B-besvarelse i Erstatningsrett

 In Aktuelt

Oppgave 1 Praktikum 

Oppgaven reiser to tvister. 

Tvist 1: Den første tvisten er mellom partene Marte Kirkerud og Lillevik vekterservice. Marte som ble overfalt av vekter Ole Vold ved Lillevik storsenter, pådro seg store personskader og krever nå erstatning fra Lillevik vektersenter. Storsenteret på sin side motsetter seg dette. 

Oppgaven omhandler arbeidsgiveransvaret, der det rettslige overordnede spørsmålet er om Lillevik vekterservice kan bli ansvarlige for den personskaden Ole Vold påførte Marte Kirkerud. 

Det følger av langvarig samstemt rettspraksis at for å pålegge noen erstatningsansvar må tre kumulative vilkår være oppfylt. Det må foreligge en skade/tap, et ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng mellom disse. 

Det er på det rene at det her foreligger en erstatningsvernet skade, nemlig en personskade, jf. skl. § 3-1. 

Videre blir spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag.Det følger av skl. § 2-1 nr. 1 at en arbeidsgiver svarer for skade som voldes «forsettlig eller uaktsomt» «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren». 

Det er ikke omtvistet at det her foreligger et såkalt arbeidsgiver-arbeidstaker forhold (Lillevik vekterservice Oles arbeidsgiver) eller at Ole «uaktsomt» har påført Marte skade. Det omtvistede og hovedspørsmålet her er om skaden Marte ble påført av Ole er voldt «under arbeidstakers utføring av arbeid» for Lillevik vekterservice, altså et spørsmål om arbeidsgiveransvarets rekkevidde. 

Etter en naturlig språklig forståelse tilsier ordlyden «under utføring av arbeid» at det her oppstilles en ytre ramme for hva som skal omfattes av ansvaret og at handlingen må ha hatt en viss tilknytning til arbeidet/ virksomheten. 

Dette vilkåret er et selvstendig vilkår, jf. HR-2017-2292-A jf. Rt. 2008 s. 755, og i vilkåret ligger det bl.a. en tidsmessig og en saklig avgrensning. Det følger bl.a. av forarbeidene at arbeidsgiver blir ikke ansvarlig for de skadehandlingene en arbeidstaker gjør på fritiden eller etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Da er vedkommende ikke «i tjeneste» for arbeidsgiveren. 

Lillevik vekterservice anfører at de ikke kan bli ansvarlige ettersom «Ole var ferdig på jobb da overfallet skjedde». Det at Ole er ferdig på vakt kl. 16 og at skadehandlingen skjedde en time senere er et moment som i utg. taler imot ansvar ettersom skadehandlingen skjedde da utenfor arbeidstiden og i Oles fritid, jf. prinsippet fra forarbeidene. Hva en arbeidstaker foretar seg utenfor arbeidet er i utg. arbeidsgiver uvedkommende. 

Marte anfører likevel at de bør bli ansvarlige siden Ole både var på arbeidstedet og bar uniform når
han utførte den skadevoldende handlingen. For en utenforstående vil det fremstå som om Ole utførte handlingen i forbindelse med arbeidet, ettersom han bar uniforme og fremdeles var på arbeidsplassen. Ole utførte også en handling som må sies å være en naturlig del av hans jobb som vekter på et kjøpesenter – å stoppe tyveri. Selv om vakten til Ole var over, må dette tilfellet sammenlignes med politimenn som på en måte alltid vil være på jobb. Det er deres oppgave og opprettholde lov og orden, og dersom de støter på noen som utfører straffbare handlinger vil de bli nøtt til å prøve å forhindre dette selv om de ikke offisielt er på vakt. Oles handling ved å prøve å stoppe Marte var også noe han gjorde av lojalitet til Lillevik storsenter – han prøvde å forhindre tyveri fra sin arbeidsplass. Rimelighetshensyn og interesseplassering trekker derfor i retning av arbeidsgiver Lillevik vekterservice bør bære skaden. Etter dette er det nærliggende å konkludere med at Oles handling skjedde «under utføring av arbeid» for Lillevik vekterservice.

Foreløpig konklusjon: Lillevik vekterservice er ansvarlige etter arbeidsgiveransvaret. 

Lillevik vekterservice anfører imidlertid videre at de ikke kan bli ansvarlige ettersom Ole gikk lagt utover sine instrukser ved å kaste seg over Marte på den måten han gjorte. Dette er en henvisning til arbeidsgiveransvarets unntaksbestemmelse i skl. § 2-1 nr. 1 2. pkt. 

Av denne bestemmelsen fremgår det at ansvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren «går utenfor det som er rimelig å regne med» etter arten av virksomheten og karakteren av arbeidet, jf. skl. § 2-1 nr. 1 2. pkt. Spørsmålet videre blir derfor om Oles handling, å kaste seg over Marte, kan sies å være «utenfor det som er rimelig å regne med» iht. hans jobb som vekter. 

Ordlyden «går utenfor det som er rimelig å regne med» tilsier at det oppstilles et krav om saklig tilknytning mellom arbeidstakers handling og virksomheten. 

Av forarbeidene følger det at denne begrensningen må ses på bakgrunn av hensynet om at det ikke synes rimelig og naturlig å holde arbeidsgiveren ansvarlig for enhver skade arbeidstaker volder. Det blir videre uttalt at «det bør atskillig til av uregelmessig oppførsel» av arbeidstakeren for at arbeidsgiveren skal kunne gå fri for ansvar. 

Man ser at det i rettspraksis er blitt en utvikling hvor arbeidsgiveransvaret har blitt strukket til å favne ganske vidt. I den nevnte Hjemmehjelp-dommen stadfestet førstevoterende bl.a. at hovedregelen om at forsettlig skadeforvoldelse skulle ligge utenfor arbeidsgiveransvaret ikke lenger kunne opprettholdes. Selv om det i vårt tilfelle ikke er tale om en forsettlig straffbar handling, viser dommen at det skal svært mye til for at arbeidsgiver ikke skal bli holdt ansvarlig. 

Vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig saklig tilknytning mellom Oles skadevoldende handling og hans arbeid som vekter for Lillevik vekterservice vil bero på en konkret avveining av hensynet til Lillevik vekterservice og skadeliste Marte Kirkerud. 

I Hjemmehjelp-dommen uttaler førstevoterende at et viktig moment i denne vurderingen vil være «om skaden mer skyltes den særegne risikoen ved den enkelte ansatte, enn risikoen for at handlingen kan skje», og at det da måtte legges særlig vekt på «skadelidtes mulighet for kontroll» og «hvem av partene som er nærmes til å bære risikoen». 

En relevant dom her er Rt. 2007 s. 1665. Saken omhandlet et vekterselskaps ansvar for en vekters forsettlige ildpåsettelse, men det ble her ikke ilagt ansvar. Avgjørende for HR var at den skadevoldende handlingen fremsto som «fjern og ekstraordinær» og at handlingen ble gjort fordi vekteren «ønsket seg annerkjennelse formontelig ved at han selv kunne melde fra om brannen». Her ble vekterens handling anset å være en «særegen risiko» ved den aktuelle vekteren. 

Saken vår ligger annerledes ann enn det som var tilfellet i dommen fra 2007. En vekters oppgave på et senter vil i all hovedsak være å passe på både personalet og varene, og i de tilfeller noen butikker blir utsatt for tyveri, prøve å forhindre dette. Oles skadevoldende handling ligger derfor i kjernen av hans arbeidsoppgaver, og at noen evt. bli skadet pga. dette er en direkte konsekvens av hans utførelse av arbeidet. Samme skade ville skjedd selv om evt. en annen vekter som hadde avløst Oles sin vakt hadde kastes seg på Marte på samme måte. Det er her ikke den særegne risikoen ved den enkelte ansatte, men ved selve jobbsituasjonen som er problemet. 

Dette trekker i retning av at Ole ikke har «gått utenfor det som er rimelig å regne med». 

At Lillevik vekterservice har begrenset mulighet til kontroll av hva sine ansatte gjør etter jobb og om de tar av seg uniformen kan ikke være avgjørende. Det kreves særskilt grunn for å foreta kontrolltiltak på
ansatte. Det at en arbeidstaker er beruset på jobb og evt. tar andre piller, er en risiko alle arbeidsgivere må regne med, og det er således ikke en unnskyldningsgrunn. Det er ikke mulighet på forhånd å skille ut de personer som evt. bruker dette. Lillevik vekterservice anførsel om at de må bli fritatt for ansvar pga. Oles selvforskyldte rus må derfor avfeies. Marte kan følgelig ikke klandres for skaden som ble påført henne. Av den grunn må det derfor være nærliggende å si at Lillevik vekterservice er nærmest til å bære risikoen for at en slik skade kan oppstå dersom alarmen går. 

Delvis konklusjon: Lillevik storsenter er ansvarlige etter arbeidsgiveransvaret. 

Lillevik vekterserice hevder videre at skadeomfanget til Marte var helt upåregnelig, og at de ikke kunne forvente at Marte skulle pådra seg så store skader. Dette er en henvising til kravet om årsakssammenheng, og spørsmålet videre blir derfor er om det foreligger årsakssammenheng mellom Oles skadevoldende handling og skaden som Marte pådro seg. 

Første spørsmålet omhandler årsakskavets faktiske side. For at Oles handling skal anses som årsak til Martes personskade må denne handlingen ha vært en «nødvendig betingelse» for at Martes skade ble realisert, jf. Rt. 1992. s. 64 P-pille-dommen, der førstevoterende uttalte at årsakskravet mellom en handling og en skade vanligvis er oppfylt «dersom skaden ikke ville skjedd om handlingen tenkes borte (betingelseslæren). 

Vi står her overfor et tilfelle der to sammenvirkende årsaksfaktorer har vært en betingende for Martes skade; Oles skadevoldende handling og Martes latente sårbarhet – benskjørhet. For at kravet til faktisk årsakssammenheng skal være oppfylt må Martes latente sårbarhet ha blitt realisert av Oles skadevoldende handling. Betingelseslæren skiller nemlig ikke mellom «utløsende» og «disponerende» årsaksfaktorer, såfremt den disponerende skadeårsaken er en nødvendig betingelse for å fremkalle skaden, jf. P-pille dommen. Sårbarhetsprinsippet er således en presisering av betingelseslæren. 

Det er på det rene at bruddene i kroppen til Marte og den varige nedsatte førligheten i høyre hånden hennes ikke ville skjedd dersom Ole ikke hadde hoppet på henne. Denne skaden ville ikke ha blitt realisert dersom Oles skadevoldende handling tenkes borte. Det foreligger derfor faktisk årsakssammenheng mellom Oles handling og skaden. 

Når det gjelder årsakskravet rettslige side er det et vilkår for erstatningsansvar at årsakssammenhengen er adekvat. Sentralt i adekvansvurderingen står spørsmålet om skaden er en så «upåregnelig, fjern og avledet» følge av den skadevoldende handlingen at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den, jf. Rt. 2007 s. 172 Scizofreni-dommen. 

Når det gjelder kravet om påregnelighet må det her legges til grunn hva en normalt utrustet person i samme situasjon ville kunne forutsett. Det er ikke upåregnelig at det kan oppstå skader dersom en nesten 2 meters lang og muskelbunt mann på nesten 120 kilo overfaller en. Men bruddskader av et så stort omfang som det her er tilfellet av, er mer en sjelden og uventet skadefølge. Påregnelighetskravet taler imot at det foreligger årsakssammenheng. 

At skadefølgen er upåregnelig er ikke alene tilstrekkelig til å årsakssammenhengen anses for inadekvat, jf. Scizofreni-dommen. Spørsmålet blir også hvilken nærhet det er mellom skaden og den skadevoldende handlingen (nærhetskriteriet), altså om den skaden Marte ble påført kan sies å være så «fjernt og avledet» følge av Oles handling at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den. 

Det er her på det rene at Martes latente sårbarhet ble realisert pga. Oles skadevoldende handling, og at det ikke dreier seg om mange andre utenforliggende faktorer som sto i noen sammenheng med skaden. I norsk rett gjelder det en hovedregel om at «skadevolder må ta skadeliste som han/ hun er», jf. bl.a. Rt. 1997 s. 1 og Rt. 2001 s. 320 Nilsen-dommen. Kjelland kaller dette for sårbarhetsprinsippet, som er begrunnet av hensynet til menneskers individualitet og særlige behov for beskyttelse. Utg. er her at skadevolder bærer risikoen for skadelidtes sårbarhet. Sårbarhetsprinsippet taler således for å ilegge ansvar, og anførselen om at Marte selv må bære risikoen for en slik utsatthet må derfor avfeies. 

Konklusjon: Lillevik vekterservice er ansvarlige for den personskaden Ole Vold påførte Marte Kirkerud. 

TVIST 2:
Den neste tvisten er mellom Marte Kirkerud og Kari Tastad. Ettersom Karis forglemmelse med å ikke fjerne alarmen fra veska til Marte er grunnen til å Marte ble overfalt av Ole, krever nå Marte erstatning fra Kari personlig. 

Subsidiært er det rettslige overordnede spørsmålet om Kari kan bli ansvarlig for Martes skade på grunnlag av culpa-ansvaret. 

Det rettelige grunnlaget for vurderingen er det alminnelige skyldansvaret, utviklet gjennom langvarig rettspraksis og juridisk teori, og hovedregelen i norsk rett. Ansvarsgrunnlaget er forankret av rettspraksis, og kjernen av denne vurderingen er om skadevolder har opptrådt uaktsomt og på den grunn må holdes ansvarlig. Spørsmålet her blir derfor om Kari er å bebreide og om hun burde reager på den risikoen av å ikke fjerne tyverialarmen representerte. Det må her gjøres en aktsomhetsvurdering. 

I vurderingen av om Kari kan bli ansvarlig på grunnlag av culpaansvaret må det gjøres en skjønnsmessig helhetsvurdering der en rekke relevante momenter (objektive og subjektive kan vektlegges. Utg. her er at culpanormen er objektivisert, jf. Rt. 2008 s. 184 Slengtau-dommen, der relevante momenter vil være, evt. brudd på regler og handlingsnormer, risikoens skadeevne, handlingsalternativer, risikoens alminnelige synbarhet. 

Når man skal vurdere om en den påståtte skadevolder har opptrådt uaktsom vil evt. brudd på forskrifter eller handlingsnormer ha betydning, jf. eksempelvis Rt. 2000 s 1991 Alpinbakke 1. I bekreftende fall viser en gjennomgang av rettspraksis at dette vil være et sterkt argument for å pålegge ansvar. 

Det må være på det rene at det er en handlingsnorm i butikker at alarmen på varene skal tas av på kjøpte og betalte varer. Dette trekker i utg. for å pålegge ansvar. Imidlertid er dette en norm som er for å hindre tyveri, ikke for å forhindre at tilfeldige handlende ikke skal blir overfalt av vektere. Den aktuelle handlingsnormen tilfredsstiller således ikke de kvalifikasjonskravene som gjelder for at normen kan være relevant. Regelen er ikke for å beskytte de handlende men butikkeieren selv, og Marte kan derfor ikke påberope seg denne reglen. 

Det at det ikke foreligger brudd regler eller forskrifter er likevel ikke noe som utelukker ansvar, jf. Rt. 1997s. 1081 Trampett og Rt. 2002 a. 1283. 

Sentralt ved vurderingen står handlingens skadeevne. Ved bedømmelsen av skadeevnen inngår både risikoen for skade og omfanget av den potensielle skaden, jf. HR-2017-1977-A. Dette betyr at jo større sannsynligheten er for skade, desto større forsiktighet kreves. 

Ved vurderingen av sannsynlighet for om skade vil oppstå vil tidligere skadefrekvens i lys av statistikk og annet materielle være av relevans, jf. Rt. 1984 s. 41 og HR-2019-52-A. Der det ikke finnes noe slikt materiale kan også erfaringssetninger og omtrentlig ulykkesstatistikk være av betydning. 

Det er her ikke oppgitt noen statistikk for hvor ofte butikktyveri skjer, men av erfaring må man gå utefra at det ikke skjer så veldig ofte. Sannsynligheten for skade ved å bli overfalt av vektere når alarmen for tyveri
går, trekker derfor i retning av å ikke ilegge ansvar. 

Er skaderisikoen lav, kan en hanlig imidlertid likevel være uaktsom dersom skadepotensialet er stor. Det er her på det rene at Marte fikk store personskader som følge av det overfallet som skjedde da alarmen gikk. Skadeevnen må her derfor kategoriseres som stor, noe som taler for ansvar. 

Videre er det også en forutsetning om at skaden ikke kunne vært forhindret, altså om det forelå handlingsalternativer. Spørsmålet først her er om det overhodet fantes handlingsalternativer. 

Kari kunne her at fjernet alarmen. Hun hadde således handlingsalternativer. 

Neste spørsmål blir så om Kari burde ha benyttet seg av disse, altså om det var effektive handlingsalternativer. 

Kari kunne her uten nevneverdige omkostninger eller tid ha fjernet alarmen, jf. kostandsprinsippet i Alpinbakke-dommen 1 og tidsmomentet i f.eks. trampett-dommen. Dette handlingsalternativet ville vært effektivt ettersom skaden ikke ville ha skjedd dersom Kari hadde fjernet alarmen. Dette taler om tyngde for å pålegge ansvar. 

Risikoens alminnelige synbarhet for skadevolder er her et sentralt moment, jf. eks. Trampettdommen og Rt. 2005 s. 1714 verandarekkverk-dommen. når den aktuelle skaderisikoen er synlig for skadevolder kreves det høyere grad av aktsomhet. I den sistnevnte dommen uttalte førstevoterende at «der skaden er synbar for skadevolder [..] vil dette måtte påvirke hans adferd». 

Ettersom Martes skade og dens omfang i stor grad skyldes hennes latente sårbarhet vil det her være vanskelig for Kari å kunne forutse den skaderisikoen Marte ble utsatt for. Dette taler i utg. imot å pålegge ansvar. (men er må det gjøres en dypere rettslig avgrensing senere). 

Ettersom Kari lett kunne ha forhindret skaden ved å ta i bruk handlingsalternativet taler de objektivet culpa-elementene for å ilegge ansvar. Det må likevel gjøres en bredere helhetsvurdering. Her vil også subjektive-culpaelementer kunne få betydning. Som tidligere nevnt er culpanormen i utg. objektivisert, jf. slengtau-dommen, dvs. at normen er lik for alle og at vurderingen skal skje i lys av hva en normalt utrustet person ville gjort i samme situasjon. Det kan likevel unntaksvis foreligger faktorer hos den konkrete skadevolder som taler for et skjerpet aktsomhetskrav. Terskelen for å frifinne den påståtte skadevolder for ansvar er likevel høy der de objektive elementene taler for ansvar, jf. Rt. 1952 s. 994. 

Marte hevder at det måtte her utvises stor aktsomhet ved salg av dyre vesker og at fjerning av tyverialarmene er noe de butikkansatte må være ekstra påpasselige med av hensyn til kundene. 

Aktsomhetskravet kan skjerpes i lys av skadevolders kunnskap om skaderisikoen. Kari var her en profesjonell selger og burde vært mer påpasselig enn i andre butikkjeder på å ta av tyverialarmen. Hun burde også vite at vekterne kanskje spesielt passer ekstra god på rundt veskebutikken ettersom det her er tale om store verdier. Når noen først prøver å stjele derfra, må det være en forholdvis nærliggende risiko for at vekteren på senteret gjør en aktiv handling – lik den Ole gjorde – for å prøve å forhindre tyveriet. Dette taler for et skjerpet aktsomhetskrav. 

Etter en samlet vurdering, der det legges avgjørende vekt på det at det fantes et effektivt handlingsalternativ og at det her må gjelde et skjerpet aktsomhetskrav ettersom det er tale om en butikk med dyre varer, er det nærliggende å konkludere med at det Kari er å bebreide og at hun burde handlet annerledes. 

Delvis konklusjon: Kari er ansvarlig etter culparegelen. 

Neste spørsmål er om kravet til årsakssammenheng er oppfylt. 

Det er her tale om et tilfelle der flere sammenvirkende faktorer har vært en betingelse for Martes skade; Karis forglemmelse av å ta vekk alarmen, Oles skadevoldende handling og Martes latente sårbarhet. Når det gjelder kravet om faktisk årsakssammenheng er klart at dette er oppfylt. Hadde Kari fjernet tyverialarmen ville ikke butikkalarmen gått av – ole ville ikke overfalt henne og Martes latente sårbarhet ville ikke blitt realisert, jf. betingelseslæren, jf. P-pille-dommen II. 

Det avgjørende her er som kravet til adekvans er oppfylt, altså om Martes skade er en så «upåregnelig, fjern og avledet» følge av Karis skadevoldende handling at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den, jf. p- pilledommen II.

Kari hevder nemlig at hendelsesforløpet var her så ekstraordinært at årsakssammenhengen mellom hennes lille forglemmelse og skaden var så fjern at hun ikke kunne ilegges ansvar. 

Sårbarhetsprinsippet taler her får å pålegge ansvar da det i utg. er skadevolder om har risikoen for skadelidtes sårbarhet. Men her kan både prevensjons- og rimelighetshensynet tale imot ansvar. Det er ikke rimelig at en skadevolder skal måtte betale erstatning for en skade som er så fjern og upåregnelig at man ikke har mulighet for å forutse eller forebygge mot risikoen for skade, jf. momentet om risikoens alminnelige synbarhet. Preventivhensynet har imidlertid ikke like stor vekt ved personskader. Store skadefølger, det at Marte ikke lenger kan kommunisere med tegnspråk pga. skaden, gjør at hennes arbeidsevne også reduseres kraftig, er også noe skadevolder må bære risikoen av iht. sårbarhetsprisnippet. 

I schizofreni-dommen, som omhandlet et krav om erstatning pga. en yrkesskade og som senere ble utviklet til schizofreni kom HR til at det ikke forelå tilstrekkelig nærhet. førstevoterende begrunnet dette fordi ulykken i seg selv «ikke i det hele tatt har hatt betydning for at A utviklet schizofreni» og at det dreide seg om «et avledet og utpreget indirekte årsaksforhold», altså «en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng av ulykken». 

Saken skiller seg fra vårt tilfelle da Karis handling nettopp utløste alarmen som gjorte at Ole overfalt Marte. man kan her si at Karis handling var den utløsende årsaksfaktoren til skaden. Hennes handling er ikke en indirekte årsaksfaktor slik som yrkesskaden til A var i hans vei til å utvikle schizofreni. Hensynet til skadelidte Marte må derfor tåle mest vern, noe som er i samsvar med sårbarhetsprinsippet. 

Konklusjon: Kari er ansvarlig for Martes skade på grunnlag av culpa-ansvaret. 

Oppgave 2 Teori 

I den foreliggende fremstillingen skal det redegjøres for skadelidtes medvirkning, hensynene bak bestemmelsen og hvordan denne kommer til uttrykk i erstatningen. Regelen om skadelidtes medvirkning er hjemlet i skadeerstatningsloven (skl.) § 5-1. Skadelidtes medvirkning kan komne inn i forskjellige tider av skadehandlingen – før skaden, tiden rett før og i skadeøyeblikket, og i tiden etterpå. av hensyn til tidsnød vil denne fremstillingen vil ha hovedfokus på skadelidtes medvirkning ved «egen skyld», jf. skl. § 5-1 nr. 1, men også skadelidtes plikt til å fjerne eller minske skaderisikoen for skade og plikten til å begrense skaden (tapsbegrensningsplikten) vil bli nevnt kort. 

Regelen om skadelidtes medvirkning innebærer at skadelidte kan måtte tåle avkortning i erstatningssummen dersom vedkommende har medvirket til å fremkalle skaden og dens omfang. Reglen er således et unntak fra prinsippet om full erstatning. Regelen gjelder uavhengig av om det er tale om person-, tings eller formueskade, og uavhengig av om skadevolder er ansvarlig på subjektiv eller objektivt grunnlag. Spørsmålet om en evt. ansvarsnedsettelse hører innunder erstatningsutmålingen og det forutsettes derfor videre at det foreligger ansvarsgrunnlag, skade/ tap og årsakssammenheng mellom disse. 

Regelen om skadelistes medvirkning er i hovedsak til for å beskytte skadevolder. Alminnelige rettsferdsbetraktninger og rimelighetshensyn tilsier at der også skadelidte har medvirket til skaden og dens omfang f.eks. ved å ikke ha på bilbelte, må også skadelidte bære deler av tapet. I en slik situasjon må begge parter anses som «skadevoldere» i varierende grad, og tapet må plasseres der skylden ligger. 

Videre kan også skadelidtes medvirkning begrunnes i prevensjonshensyn. når det foreligger regler som evt. vil kunne medføre avkortning i ens eget erstatningstap vil dette gi et incitament om å opptre mer aktsomt. Dette hensynet vil imidlertid få mest betydning der det er tale om tings- eller formueskader. 

Det fremgår av skl. § 5-1 nr. 1 at dersom den direkte skadeliste eller erstatningssøkeren har «medvirket» til skaden ved «egen skyld», «kan» erstatningskravet settes ned eller falle bort, for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til «adferden» , og «dens betydning for at skaden skjedde og «forholdene ellers». 

Inngangsvilkårene til bestemmelsen er at skadelidte må ha «medvirket» til skaden ved «egen skyld». «Egen skyld» ordlyden gir en anvising på en skyldvurdering. 

Av rettspraksis og forarbeidene følger det at det har skal gjøres en aktsomhetsvurdering lik den som gjøres etter det alminnelige culpa-ansvaret. Culpanormen er i utg. objektivisert, jf. Rt. 2008 s. 184 Slengtau- dommen, dvs. at culpanormen er lik for alle og at vurderingen skal knyttes opp mot det en normalt utrustet person i samme situasjon ville gjort. Kjernen ved denne vurderingen er om skadelidte har opptrådt uaktsomt og av den grunn må tåle avkortning. Det må imidlertid her vises en viss tålegrense overfor skadelidte ettersom denne ofte har blitt «tvunget inn» i en allerede risikofylt situasjon. Graden av skyld er her ikke relevant i og det er tilstrekkelig at det her foreligger simpel uaktsomhet. Skyldgraden kan imidlertid få betydning i rimelighetsvurderingen senere. Relevante momenter vil her være, evt. brudd på regler og handlingsnormer, risikoens skadeevne, handlingsalternativer, risikoens alminnelige synbarhet. 

Dersom skadelidte har brudd regler eller handlingsnormer, f.eks. å unnlate å bruke bilbelte, vil dette være et sterkt argument for å avkorte erstatningsansvaret. Et slikt hensyn ble bla. vektlagt i Rt. 2002 s.
1991 Alpinbakke I dommen der skadelidtes erstatningskrav ble satt ned ettersom «ikke straks reduserte farten da hun ikke så klart, og at hun fortsatte utenfor den uoversiktlige hengekanten med en ikke ubetydelig fart». 

Handlingens skadeevne står sentralt. Jo større skadeevne jo større aktsomhet kreves – også av den potensielle skadelidte. i HR 2017-hårfønerdommen uttalt HR at skadelidte hadde utvist grov uaktsomhet ved å sikke hårføneren inn i et rør ved en gammel bygning. Skadepotensialet var her stort, og vedkommende burde utvist større aktsomhet. 

Handlingsalternativer er også et sentralt moment, ettersom kjernen i vurderingen er om vedkommende burde handlet annerledes. Dersom det finnes handlingsalternativer blir spørsmålet om skadelidte burde ha tatt disse i bruk hensett til tidsaspektet og kostandene ved eventuelle tiltak. 

Risikoens alminnelige synbarhet for skadevolder er her et sentralt moment, jf. eks. Trampettdommen og Rt. 2005 s. 1714 verandarekkverk-dommen. når den aktuelle skaderisikoen er synlig for skadevolder kreves det høyere grad av aktsomhet. I den sistnevnte dommen uttalte førstevoterende at «der skaden er synbar for skadevolder [..] vil dette måtte påvirke hans adferd». her var det spørsmål om en jente som selv hadde satt seg på en verandakant hadde medvirket til den skaden som oppstå da hun falt ned fra verandaen. HR svarte her benektende, men det var fordi det grenset mer til et hendelig uhell. 

Bestemmelsen forutsetter også at skadelidte kan utvise «skyldevne», jf. bl.a. Rt. 2015 s. 606, der HR uttalte at kravet til egen skyld ikke er innfridd dersom det er på det rene at skadelidtes var psykotisk på handlingstidpunktet og at det var årsakssammenheng mellom psykosen og skaden. 

Videre blir spørsmålet om skadelidte har «medvirket» til den aktuelle skaden.
Ordlyden gir anvisning på at det må foreligge årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen eller unnlatelsen og skaden. 

Det følger av forarbeider og rettspraksis at «medvirknings»-kravet er tilsvarende det kravet som oppstilles i den alminnelige erstatningsretten, jf. betingelseslæren oppstilt i P-pille-dommen II. Skadelidtes handling må altså ha vært en «nødvendig betingelse» til skaden og dens omfang. 

Selv om de to grunnvilkårene i bestemmelsen er oppfylt, er det likevel ikke noen automatikk. det må gjøres en bredere rimelighetsvurdering, der hensyn til skadelidtes «adferd» , og «dens betydning for at skaden skjedde og «forholdene ellers» vektlegges. 

Når det gjelder skadelidtes «adferd» må uvesentlighetslæren og adekvanslæren komme inn som rettslige begrensninger. Har f.eks. skadelidtes bidrag til skaden vært beskjeden og av liten «betydning for at skaden skjedde» i forhold til skadevolders trekker dette mot at det likevel ikke skal skje en avkortning. Motsatt vil rimelighetshensyn tale for å nedsette erstatningen dersom skadelidtes skyldgrad har vært stor i årsaksbildet. 

Adekvanslæren vil her også skille ut de upåregnelige skadefølgene iht. skadelidtes handling, og de som må anses som for «fjernt og avledet» slik at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den. 

Uttrykket «forholdene ellers» er en sekkebestemmelse der bl.a. sosiale hensyn, forsikringshensyn og konkret rimelighet kan trekkes inn. 

Det fremgår av Skl. § 5-1 nr. 2 at som medvirkning regnes også når den skadelidte eller erstatningssøkeren «har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade». Her kan det at skadelidte har forsikret seg mot skaden bl.a. spille inn og tale imot medvirkning. 

Skl. § 5-1 nr. 2 hjemler også skadelidtes iht. etterfølgende av skaden – skadelidtes tapsbegrensingsplikt. Skadelidte plikter her «etter evne å begrense skaden». tapsbegrensingsplikten er en uegentlig plikt ettersom det ikke er noe som tvinger skadelidte til å begrense tapet sitt, en rettsvirkning av dette vil imidlertid være at vedkommendes erstatningskrav settes ned. 

Eksempler på hvor denne tapsbegrensningsplikten kommer til uttrykker bl.a. skadelidtes plikt til å utnytte restarbeidsevnen, jf. skl. § 3-1. Har f.eks. en fotballspiller fått skadet beinet sitt, vil karrieren hans som fotballspiller være over men han må likevel forventes at han finner annet arbeid. Man er også at denne tapsbegrensningsplikten kommer til uttrykk ved at man f.eks. plikter å uttømme offentlige trygdeytelser, jf. skl. § 3-1 nr. 3. Erstatningssummen vil her tjene som et supplement i tillegg til trygdeytelsene. til sammen vil disse portene utgjøre hele skadelidtes erstatningskrav. 

Bilde: https://www.skatt.no/2016/03/10/far-erstatning-for-feil-i-skatteetaten/

Recent Posts