Tolkning av avtaler

 In Aktuelt

Skrevet av: Karoline Hagen

1. Innledning

1.1 Innledende perspektiver

Når to parter har inngått en gjensidig forpliktende avtale, følger det av avtalerettens grunnleggende regel «pacta sunt servanda» at avtalen skal holdes slik den er inngått, jf. NL 5-1-2. Imidlertid kan det i ettertid oppstå tvist mellom partene om hvordan denne avtalen skal forstås. I slike tilfeller er det nødvendig å få klargjort hva partene faktisk mente da avtalen ble undertegnet, slik at de kan oppfylle avtalen på riktig måte. For å kartlegge hva som er den riktige forståelsen av avtalen, må det således foretas en tolkning av avtaleteksten der spørsmålet som reiser seg er hva partene har forpliktet seg til. Vi befinner oss her på avtalerettens område, hvor den videre fremstillingen forutsetter at partene er gjensidig bundet. 

Tolkningsspørsmål oppstår på grunn av mennesket og fordi menneskets språk på mange måter er ufullkomment. Med dette menes at språket på mange områder kan fremstå som vagt og flertydig. Partene har for eksempel ikke sett problemet da avtalen ble inngått, eller så kan det hende at de så problemet, men ikke klarte å løse det på en tilfredsstillende måte. Det kan også tenkes at partene med overlegg har latt være å løse problemet. Det kan også være at avtalens ordlyd er ufullstendig, slik at tolkningstvil oppstår. 

Å tolke en avtale er å foreta en etterfølgende kartlegging av innholdet i avtalen for så å fastslå hvilken måte å lese den på som er den riktige. Dersom det oppstår en etterfølgende tvist om forståelsen av avtalen, og partene ikke klarer å komme frem til en tilfredsstillende løsning, kan det i siste instans bli opp til domstolene å avgjøre hvilket tolkningsalternativ som skal legges til grunn. 

1.2 Generelt om tolkningsprosessen og sammenhengen til bakgrunnsretten 

Tradisjonelt har det vært et skille mellom det å tolke avtaler og å utfylle dem i etterkant – men grensene her kan være uskarpe. Avtaletolkning er som nevnt å klarlegge hva partene har ment i en ellers uklar og utvetydig avtale, via ulike tolkningsregler. Det er dette som er artikkelens hovedfokus. Etterfølgende utfylling av avtalen skjer imidlertid når avtalen isolert sett ikke gir tilstrekkelig holdepunkter til å spore riktig forståelse. Utfylling er først og fremst aktuelt når avtalens ordlyd eller andre tolkningsfaktorer ikke løser et problem, eller der partene ikke har avtalt noe annet. En avtale kan da utfylles med for eksempel bakgrunnsretten på avtaleområdet eller eventuell bransjepraksis/ sedvaner. Dette kommer jeg tilbake til i hoveddelen. Bransjepraksis og sedvaner er imidlertid også relevant for avtaletolkning, blant andre enkeltstående kilder som kan trekkes inn i tolkningen (også kalt tolkningsdataene). Heretter rettes fokuset igjen over på tolkning av avtaler.

I langvarig rettspraksis og juridisk teori er det oppstilt tre hovedregler for tolkning av avtaler, hvorav regel 2 og 3 forutsetter at regelen foran ikke er aktuell. 

  1. For det første skal partenes felles forståelse av avtalen på avtaletidspunktet legges til grunn, dersom det foreligger en slik felles forståelse. 
  2. For det andre finnes det en regel som går ut på at dersom den ene parten A vet at den andre parten B har en viss oppfatning av avtalen, må A akseptere at Bs forståelse legges til grunn dersom A ikke gjør B oppmerksom på dette (god-tro-regelen). 
  3. For det tredje skal den oppfatningen som partene hadde rimelig grunn til å velge, legges til grunn. Dette kalles også for objektiv tolkning. I forbindelse med den tredje hovedregelen er det i rettspraksis videre blitt utviklet to normer for den objektive tolkningsprosessen; tolkningsmomenter/ tolkningsdata og tolkningsregler, noe som jeg kommer tilbake til. 

Formålet med artikkelen er å vise enkle, grunnleggende og anvendelige metoder og regler for tolkning av avtaler, noe som er særlig relevant i henhold til avtaleretten, men også ved andre rettsemner. I den videre fremstilling skal hver av de tre hovedreglene for avtaletolkning gjennomgås, og illustreres med eksempler fra relevant rettspraksis. De to første hovedreglene er nokså korte og presise, og det oppstår sjeldent problemer rundt dem i praksis. Hovedtyngden av artikkelen vil derfor ha fokus rundt den tredje hovedregelen, ettersom det er denne regelen det oftest er knyttet usikkerhet til ved tolkningen. Det er her mange eksempler fra Høyesterettspraksis hvor nettopp den tredje hovedregelen har vært sakens kjerne. 

2. Hoveddel

2.1 Første hovedregel: Hadde partene en felles forståelse/ oppfatning av avtalen, skal denne legges til grunn

Et alminnelig utgangspunkt ved avtaletolkningen er å avklare om det foreligger en felles subjektiv forståelse av avtalens ordlyd, jf. for eksempel Rt. 2011 s. 1553 Bergen Group (avsnitt 48). Høyesterett har formulert regelen slik: «Det primære formål ved all kontraktstolkning, er å finne ut hva partene har ment», jf. Rt. 1993 s. 546, så vel som Rt. 2011 s. 670. Bakgrunnen for denne tankegangen er respekten for partenes autonomi. En part skal i størst mulig grad være ubundet av det han ikke ønsker å være bundet av, og selv kunne avgjøre hva han ønsker å binde seg til. Det er sjeldent at det oppstår tvist knyttet til denne hovedregelen, og det er svært få saker om regelen i praksis. Partenes felles oppfatning kan i noen tilfeller dokumenteres, blant annet gjennom dokumenter i forbindelse med avtaleinngåelsen eller vitneuttalelser. 

Dersom partene hadde en felles forståelse av avtalen, skal denne legges grunn uavhengig av om den forståelsen partene hadde avviker fra en alminnelig språklig forståelse. Dette er lagt til grunn i flere Høyesterettsavgjørelser, se blant annet Rt. 2002 s. 1155 på side 1159 og Rt. 2011 s. 1553 avsnitt 48. I sistnevnte dom nevnes det også at det skal klare holdepunkter til for at profesjonelle parters omforente forståelse skal kunne avvike fra ordlyden, se avsnitt 48. Det samme gjelder selv om en part etter avtaleinngåelsen endrer syn på avtalens forståelse, forutsatt at den opprinnelige forståelsen kan bevises gjennom dokumentasjon. Dette ble lagt til grunn i Rt. 1960 s. 26, hvor en kvinne hadde underskrevet en erklæring der hun fraskrev seg all rett til arv etter foreldrene på bakgrunn av utgifter hun hadde påført dem i forbindelse med sitt ekteskap. Ettersom hun på avtaletidspunktet oppfattet erklæringen som bindende, fikk hun ikke medhold i Høyesterett da hun 25 år senere endret syn og prøvde å få fraskrivelsen tilsidesatt.

2.2 Andre hovedregel: Hvis en part vet at den andre parten har en viss oppfatning av avtalen, må han akseptere at denne oppfatningen legges til grunn (god tro-regelen)

Tolkningsalternativ 2 blir aktuell i de tilfellene det foreligger en ensidig subjektiv forståelse hos den ene parten, som den andre parten var kjent med. Høyesterett har imidlertid tolket regelen utvidende, slik at den også gjelder i tilfellene der en part burde vite at den andre parten har en annen forståelse av avtalen, se Rt. 1953 s. 581 på side 583 – som gjaldt tvist om innholdet i en ufullstendig leieavtale. Denne regelen kommer som nevnt bare til anvendelse hvis det ikke finnes en felles forståelse mellom partene. Virkningen av denne regelen er at den vitende parten blir bundet av den andre partens subjektive forståelse, dersom han ikke meddeler at han ikke godtar den forståelsen. Dette ble lagt til grunn i Rt. 1969 s. 1 Haslum (på side 7). 

I den nevnte dommen gjaldt det tvist om hvordan en avtale mellom en grunneier og en kommune skulle forstås, der kommunen skulle lukke en kloakkforurenset bekk som rant gjennom en del av grunneierens eiendom. Grunneieren hadde en oppfatning om at kloakkledningen måtte ligge dypere; til en slik dybde at den kunne benyttes som avløp for fremtidig bebyggelse med kjeller. Kommunen på sin side mente den skulle ligge grunnere enn dette. Høyesterett uttalte blant annet at grunneieren på grunn av hans erfaring og kunnskap «måtte ha vært klar over hva kommunens forutsetning var» da de inngikk avtalen, hvorav avtalen derfor ble tolket slik kommunens forutsetninger tilsa. 

2.3 Tredje hovedregel: den oppfatningen som partene hadde rimelig grunn til å velge, legges til grunn (objektiv tolkning)

For det tredje kan man legge til grunn en objektiv betraktning av hvordan avtalen med rimelighet kan forstås, dersom verken partene har en felles forståelse eller god-tro regelen kommer til anvendelse. Ved denne tolkningsregelen skal man finne ut av hva som er en rimelig forståelse av et utsagn, altså en alminnelig språklig forståelse av avtalens ordlyd, samt hva partene med rette kan utlede fra omstendighetene. Når man skal foreta en objektiv tolkning av en avtale skiller man i juridisk teori mellom tolkningsmomenter og tolkningsregler. 

2.3.1 Tolkningsmomenter 

Tolkningsmomenter er faktorer som kan trekkes inn i tolkningen og som vil kunne peke i retning av et bestemt tolkningsalternativ. I prinsippet kan ethvert forhold som kan kaste lys over innholdet i forpliktelsene trekkes inn. I det følgende skal det derfor redegjøres for enkelte aktuelle momenter for tolkningsprosessen.

2.3.1.1 Avtalens ordlyd

Det første relevante tolkningsmomentet og naturlige utgangspunkt for tolkningsprosessen, er avtalens ordlyd. Hovedregelen her er at ordlyden skal tolkes objektivt dersom partene ikke har en felles subjektiv forståelse. Med objektiv tolkning menes det at ordenes alminnelige betydning etter vanlig språkbruk –  i det livsforhold kontrakten gjelder –  skal legges til grunn. Dette er blitt lagt til grunn i rettspraksis, se blant annet Rt. 2011 s. 670 avsnitt 37 og HR-2018-1721-A avsnitt 31. Spesielt står hensynet til forutberegnelighet sterkt i avtaler mellom næringsdrivende. I slike tilfeller kreves det gode holdepunkter for å ikke legge vekt på en objektiv tolkning av avtalen, se Rt. 2002 s. 1155 på side 1159. 

Videre er det som hovedregel ordlydens betydning på tidspunktet da avtalen ble inngått som skal legges til grunn for tolkningen. Unntak fra denne hovedregelen kan være der partene har forutsatt et endret innhold i avtalen over tid, slik lovgiver kan gjøre med lover som har «rettslige standarder», eller ved langvarige avtaler. Å foreta en tolkning i strid med forståelsen på avtaletidspunktet er særlig aktuelt når partene ikke kan forutse utviklingen etter de har inngått avtalen. Et eksempel på det sistnevnte tilfellet så vi i dommen fra dommen i Rt. 1973 s. 511 som gjaldt tvist om innholdet av en gammel avtale om levering av elektrisk kraft. Her var utviklingen etter avtaleinngåelsen nokså spesiell, ettersom det skjedde en massiv forbedring av teknologi for landbrukets anleggsmaskiner og en betydelig ekspansjon i bruken av elektrisk oppvarming grunnet bedre tilgang på elektrisk kraft. Partene kunne på ingen måte se for seg denne utviklingen på avtaletidspunktet, da avtalen ble inngått i 1910. Høyesterett mente derfor på grunn av den ekstraordinære utviklingen at avtalens betydning på avtaletidspunktet måtte fravikes.

Dersom ordlyden ikke er gjennomtenkt, kan det være grunnlag for å tolke avtalen i strid med dens ordlyd. Dette var tilfellet i Rt. 1982 s. 1357. I saken hadde et lagerbygg kollapset som følge av dårlig konstruksjon. I kjøpskontrakten for lagerbygget ble det bemerket at selgeren var «uten ansvar». Spørsmålet som Høyesterett måtte ta stilling til var om selgeren likevel var erstatningsansvarlig for at lagerbygget sviktet. Høyesterett tolket avtalebestemmelsen innskrenkende, blant annet fordi ansvarsfraskrivelsen ikke ble ansett å ha blitt vurdert før avtalen ble inngått. Ansvarsfraskrivelsen bar ikke preg av å være et resultat av en konkret vurdering av ansvar og risiko i forbindelse med overdragelse av en sånn type eiendom, men heller en bestemmelse som rammet mangler av en mer generell karakter. Den kunne derfor ikke gjøres gjeldende på en slik grunnleggende mangel ved lagerbyggets konstruksjon. Uansett er det viktig å se ordlyden i sammenheng med resten av avtalen, slik at ordlyden harmonerer med det som var formålet med avtalen i utgangspunktet, se Rt. 2012 s. 1267 avsnitt 59 og Rt. 1971 s. 144 på side 146. 

2.3.1.2 Avtalens formål

Det neste momentet som kan trekkes inn er avtalens formål. Hvis formålet med avtalen er nedfelt, vil dette være svært nyttig for å forstå hva partene ønsket å oppnå med avtalen. Formålet med avtalen vil da henvise til hvilket tolkningsalternativ som bør legges til grunn. I Rt. 1991 s. 220 på side 225 og HR-2018-1721-A ble avtalens formål trukket inn som et veiledende moment i kartleggingen av avtalens innhold. I sistnevnte dom ble det også uttalt at forholdende rundt avtaleinngåelsen er en relevant faktor å trekke inn i tolkningsprosessen, se avsnitt 31 og 32. 

2.3.1.3 Forhandlinger og tidligere forretningsforhold mellom partene 

Rettspraksis har videre vist gjennom flere avgjørelser at forhandlinger og annen forhistorie kan trekkes inn som momenter. I Rt. 1922 s. 243 ble det avtalt mellom to parter at et torskeparti skulle avveies og betales «før paaske». Flertallet av dommerne i Høyesterett mente at forhandlingene viste at «før paaske» måtte bety før skjærtorsdag. Høyesterett avsa imidlertid dommen med dissens, og mindretallet mente at «før paaske» måtte tilsi før første påskedag. Dommen illustrerer i så måte at det ofte ikke er en sikker løsning når ulike faktorer trekker i retning av ulike resultater. Flertallet tolket «før paaske» annerledes enn alminnelig ordlydstolkning nettopp på grunn av tidligere forhandlinger.

Partenes tidligere forbindelse i forretningsforhold er også et moment som kan trekkes inn, se Rt. 2000 s. 468 som gjaldt forståelsen av en forliksavtale. Høyesteretts kjæremålsutvalg la til grunn at tidligere praksis mellom partene måtte tillegges vekt i vurderingen for å avklare riktig tolkningsalternativ. I tillegg kan partenes etterfølgende opptreden også kaste lys over hvordan partene faktisk har oppfattet avtalen, se Rt. 1981 s. 445 på side 451 hvor partenes etterfølgende atferd avgjorde hvem kjøperen av en eiendom kunne fremme misligholdsbeføyelser til. 

2.3.1.4 Bransje- og dialektuttrykk

Videre kan ord ha forskjellig betydning ut fra hvilken sammenheng man bruker det i. Et og samme ord kan for eksempel ha forskjellig betydning dersom det blir brukt i dagliglivet og i spesialiserte bransjer. Dersom begge partene er i samme bransje, eller begge er innforståtte med et faguttrykk som avviker fra den vanlige språklige forståelsen av ordet, skal ordet forstås i tråd med faguttrykket. I Rt. 1920 s. 890 ble en bransjes forståelse av «damptran» lagt til grunn i hva som var ment som «damptran» i en avtale mellom to profesjonelle parter, selv om en objektiv tolkning av ordet kunne tilsi noe annet. 

Det samme gjelder for dialektuttrykk, slik at hvis begge parter tilhører en viss dialekt der et ord avviker fra den alminnelige oppfattelsen ellers i landet, skal dialektens betydning legges til grunn. Dette kan utledes av betraktningene om bransjeutrykk i Rt. 2011 s. 1553 Bergen Group avsnitt 49. 

2.3.1.5 Reelle hensyn

Det siste momentet som tas med i artikkelen er reelle hensyn. Innenfor dette momentet finner vi blant annet hensynet til forutberegnelighet, som er sentralt i avtaleretten. Tolkninger bør ikke komme overraskende på parten(e), og partene bør kunne forutberegne sin rettsstilling. Videre er hensynet til balanse mellom partenes ytelser vitalt i avtaleforhold. Det har formodningen for seg at partene har ment å avtale en balansert avtale med tanke på ytelser. På den måten bør løsningen som gir et mest balansert resultat velges, se Rt. 1984 s. 44 på side 49. Det siste innen dette momentet er hensynet til et godt resultat. Det er sjelden at partene ikke har ment å inngå en rimelig avtale, og man burde derfor velge det rimeligste alternative i en tolkningsprosess.

2.3.3 Tolkningsregler

Endelig kan vi i tolkningsprosessen trekke inn andre regler/ anvisninger for å bestemme avtalens innhold. Tolkningsregler er mer eller mindre faste og bindende regler som taler i retning av et bestemt resultat, dersom tolkningsmomentene ikke har pekt ut et klart resultat. Merk at artikkelen benytter begrepet tolkningsregler, men at også begrepet «tolkningsanvisninger» blir brukt i juridisk teori. Innholdet er likefullt det samme. Reglene kan trekke i retning av ulike løsninger, og det finnes ingen generelle klare svar for hvordan man skal behandle en slik motstrid. Dette må avgjøres utefra det enkelte tilfellet. Tolkningsreglene kan være avtalte, lovfestede eller ulovfestede utviklet av rettspraksis. 

Avtalte tolkningsregler kan være at partene avtaler at det ved motstrid om forståelsen av avtalen i fremtiden skal legges vekt på den ene partens forutsetninger. Lovfestede tolkningsregler er bestemmelser som forteller hvordan enkelte avtaletyper skal tolkes i tvilstilfeller. Et eksempel er avtl. § 37 – som regulerer rettsforholdet mellom en forbruker og en næringsdrivende ved avtaler som ikke er individuelt forhandlet. Det følger av bestemmelsens første ledd nr. 3 at ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren. 

Ulovfestede tolkningsregler er regler om hvordan en avtale skal forstås som ikke er nedfelt i loven. En av de viktigste ulovfestede tolkningsreglene er den såkalte uklarhetsregelen, som går ut på at den uklarheten som har oppstått tolkes til skade for den som burde uttrykt seg klarere. Med andre ord tolkes avtalen mot den parten som er nærmest til å bære risikoen for at det har oppstått tolkningstvil. Det finnes flere varianter av uklarhetsregelen, og her skal de tre variantene som forekommer hyppigest omtales. En variant av uklarhetsregelen er at forfatteren av avtalen er den som avtalen blir tolket til skade for, siden det var forfatteren som burde uttrykt seg klarere ved vilkåret som det har oppstått tolkningstvil ved. En annen variant av uklarhetsregelen er at den profesjonelle parten er den som avtalen blir tolket til skade for, fordi den parten hadde mest kyndighet for å inngå avtalen og har overtaket. Dette harmonerer med lovreguleringer som skal verne om den svake parten i avtaleforholdet, ofte forbrukeren, mot urettferdige avtaler med næringsdrivende. En tredje variant av uklarhetsregelen er tolkning mot den parten som var mest aktiv i å få avtaleforholdet etablert, også kalt for tolkning mot initiativtager. 

Eksempler på at uklarhetsregelen er brukt i praksis finner vi blant annet i Rt. 2000 s. 806 på side 817 og Rt. 2011 s. 1553 avsnitt 61. I førstnevnte dom gjaldt saken tvist om prisen for konsesjonskraft i avtale mellom Oslo Lysverker og Hol kommune. Avtalens ordlyd var her klar, og det ble uttalt at terskelen for å endre en avtale mellom profesjonelle parter er høy. Begge partene hadde ofret ønsker og kommet frem til kompromisser for å få i stand avtalen, og Høyesterett mente at Oslo Lysverker hadde tatt en bevisst risiko når de gikk med på å forlenge avtalen til en periode på 20 år i stedet for 10 år. Prisen ble derfor fastsatt i disfavør Oslo Lysverker fordi de var nærmest å bære risikoen for utviklingen som fant sted. 

Minimumsregelen er en annen ulovfestet tolkningsregel som går ut på å velge den minst tyngende løsningen for avgiveren av løftet. Bakgrunnen for denne regelen er at dersom man faktisk velger feil tolkningsalternativ, gjør den minst byrdefulle løsningen minst skade om den blir valgt. Regelen ble blant annet brukt i Rt. 2013 s. 1402 hvor tvisten dreide seg om hvorvidt en bank hadde stilt garanti i forbindelse med et pengekrav. Det ble lagt til grunn at det må klare holdepunkter til for at den som ga utsagnet mente å stille seg som garantist, ettersom dette er en meget tyngende forpliktelse, se avsnitt 32. 

Tolkning i overensstemmelse med bakgrunnsretten kan også være en mulighet ved tvilsspørsmål om hvordan en avtale skal forstås. Bakgrunnsretten på området skal gi en balansert og rimelig løsning. I Rt. 1973 s. 1176 ble bakgrunnsretten avgjørende, selv om ordlyden tilsa en annen løsning. Ordlyden kunne tyde på at den ene parten skulle ha en mer vidtgående disposisjonsrett enn det som fulgte av bakgrunnsretten, som var sameieloven. 

3. Avsluttende bemerkninger

Tolkning av avtaler ender ofte opp med en omfattende avveining. Etter at man har tolket ordlyden og trukket inn de momentene som er relevante for avtalen i tolkningsprosessen, må man velge det tolkningsalternativet som skal legges til grunn. For å velge tolkningsalternativ må ulike hensyn og momenter veies opp mot hverandre. Noen retningslinjer for denne avveiningen kan utarbeides fra redegjøringen som nå har blitt foretatt. Den viktigste er for det første at partenes felles forståelse er avgjørende, jf. Rt. 2011 s. 1553 Bergen Group (avsnitt 48). For det andre får en ondtroende medkontrahenter ofte spørsmål løst i sin disfavør, jf. Haslum-dommen. Videre, dersom tolkningsmomentene og reglene trekker i samme retning, må konklusjonen samsvare med dette. Dersom ordlyden er klar legges normalt den naturlige språklige forståelsen til grunn, spesielt gjelder dette mellom næringsdrivende der hensynet til forutberegnelighet står sterkt, Rt. 2002 s. 1155 på side 1159. En annen retningslinje er at kontrakter bør tolkes slik at de i størst mulig grad kan fungere som regulering av partenes mellomværende. Til sist nevnes at kontrakter bør tolkes slik at de gir et rimelig og rettferdig resultat, jf. at det har formodningen for seg at partene har ment å inngå en rimelig avtale.

Bilde: https://www.evidente.no/fremtiden-til-prestasjonsmalinger/

Recent Posts