SKADELIDTES MEDVIRKNING

 In Aktuelt

Av: Martine Korslund

Norsk erstatningsrett bygger i all hovedsak på grunnleggende reparasjonshensyn og prevensjonshensyn, kombinert med alminnelige rettferdighet- og rimelighetsbetraktninger. Det klare utgangspunktet innenfor erstatningsretten er at skadelidte skal settes i samme økonomiske stilling som om skaden ikke hadde skjedd. I noen tilfeller svikter imidlertid forutsetningen for erstatningsrettens legislative hensyn – det kan være at skadelidte må anses for å ha akseptert risikoen for skade eller at skadelidte selv har medvirket til skaden. I en slik situasjon må begge parter i varierende grad anses som ”skadevoldere” og det kan være rimelig at skadelidte selv bærer en del av skaden. Det gjør at skadevolders erstatningsplikt bortfaller tilsvarende skadelidtes grad av skyld. 

I denne fremstillingen vil det gjøres rede for nettopp forholdet rundt skadelidtes medvirkning. Fremstillingen vil sentere seg rundt den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i skl. § 5 -1. Denne bestemmelsen hører tradisjonelt sett innunder vurderingen av erstatningsutmålingen og til slutt i erstatningsrettens kronologi. Tradisjonelt sett forutsetter den at det foreligger et ansvarsgrunnlag, en erstatningsrelevant skade/tap og tilstrekkelig adekvat årsakssammenheng. I redegjørelsen vil det gås nærmere inn på vilkårene for at bestemmelsen skal komme til anvendelse, gradering av ansvaret, presisering av de ulike medvirkningstrinnene, samt spørsmålet om identifikasjonsansvar.

Avslutningsvis vil andre deler av medvirkningsspørsmålet berøres. Skadelidtes medvirkning kan nemlig også få betydning som en egen bortfallsgrunn for erstatningsansvar, samt for vurderingen av ansvarsgrunnlaget og adekvansvurderingen i henhold til skadevolder. Bestemmelsen vil også kunne være et aktuelt moment i lempingsvurderingen etter skl. § 5-2. I tillegg vil det trekkes en parallell mot medvirkningsansvaret i bal. § 7, og gjøres noen betraktninger de lege ferenda.

  1. Legislative hensyn:

De legislative hensynene bak reglene om skadelidtes medvirkning baseres seg på at erstatningsrettens grunnleggende reparasjons- og prevensjonshensyn utfordres der skadelidte har medvirket til egen skade. Når skadelidte medvirker til egen skade, anses det som rimelig at også skadelidte må være med å dekke hele eller deler av tapet selv. En skadelidt som eksempelvis er gitt uttrykkelige advarsler om et forhold, men likevel velger å handle i strid med advarslene, bør ikke gis erstatning og sympati dersom handlingen eller unnlatelsen fører til skade. En skadevolder bør i slike tilfeller slippe helt eller delvis ansvar. Et motsatt utfall, hvor skadevolder blir fullt erstatningsansvarlig uavhengig av skadelidtes egne forhold, vil stride mot den alminnelige rettsoppfatningen og kunne undergravd erstatningsrettens legitimitet. Videre gir bestemmelser om medvirkning potensielle skadelidte incitament til å forebygge skader, noe som igjen er ønskelig fra et erstatningsrettslig og samfunnsrettslig perspektiv.

  1. Den alminnelige medvirkningsregelen i skl. § 5-1:

Den alminnelige medvirkningsregelen er hjemlet i skl. § 5-1. Denne bestemmelsen gjelder uavhengig av hva slags ansvarsgrunnlag som foreligger og uavhengig av om det er en person-, tings- eller formueskade. Bestemmelsen favner altså alt fra småskader til store erstatningsbeløp. Det fremgår av § 5-1 (1) at dersom skadelidte har «medvirket til skaden» ved «egen skyld», «kan» erstatningen settes «ned eller falle bort» for så vidt det er «rimelig» under hensyn til «adferden, og dens betydning for at skade skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers». Bestemmelsen stiller en rekke ulike vilkår som i det følgende vil gjennomgås enkeltvis.

Inngangsvilkårene:

Det første inngangsvilkåret er at skadelidte har «medvirket til skaden». Ordlyden indikerer at det må foreligge et årsakskrav mellom den medvirkende handlingen og skaden. Rettspraksis viser at bestemmelsen gir anvisning på det alminnelige erstatningsrettslige årsakskravet formulert i P-pille-dommen II jf. Rt. 1992 s. 64 (s.70). Det betyr at medvirkningsbestemmelsen bare får anvendelse dersom skadelidtes medvirkning har vært en nødvendig betingelse for skadens omfang, og medvirkningen er så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar også til den skadelidte. I bestemmelsen ligger det også innbakt en adekvansvurdering, hvor medvirkningen ikke kan være «upåregnelig, fjern eller avledet» jf. Rt.2007 s.172 avsnitt 66 (Schizofreni). Begrunnelsen for årsaks- og adekvanskriteriet må igjen søkes i de legislative hensynene bak erstatningsreglene. Det ville ikke vært rimelig om skadelidte skulle få sitt erstatningskrav redusert som følge av helt uvesentlig medvirkning.

En illustrerende dom som viser medvirkningskriteriet er Rt. 2005 s. 1714 (Rekkverk-dommen). I saken hadde en jente blitt stygt skadet av et fall ned fra et verandarekkverk, som følge av en persons overraskende grep på henne. Personen som foretok det overraskende grepet ble ansett ansvarlig for skaden, men spørsmålet for Høyesterett var imidlertid om summen kunne avkortes på grunn av skadelidtes (jentas) medvirkning. Høyesterett mente at skadelidte hadde tatt en risiko ved å sette seg på rekkverket. Hun hadde medvirket til skaden i et årsaksperspektiv, ved at skaden ikke hadde skjedd dersom hun ikke hadde satt seg på rekkverket. Likevel kom Høyesterett frem til at skaden ikke oppstod som følge av denne risikoen. Det var skadevolders overraskende grep som realiserte skaden, og dette var en omstendighet skadelidte ikke kunne klandres for å ikke ha tatt i betraktning. Erstatningssummen ble følgelig ikke satt ned i medhold av § 5-1. Dommen viser at både kravet til årsakssammenheng og adekvans må være oppfylt før erstatningen eventuelt kan settes ned etter § 5-1.

Det andre inngangsvilkåret er at skadelidte må ha medvirket til skaden ved «egen skyld». Ordlyden gir etter en naturlig forståelse anvisning på det alminnelige skyldkravet i norsk rett. Både forarbeid og rettspraksis fastslår ordlydstolkningen jf. NOU 1977: 33 side 37 og Rt. 2015 s. 606 (Togklatrer). Utgangspunktet er altså at det skal gjøres en tilsvarende aktsomhetsvurdering overfor skadelidte, lignende den culpa-vurderingen som gjøres overfor skadevolders ansvarsgrunnlag. Men det må samtidig gjøres en viktig modifikasjon ved aktsomhetsvurderingen av skadelidtes medvirkning. Ved skyldvurderingen må det tas i betraktning at skadelidte mer eller mindre er tvunget i en ufrivillig posisjon. Skadelidte har ikke selv valgt å bli utsatt for skaden og skadelidte må derfor nyte en noe mildere rolleforventning enn ved den alminnelige culpavurderingen.

I rettspraksis er det også oppstilt som et vilkår at skadelidte må ha såkalt «selvskyldnerevne». Det følger av den prinsipielle dommen Rt. 2015 s. 606 Togklatrer. I dommen var det spørsmål om en psykotisk person som hadde klatret om bord på et tog, hadde medvirket ved «egen skyld» for den skade som oppsto. Høyesterett svarte spørsmålet benektende ettersom psykosen var årsaken til handlingen, og han var psykotisk på handlingstidspunktet. Dommen må derfor kunne tas til inntekt for at psykotiske personer ikke tilfredsstiller vilkåret til ”egen skyld” og faller utenfor medvirkningsbestemmelsens anvendelsesområde.

I forlengelsen av spørsmålet om «egen skyld» kan det stilles spørsmål om det er mulig å trekke analogier fra den ovennevnte dom til andre situasjoner enn psykosetilfellene, eksempelvis der vedkommende har andre psykiske lidelser eller utviklingsvansker. På den ene siden bør ikke dommens premisser trekkes altfor langt. Det er viktig å erindre at domsslutningen i all hovedsak er et resultat av det konkrete saksforholdet og at det i den konkrete saken var på det rene at vedkommende var psykotisk på handlingstidspunktet. På den andre siden er likevel ikke en analogisk tolkning utenkelig. I de tilfellene hvor vedkommende har en sterk psykisk lidelse, eller har sterke utviklingsvansker, vil den samme begrunnelsen som psykosetilfelle gjør seg gjeldende – nemlig at vedkommende er i ustand til å bedømme sin egen handling. Det vil føre til at kravet til «egen skyld» neppe er oppfylt i slike tilfeller heller. I denne sammenheng er det også verdt å nevne at psykisk helsevernloven benytter begrepet «alvorlig sinnslidelse» fremfor ordet «psykose» ved etablering av tvunget psykisk helsevern jf. § 3-2 jf. Ot.prp. nr.11 (1998-1999) s.155. Det trekker også i retning av at personer med alvorlige sinnslidelser i sin helhet faller utenfor medvirkningsbestemmelsens anvendelsesområde, under forutsetningen av at sinnslidelsen er årsaken til den medvirkende handlingen.  

Gradering av ansvaret:

Ved vurderingen av om ansvaret skal settes ned eller falle bort må det gjøres en konkret helhetsvurdering jf. ordlyden «kan». Domstolene står med andre ord fritt til å ikke sette ned skadevolderes erstatning på tross av at inngangsvilkårene er oppfylt. Ved vurderingen må det sees hen til hva som er ”rimelig”. Ordlyden av «rimelig» indikerer at det skal noe til før erstatningen skal avkortes med bakgrunn i skadelidtes medvirkning. Det må sees i sammenheng med at utgangspunktet er at skadelidte skal ha full erstatning for sitt økonomiske tap jf. forutsetningsvis skl. § 4- 1.

Ved vurdering om erstatningsansvaret skal avkortes skal det tas hensyn til ”adferden, og den betydning for at skade skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers”. En naturlig språklig forståelse av momentene viser at det igjen må tas hensyn til skadelidtes skyld og årsakskravet i rimelighetsvurderingen. Men i denne omgangen fungerer skyldkravet og årsakskravet som et graderende moment. Jo større skyld fra skadelidte side, jo mer rimelig er det at ansvaret settes ned. Det samme gjelder der årsaksfaktoren har vært dominerende for årsaksbildet og skadeomfanget. Årsaken til dette må igjen søkes i de legislative hensynene bak medvirkningsbestemmelsen. Prevensjonshensynet for potensielle skadevoldere gjør seg gjeldende i enda mindre grad enn ellers, og rettferdighetsbetraktninger tilsier at skadelidte må bære en større del av skadens konsekvenser.

En illustrerende dom som viser at graden av skyld har vesentlig vekt ved rimelighetsvurdering er Nokas-dommen Rt. 2008 s. 1354. I dommen var det spørsmål om erstatningskravet overfor en vakt i forbindelse med Nokas-ranet skulle lempes på bakgrunn av det var urimelig høyt. Høyesterett svarte spørsmålet benektende, ettersom skadelidte selv måtte være klar over det store omfanget et eventuelt ran ville ha. Når skadelidte på tross av en slik forutsetning, valgte å gi fortrolige opplysningene til ranerne, kunne ikke erstatningskravet lempes. Dommen må kunne tas til inntekt for at en høy grad av skyld taler imot skadelidte. Det må kunne ha overføringsverdi til medvirkningsbestemmelsen § 5- 1, ettersom begge bestemmelsene bygger på de samme legislative hensynene – nemlig rettferdighet- og rimelighetsbetraktninger.

I vurderingen av skadelidtes medvirkning er det i utgangspunktet ikke av betydning om skadelidte er særlig sårbar. Sårbarhetsprinsippet innebærer at skadevolder som utgangspunkt må ta skadelidte som han eller hun er. jf. Rt. 2001 s. 320 (Nilsen). Det er derfor lite aktuelt og rimelig at erstatningen settes ned på grunnlag av et slikt forhold på skadelidtes side.

Presisering av ulike medvirkningstrinn:

Etter § 5-1 (2) regnes det også som medvirkning når skadelidte har latt være i rimelig utstrekning «å fjerne eller minske risikoen for skade» eller etter evne «begrense skaden». Ordlyden av «å fjerne eller minske risikoen for skade» tyder på at skadelidte også kan anses for å ha medvirket til en skade, dersom han/hun har latt være å gjøre rimelig forhåndstiltak. Det kan eksempelvis være en fotgjenger (skadevolder) som krasjer med en uaktsom syklist (skadelidte), som får så alvorlige skader som følge av at han (syklisten/ skadelidte) ikke benyttet hjelm. Her kan det være rimelig at skadelidte må ta en del av risikoen for den alvorlige skaden, på bakgrunn av at skadelidte lot være å «minske risikoen for skade» ved å ikke bruke hjelm.

Passusen «begrense skaden» gir derimot etter ordlyden anvisning på at skadelidte også i etterkant av skaden må gjøre det som rimeligvis kan ventes av han for å begrense skaden. I teorien er passusen relatert til skadelidtes tapsbegrensingsplikt. Selv om tapsbegrensningsplikten også gjelder uavhengig av loven, er det mest nærliggende å hjemle den i denne bestemmelsen. Det kan kort nevnes at det for personskader følger av skl. § 3-1 (2) at restarbeidsevnen må utnyttes og at omskolering/flytting etter omstendighetene vil kunne kreves. Etter skl. § 3-1 (3) skal det gjøres fradrag for ulike former for trygd- og forsikringsytelser. For tingskader fremgår det av Rt. 2015 s. 989 (Rabattavtale), at tapsbegrensningsplikten ikke strekker seg så langt at skadelidte må akseptere å benytte seg av en rabattavtale for reparasjon, fremfor å kreve pengene naturalt jf. avsnitt 42. I tillegg kan Rt. 1992 s. 1469 (Leiebil) nevnes. I denne saken var det spørsmål om skadelidte kunne kreve erstatning for utgifter til leiebil til fritidsmål. Høyesterett påpeker i sine premisser på at skadelidte i rimelig utstrekning må begrense skadeomfanget og derav akseptere visse ulemper. Ytterligere redegjørelse for skadelidtes tapsbegrensningsplikt faller imidlertid utenfor denne fremstillingen.

Identifikasjon:

Etter § 5-1 (3) gjelder reglene i nr.1 og nr.2 tilsvarende ved «medvirkning av andre personer» eller «forhold som den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren i denne sammenhengen hefter for». En arbeidsgiver vil for eksempel kunne identifiseres med sine arbeidstakeres medvirkning. Illustrerende er Rt. 2000 s. 211 (DNB-dommen). Saken gjaldt en banks ansvar som arbeidsgiver for tap voldt ved bedrageri der en av bankens ansatte medvirket. Det var spørsmål om en arbeidsgivers erstatningskrav skulle settes ned som følge av at arbeidstakeren hadde medvirket til den forsettlige handlingen. Spørsmålet ble svart bekreftende av Høyesterett. Dommen må derfor kunne tas til inntekt for at identifikasjonskravet står sterkt, og at et identifikasjonsansvar ikke faller bort selv om en handling er gjort forsettlig.

Bestemmelsen i § 5-1 nr.3 om «medvirkning av andre personer» reiser også problemstillingen om såkalt passiv identifikasjon. Spørsmålet er om en persons erstatningsansvar kan nedsettes som følge av skyld fra en annen som vedkommende må identifiseres med. Ordlyden gir i seg selv ingen veiledning for når passiv identifikasjon kan være aktuelt. Ved personskader har Høyesterett lagt seg på en restriktiv linje. Dette må sees i sammenheng med at det klare utgangspunktet i norsk rett er at man bare er ansvarlig for seg selv. Det er i Rt. 2002 s. 1283 (Dam-dommen) lagt til grunn at et barn ikke kan identifiseres med sine foreldres handlinger. I dommen var det et spørsmål om guttens erstatningsansvar kunne settes ned ettersom foreldrene hadde latt være å holde tilstrekkelig tilsyn med han. Høyesterett svarte det benektende. Samme retningslinje ble lagt til grunn i Rt. 1991 s. 1303 (Gulvluke). I dommen var det spørsmål om en ektefelle som hadde åpnet en gulvluke slik at den andre ektefellen falt ned, kunne identifiseres med den ektefellen som falt ned. Her fastslo Høyesterett at en person ikke kunne identifiseres med sin ektefelle. Utenom disse to dommene vedrørende passiv identifikasjon på personskadesektoren er rettspraksis tynn og spørsmålet er fortsatt svært uklart.

  1. Medvirkning som egen bortfallsgrunn for erstatningsansvar:

Spørsmålet om medvirkning etter skl. § 5-1 aktualiseres i utgangspunktet bare der det allerede foreligger et ansvarsgrunnlag. Som nevnt innledningsvis kan det imidlertid være aktuelt å trekke inn spørsmålet om medvirkning som en egen bortfallsgrunn for erstatningsansvar, der skadelidte kan sies å ha akseptert risikoen for skade.

Ved vurdering av medvirkning i henhold til aksept av risiko, må det presiseres at aksept av risiko synspunktet har en relativt tilbaketrukken rolle i norsk erstatningsrett. Spørsmålet var oppe i HR-2018-403 (Rideulykke). Saken gjaldt krav på erstatning etter en rideulykke og spørsmålet var om rytteren hadde akseptert risikoen for skade, slik at hesteeieren ikke kunne bli erstatningsansvarlig. Høyesterett svarte spørsmålet benektende. I dommen fremhever førstevoterende at det må utvises stor tilbakeholdenhet med å godta aksept av risiko som bortfallsgrunn ved siden av medvirkningsbestemmelsen i § 5-1. Likevel forutsetter dommen – om noe uklart – at aksept av risiko er en egen bortfallsgrunn. Synspunktet om aksept av risiko har derfor fortsatt har en plass ved vurderingen av aktivitet og fritidsinteresser, selv om vurdering som alltid må bli konkret og skjønnsmessig sett opp mot tilfellets egenart. I vurderingen vil mange av de samme momentene som finnes i medvirkningsbestemmelsen kunne være relevante og tungtveiende argumenter.  

  1. Medvirkning som unnskyldningsgrunn ved culpavurderingen og adekvansvurdering til skadevolder:

Skadelidtes medvirkning vil også kunne spille inn ved culpavurderingen iht. skadevolder. I noen tilfeller kan det da være nærliggende at ansvar ved culpa eller ulovfestet objektivt ansvar faller bort etter en helhetsvurdering basert på subjektive eller objektive unnskyldningsgrunner. I denne vurderingen kan medvirkningsspørsmålet være en subjektiv unnskyldningsgrunn på skadevolders side. Skadelidtes medvirkning kan være en tungtveiende faktor som trekker i retning av at skadevolder ikke har opptrådt uaktsomt, noe som igjen vil føre til at det ikke blir noe ansvarsgrunnlag å statuere overhodet. Da vil erstatningskravet falle bort i sin helhet. Dette kan eksempelvis være aktuelt der skadelidte til en viss grad kan sies å ha akseptert risikoen for skade (men uten at det er en egen bortfallsgrunn for erstatningsansvar), eller det kan være at skadelidte er så sårbar at det ikke er mulig for skadevolder å ta sårbarheten i betraktningen ved handlingstidspunktet.

Skadelidtes medvirkning kan videre få betydning for adekvansvurderingen. Der skadelidte har medvirket til skaden, vil en skade lettere anses som upåregnelig, fjern og avledet. Det er naturlig konsekvens av at begge mekanismene reduserer skadevolders erstatningskrav.

  • Forholdet til lemping:

Det følger av skl. § 5-2 at et erstatningskrav under visse omstendigheter kan lempes. Den grunnleggende forskjellen mellom lempingsregelen i § 5-2 og medvirkningsbestemmelsen i § 5-1 må søkes i de ulike legislative hensynene. Medvirkningsbestemmelsen er som tidligere nevnt et utslag av både prevensjonshensyn og rimelighetshensyn. Det sentrale hensynet bak lempingsreglene er derimot å beskytte skadevolder mot å bli rammet urimelig hardt ved å måtte betale full erstatning. Bestemmelsene regulerer dermed i utgangspunktet to ulike aspekter ved erstatningsutmålingen.

På den andre siden vil spørsmålet om medvirkning kunne ha innvirkning på lempingsvurderingen. Etter § 5-2 kan et erstatningskrav lempes når retten finner det rimelig under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer, skyldforhold og «forholdene ellers» for at ansvaret vil være «urimelig tyngende». Det samme gjelder når det i særlige tilfeller er «rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden».

Ordlyden til lempingsregelen åpner, under vurderingen av «forholdene ellers» og vurdering av om det er «rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden», for at skadelidtes medvirkning kan ha betydning. Skadelidtes medvirkning kan her komme inn som et moment som taler i skadevolders favør.

En illustrerende dom er Rt. 1997 s. 83 (Skalle-dommen). Saken omhandlet en person som skallet ned en annen. Det var spørsmål om skadevolder skulle få lempet sitt erstatningsansvar, på bakgrunn av den skadelidtes provokasjon. Høyesterett svarte spørsmålet bekreftende og ansvaret ble lempet etter § 5-2. Høyesterett tok ikke stilling til medvirkningsspørsmålet, ettersom de mente provokasjonen ikke var en kvalifiserbar årsaksfaktor til skadefølgen. Men dommen må kunne tas til inntekt for at medvirkning er høyst relevant også ved lempingsregelen, noe som igjen kan sees i sammenheng med at formålet til begge bestemmelsene er å begrense skadevolderes erstatningskrav av hensyn til rimelighet, ansvarsplassering og prevensjon. 

  • Parallell til skadelidtes medvirkning i bal. § 7:

Ved siden av den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i skl. § 5-1 er det enkelte steder i lovverket gitt særskilte medvirkningsbestemmelser. For skader som faller innunder bilansvarsloven jf. § 4 er det eksempelvis gitt en egen medvirkningsbestemmelse i § 7. Denne medvirkningsbestemmelsen i bal. § 7 avviker noe fra den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i skl. § 5-1. Etter bal. § 7 (1) kan erstatningsansvaret reduseres eller falle bort som følge av skadelidtes medvirkning, i likhet med skl. § 5-1. Men etter bal. § 7 er det et tilleggsvilkår at skadelidte bare kan legges «lite til last». Ordlyden tyder på at dersom skadelidte bare er lite klanderverdig og utøver en mildere uaktsomhet, vil det ikke være aktuelt å redusere skadevolders erstatningsansvar. Det gjør at bilansvarsloven stiller skadelidte i en betydelig gunstigere posisjon enn den alminnelige medvirkningsbestemmelsen. Årsaken til at bilansvarsloven utelukker mild uaktsomhet slik må sees i sammenheng med at bilansvaret er objektivt og er dekket av trafikkforsikring jf. § 15.

VI. De lege ferenda:

Oppsummeringsvis kan det sies at skadelidtes medvirkning har en stor plass i norsk erstatningsrett de lege lata. De lege ferenda er det ikke grunn til å tro at medvirkningsbestemmelsen vil få noe mindre betydning i årene som kommer. Som fremhevet i Rideulykke-dommen er det i dag lite rom for vurderinger ved siden av den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i § 5-1. Det er trolig § 5-1 som vil være den mest dominerende ved vurderingen av skadelidtes medvirkning, fremfor skadelidtes medvirkning i relasjon til culpavurderingen og adekvans.

En aktiv bruk av medvirkningsbestemmelsen kan nok også sies å være den mest hensiktsmessige, særlig sett fra domstolens side. Medvirkningsbestemmelsen i § 5-1 er svært skjønnsmessig utformet og åpner for en bedre gradering av ansvarsfordelingen enn betraktninger basert på aksept av risiko. På den andre siden må det påpekes at medvirkningsbestemmelsen er preget av skjønnsmessige kriterier. Dette kan være betenkelig ut ifra et forutberegnelighetshensyn. Den vage utformingen gjør det vanskeligere for borgerne å kunne beregne sin rettsstilling med tanke på et eventuelt erstatningskrav, og kanskje kunne det vært nærliggende å oppstille enda fastere vilkår. Men her igjen vil en mer konkret medvirkningsbestemmelse redusere domstolenes fleksibilitet og rommet for konkrete interesseavveininger.

Recent Posts