskilt som informerte skiløpere om at det var snøsprekk ved traseen (jf. s. 1227). Ved anførslene om at kvinnen hadde akseptert risikoen ved at hun kjørte utenfor den prepate løypen, fastslo Høyesterett at skiløpere som hovedregel har eget ansvar når de kjører utenfor preparert område, men at det i det foreliggende sak ikke var tilfellet. Grunnen til det var fordi ulykken i det foreliggende tilfelle oppsto som følge av en snøsprekk som oppsto «i tilknytning til en trasé som fremstår som en naturlig, alminnelig nedfart» slik at det er anleggseier som har plikt til å redusere risikoen (jf. s. 1226). 

Rt. 2000 s. 1991 – Alpinbakke I 

Nøkkelord: 

-Skadelidtes medvirkning

-Ansvarsgrunnlag 

-Skl. § 2-1 og § 5-1

Sammendrag: 
Saken gjaldt en skikjører som fikk skade som følge av fall i en midlertidig opparbeidet alpinbakke. I det foreliggende tilfelle ble skiheisfirmaet kjent erstatningsansvarlig for fallet etter skadeserstatningsloven § 2-1. Det avgjørende i saken var at skiheisfirmaet ikke hadde sikret eller varslet om fare eller vanskeligheter i bakken. Samtidig var det spørsmål om den skadelidte kunne få redusert erstatning som følge av medvirkning. Høyesterett fastslo enstemmig at den skadelidte måtte bære en tredjedel av tapet da vedkommende ikke hadde senket farten til tross for at hun hadde dårlig oversikt. 

Hvordan er dommen relevant?:

 Dommen er relevant ved vurderingen av ansvarsgrunnlaget. Her fastslo Høyesterett at skadeevnen var stor og at det derfor burde blitt iverksatt preventive sikringstiltak. Her ble det fastslått at «stedet kunne enkelt vært sikret uten nevneverdige omkostninger, for eksempel ved sidemerking eller varsling på annen måte» jf. s. 1995. På grunnlag av dette ble dermed grunnlag for ansvar. Det ble også fastslått at den skadelidte selv måtte til en viss grad stå ansvarlig da det var økt aktsomhet fra hennes side. Dette førte til at hun ble ansett for å ha medvirket til skaden etter skadeserstatningsloven § 5-1 (jf. s. 1996). 

Rt. 2000 s. 253 – Asfaltkantdommen 

Nøkkelord: 

-Arbeidsgiveransvar

-Skl. § 2-1 

Sammendrag:
Saken omhandlet et tilfelle der det var skjedd en trafikkulykke som førte til at en motorsyklist kolliderte med en annen bil og mistet livet. Ulykken skyldes utførelsen av asfaltarbeid på veien da motorsyklisten hadde mistet kontrollen og skled som følge av den nylagte asfalten. Spørsmålet i saken var om staten kunne holdes ansvarlige for ulykken. Etter dissens fastslo annenvoterende, som utgjorde flertallet, at staten (ved Vegvesenet) var erstatningsansvarlig da de hadde opptrådt uaktsomt ved at det ikke var satt opp fareskilt. 

Hvordan er dommen relevant?:

 Ved vurderingen om erstatningansvar, var det avgjørende for flertallet at det burde vært satt opp fareskilt for langsgående asfaltkanter og/eller for glatt veg ved våt vegbane (jf. s. 266). Her ble det lagt særlig vekt på at vegvesenet burde skjønt at unnlatelsen av skilte samt veien i seg selv utgjorde et faremomentet, og dette særlig for motorsyklister (jf. s. 266). Ved vurderingen om arbeidsgiveransvaret fastslår annenvoterende at «siden arbeidsgiveransvaret ikke bare omfatter identifiserbare arbeidstakere, men også anonyme og kumulative feil, og staten har akseptert at den også hefter for feil som er begått av vegentreprenøren, finner jeg ikke grunn til å gå inn på hvem som burde ha sørget for at det ble satt opp skilt» jf. s. 267. Det vil si at staten er ansvarlig for skaden uavhengig om feilen var begått av entreprenørene eller av Vegvesenet. 

Ved spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom uaktsomheten og skaden, fastslår Høyesterett at det foreligger årsakssammenheng da ulykken ville vært unngått dersom det forelå et fareskilt som varslet om at veiforholdene var vanskelig (jf. s. 267). 

Rt. 1999 s. 203 – Steriliseringsdommen 

Nøkkelord: 

-Økonomisk tap

Sammendrag: 
Saken gjaldt foreldre som fødte et friskt barn som følge av et mislykket steriliseringsinngrep på barnets far. Spørsmålet i saken var om foreldrene hadde krav på erstatning for oppfostringsutgifter. Høyesterett kom enstemmig fram til at foreldrene ikke hadde krav på erstatning i det foreliggende tilfelle. Her fastslo førstvoterende at «etter mitt syn beror imidlertid avgjørelsen langt på vei på et verdivalg. Det er tale om en interesse som etter min mening ikke bør undergis vurdering med økonomiske mål» jf. s. 207. 

Rt. 1997 s. 1081 – Trampett

Nøkkelord:

-Culpa

-Skaderisiko 

Sammendrag: 
Dommen gjaldt en skoleelev som fikk ryggskader som følge av bruk av trampett i gymtimen. Høyesterett kom fram til at gymlæreren hadde opptrådt uaktsomt ved å la eleven ta i bruk trampetten på tilsvarende måte uten tilstrekkelig kontroll. Det avgjørende for høyesterett var at det forelå svært stor skaderisiko for eleven som ikke hadde nok erfaring med bruken av trampett. Her ble det også lagt særlig stor vekt på at gymlæreren både hadde erfaring og kjente risikofaren ved å la elevene ta i bruk trampetten uten særlig tilsyn. 

Hvordan er dommen relevant?: 

Denne dommen viser hvor strengt ansvar man har ved den konkrete uaktsomhetsvurderingen. I det foreliggende tilfelle ser man at gymlæreren ble holdt ansvarlig da hun ikke tok grep tidlig nok til tross for at hun kjente skaderisikoen elven sto overfor. Dommen illustrerer dermed hva slags type atferd som er å forvente av skadevolderen. I det foreliggende tilfelle kunne gymlæreren gripe inn bedre dersom hun f.eks. sto nærmere trampetten og dermed fått bedre kontroll og oversikt over elevene sine (jf. s. 1086). 

Rt. 1997 s. 883 – Skalle 

Nøkkelord: 

-Personskade 

-Skadelidtes medvirkning 

-Lemping 

-Skl. § 5-1 og § 5-2

Sammendrag:
Skalle dommen omhandlet et tilfelle der skadelidte A ble stygt overfalt av skadevolder B. Som følge av dette ble skadevolder erstatningsansvarlig overfor den skadelidte. Spørsmålet i saken var om erstatningen kunne nedsettes på grunn av skadelidtes medvirkning etter medvirkningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-1 eller om det kan lempes etter lempningsregelen i skl. § 5-2. Høyesterett fastslo her at nedsettelse av erstatningen etter medvirkningsregelen ikke kan føres frem, men nedsettelse som følge av lemping ble lagt til grunn. 

Hvordan er dommen relevant?: 

Dommen er relevant ved vurderingen av skadelidtes medvirkning og lempningsregelens rekkevidde. Ved vurdering av om erstatningen kunne nedsettes som følge av medvirkning fra skadelidte, fastslo Høyesterett at dette ikke kan legges til grunn. Det avgjørende her var at den skadelidte ble plutselig angrepet av skadevolderen uten at han var klar over det og hadde dermed ikke mulighet til å hindre eller begrense skaden. Høyesterett fastslo her at det at A «omtale Bs samboer som en hore, har bidradd til utviklingen av det hendelsesforløp som ledet frem til skadeforvoldelsen, er ikke tilstrekkelig til at han kan sies å ha medvirket til skaden» jf. s. 890. Det avgjørende for Høyesterett var at kravet om sammenheng mellom den skadevoldende handlingen og egen skyld, ikke var forelå her (jf. s. 890). 

Høyesterett vurderte deretter hvor langt lempningsreglene skulle gå. Her ble det fastslått at hovedregelen er at skadelidte skal ha full erstatning, slik at lemping kun kan fastsettes i de tilfeller der erstatningen vil bli svært belastende for den erstatningsansvarlige i den grad at det blir urimelig å måtte pålegge vedkommende å betale full erstatning (jf. s. 890). I det foreliggende tilfelle fant Høyesterett at det vil være urimelig tyngende at B må dekke tapt A ble påført da det avgjørende var den økonomiske situasjonen skadevolderen sto overfor (jf. s. 890 og 891). Denne dommen fastsetter dermed at selv om en skadde er skjedd forsettlig, kan fremdeles reglene om lemping legges til grunn.  

Rt. 1992 s. 1469 – Leiebil

Nøkkelord:

Bilansvar 

-Skl. § 4-1 og § 5-1 nr. 2

Sammendrag: 
Dommen gjaldt en kvinne som fikk sin private bil skadet av en annen bil to dager før hun skulle på ferie. Dette førte til at bilens hennes ble sendt til reparasjon slik at hun ble nødt til å leie en bil for å kunne dra på ferien. Sakens spørsmål var om den skadelidte kunne kreve leiebilutgiftene erstattet av skadevolders forsikringsselskap. Høyesterett la til grunn at den skadelidte hadde krav på erstatning for de utgifter som leiebilen medførte. 

Hvordan er dommen relevant?: 

Det vi kan utlede fra dommen er hvor langt erstatningsansvaret til leiebilutgifter til fritidsformål rekker. Høyesterett fastslo at slike tap har erstatningsrettslig vern etter skl. § 4-1, slik at økonomisk tap som følge av at bil er på verksted er vernet etter § 4-1. Spørsmålet blir imidlertid hvor langt dette erstatningsrettslige vernet rekker (jf. s. 1473). 

Høyesterett legger til grunn at etter skl. § 5-1 nr. 2 kan leiebilutgifter kun «kreves dekket når de står i et rimelig forhold til de ulemper mangelen på bil i reparasjonsperioden medfører» jf. s. 1473. I den anledning anførte Høyesterett at «det må også kunne kreves at skadelidte endrer tidspunkt for ferie, utflukter eller lignende, der bruk av bil er en forutsetning, når slik endring ikke medfører særlig ulempe» jf. s. 1473. I dette tilfelle fastslo Høyesterett imidlertid ulike momenter som var av betydning, som blant annet at ferien var nært forstående, det var tale om transportbehov for to små barn og at bilen skulle brukes til planlagte utflukter. Høyesterett kom derfor fram til at leiebilen var av stor betydning da kvaliteten på ferien ville blitt redusert hvis familien ikke hadde hatt leiebilen (jf. s. 1473).Høyesterett fastslo at også den andre ferieturen til Valle kunne kreves dekket da det avgjørende var at moren hadde behov for å bli transportert med bil. 

Rt. 1992 s. 64 – P-Pilledom II

Nøkkelord: 

-Årsakssammenheng 

-Betingelseslæren

-Ulovfestet objektivt ansvar 

Sammendrag: 
P-Pilledommen II omhandlet et tilfelle der en kvinne mente at hennes bruk av en p-pille var årsaken til at hun fikk hjernetrombose. Spørsmålet i saken var om det var årsakssammenheng mellom bruken av p-pillen og trombosen slik at produsenten av p-pillen kunne holdes ansvarlig for skaden. Det følger av faktum at det var andre årsaksfaktorer som blant annet alkoholbruk, røyking, traume eller infeksjon som kunne forårsaket trombosen, men etter dissens kom Høyesteretts flertall fram til at de var å regne som erstatningsansvarlige da det var en stor sannsynlighet for at skaden ikke ville ha inntruffet dersom det ikke var for bruken av p-pillen. 

Hvordan er dommen relevant?:

I denne dom vurderte Høyesterett rekkevidden av årsakssammenheng. Førstvoterende, som utgjorde flertallet, starter med å fastslå at et utgangspunkt for erstatningsansvar er det må foreligge årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forhold og skaden (jf. s. 69). Her blir det lagt til grunn at årsakskravet vanligvis er oppfylt «dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer» jf. s. 69. Det er altså dette som er det sentrale ved den såkalte betingelseslæren. I det foreliggende tilfelle viser førstvoterende til Rt. 1974 s. 1160 for å uttale at det må foreligge en «sannsynlighetsovervekt» for å anse at skaden er forårsaket av p-pillebruken (jf. s. 70). Høyesterett konkluderte dermed med at det er faktisk årsakssammenheng mellom p-pillebruken og skaden da det ble fastslått at det var sannsynlighetsovervekt for at «p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden» jf. s. 70.

Da førstvoterende fant at det foreligger faktisk årsakssammenheng, gikk vurderingen over på hvorvidt det foreligger rettslig årsakssammenheng. Etter en konkret vurdering uttalte Høyesterett at det er sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken var en nødvendig årsak for skaden (jf. s. 79). Til slutt gikk vurderingen over på hvorvidt produsenten av p-pillen var ansvarlig på objektivt grunnlag. Her kom høyesterett fram til at p-pilleprodusenten var ansvarlig på objektivt grunnlag da det avgjørende for flertallet var at de fant at produsent står nærmest til å bære risikoen for skade (jf. s. 79). 

Rt. 1991 s. 1303 – Gulvlukedommen 

Nøkkelord: 

-Erstatningsansvar på objektivt grunnlag 

-Skaderisiko

Sammendrag: 

Den foreliggende dom går ut på en restaurantgjest som åpnet en usikret gulvluke som medførte at en annen gjest falt gjennom luken og fikk skader. Ved dissens ble restauranten holdt ansvarlig som følge av skaden og den usikrede gulvlukens skaderisiko etter ulovfestet objektivt grunnlag. Ved vurderingen ble det lagt avgjørende vekt på at luken utgjorde et ekstraordinært risikomoment. 


Hvordan er dommen relevant?:

Ved spørsmålet om det foreligger ansvar på objektivt grunnlag, må spørsmålet besvares på grunnlag av læren om den ulovfestede objektive ansvaret. Av dommen kan man for det første utlede at ved vurderingen av om det foreligger et ulovfestet objektivt ansvar, må det foretas en helhetsvurdering. Ved denne helhetsvurderingen må det vurderes «både sannsynligheten for at skade skal inntre og de mulige skadenes omfang» (jf. s. 1306). Høyesterett fastslår at ved risikovurderingen skal det tas utgangspunkt i om skaderisikoen overstiger det som vanligvis er å betegne som dagliglivets risiko (jf. a 1306). 

Rt. 1985 s. 1011 – Hauketo

Nøkkelord: 

-Årsakssammenheng 

-Adekvans 

-Påregnelig 

Sammendrag: 
Saken gjaldt en tog som kom i feilkjøreretning på Hauketo togstasjon. I det foreliggende tilfelle ble en mann, som sto ytterst på perrongkanten, truffet i hodet av en lykt som var festet til styrevognen da toget passerte. Dette medførte at mannen ble alvorlig skadet samt at hans kone, som sto på motsatt side, ble vitne til ulykken som førte til at hun fikk sjokkskader som følge av hendelsen. Spørsmålet i saken var om mannen og hans kone hadde krav på erstatning fra NSB som følge av skadene de pådro seg. Høyesterett fant NSB erstatningsansvarlig overfor begge da de hadde opptrådt uaktsomt og utvist skyld. I det foreliggende tilfelle fant Høyesterett at skadene var påregnelige. 

Hvordan er dommen relevant?: 

Dommen startet med å fastslå at det rettslige utgangspunktet i saken er at NSB ikke har noe objektivt ansvar for skader ved påkjørsler av tog (jf. s. 1014). Flertallet fastslår da at dersom NSB skal bli erstatningsansvarlig, må det være fordi NSB ikke har foretatt preventive sikringstiltak for å forhindre skaden (jf. s. 1015).  I det foreliggende tilfelle kom Høyesterett enstemmig fram til at NSB var erstatningsansvarlig overfor konen, dissensen mellom flertallet og mindretallet skyldtes annenvoterende som mente at erstatningen overfor mannen burde reduseres med 50 prosent da han hadde opptrådt uaktsomt og klanderverdig ved at han sto ytterst på perrongkanten. Flertallet mente imidlertid at dette ikke var tilfellet da førstvoterende fastslo at vedkommende ikke hadde opptrådt klanderverdig eller uaktsomt da det blant annet ikke kunne forventes at passasjerer ville trekke seg tilbake fra perrongkanten (jf. s. 1015). 

Ved vurderingen om konen har krav på erstatning, fastslo Høyesterett at vilkåret om adekvat årsakssammenheng må foreligge for at erstatning kan tilkjennes. Flertallet la her til grunn at sjokkskaden som konen pådro seg var påregnelig og en adekvat følge av ulykken (jf. s. 1016). 

Rt. 1984 s. 1023 – Taksold 

Nøkkelord: 

-Bilansvar 

-Bal. § 2

Sammendrag: 
Dommen gjaldt takstoler som ble heist opp ved bruk av en kranbil. Under denne heisingen røk en kranstropp slik at lasten falt over på en mann som påførte han skade. Spørsmålet i saken var om skaden i det foreliggende tilfelle omfattes av ansvarsbestemmelsen i bilansvarsloven § 2 (1) litra a. Høyesterett fastslo her at lastebilen ble brukt til annet enn kjøretøy slik at erstatning i det foreliggende tilfelle ikke ble tilkjent. Dette førte dermed til at bal. § 2 kom til anvendelse da Høyesterett fant at ulykken var en typisk heiseulykke som ikke står i forbindelse med bilens bruk som «køyredoning» (jf. s. 1027). For at motorvognen skal kunne anses som «køyredoning», må det dermed være snakk om trafikksituasjon eller en tilknytning til utførelsen av transport (jf. s. 1027). 

Rt. 1973 s. 1268 – Flymanøver

Nøkkelord: 

-Årsakssammenheng

Sammendrag: 
Flymanøverdommen omhandlet et tilfelle hvor det under en militærmanøver ble kuttet ned en kraftledning av en av flyene ved uaktsomhet. Denne hendelsen medførte at et stort antall abonnenter ble uten strøm og fikk dermed et økonomisk tap. En av dem som led tap var A, da det var voldt skade på hans anlegg ved at en elektrisk pumpe ble satt ut av drift. I den forstand erkjente staten ansvar for skaden på kraftledningen, men motstred seg ansvar for skaden på A’s anlegg. Spørsmålet i saken er om staten kan bli erstatningsansvarlig for tapet til A. Høyesteretts flertall kom fram til at det ikke forelå årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og det økonomiske da skaden var avledet og indirekte og at det i tillegg etter en risikobetraktning er A som må å bære risikoen. 

Hvordan er dommen relevant?:

 Dommen er relevant ved vurderingen av årsakssammenhengs rekkevidde. Høyesterett fastslo her at det kreves «en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet» jf. s. 1272. Tvisten i saken dreide seg dermed hovedsakelig om hvorvidt dette kravet var oppfylt. Flertallet fastslo i den anledning at skaden i det foreliggende tilfelle var for avledet og indirekte slik at erstatning ikke kunne tilkjennes. Det sentrale her var vurderingen om hvem som var nærmest til å bære risikoen for skaden. I det foreliggende tilfelle ble det slått fast at det var lettere for A å unngå skaden ved bruk av enkle og billige midler (jf. s. 1273).

Bilde: https://www.krifa.no/permisjon/feilaktig-permittert-fikk-270-000-kr-i-erstatning/

Recent Posts