A-BESVARELSE: TINGSRETT

 In Faglige Artikler

Kommentar fra redaksjonen: Besvarelsen er anonymisert etter ønske fra forfatteren. Det er ikke til å legge skjul på at oppgaven lider av flere småfeil i form av språkfeil, enkle begrunnelser enkelte steder samt manglende behandlinger på grunn av tidsnød. Poenget er å illustrere at en A-besvarelse, ikke trenger å være perfekt eller feilfri for å kvalifisere til en A. Det er med andre ord mer det endelige helhetsinntrykket man skaper hos oppgaveretterne som er avgjørende for karakteren.

Teori: Nabolovens tålegrenser

Grannelova § 2 inneholder tre tålegrenser. To av tålegrensevurderingene knytter seg til om noe er “urimeleg” eller “uttruvande” jf. gl. § 2(1). Den siste tålegrensevurderingen følger av gl. § 2(4) inneholder en spesiell urimelighetsvurdering som er et unntak fra urimelighetsvurderingen etter første ledd. I denne oppgaven vil det bli redegjort for de tre tålegrensevurderingene i gl. § 2. Det vil først blitt gjort rede for de generelle vilkårene nedfelt i gl. § 2(1), før det vil bli gjort rede for hver av de tre vurderingene. Til slutt vil det kort gjøres rede for rettsvirkningene dersom en av tålegrensene nedfelt i gl. § 2 er krenket. Det avgrenses mot de supplerende bestemmelsene nedfelt i gl. §§ 3-5.

Hensyn:

Hensynene bak naboloven er at lovgiver ønsker å sikre et god naboskap mellom naboer, og videre best mulig utnyttelse av eiendom. Tålegrensevurderingene fastsetter hvor mye en nabo må tåle fra en annens eiendom, og hvilke tiltak en eier er berettiget å gjennomføre av hensyn til andre eiendommer i nærheten. Tålegrensevurderingene nedfelt i gl. § 2 fastsetter således hvilken rådighet en eier har over sin eiendom.

Redegjørelse av de fem vilkårene i grannelova §2: Det følger av gl. § 2 første ledd første punktum at “ingen” kan sette i verk noe som medfører “urimeleg eller utturvande” “skade eller ulempe” på en “granneeiegedom”. Det følger videre av betingelseslæren at det skal være en årsakssammenheng mellom skaden eller ulempen og tiltaket. Vilkårene er kumulative.

Det følger av ordlyden “skade” at det knytter seg til noe materielt eller fysisk manifesterer seg. Personskader kan også regnes som skade jf. Søppelfylling i Fana-dommen. Derimot er “ulempe” noe som som medfører en negativ konsekvens. Forarbeidene viser til eksempler på ulemper slik som støy, lukt og estetiske ulemper. Det følger av gl. § 2(1) 2 punktum at noe som ansees som farlig skal regnes som ulempe. Dersom det er tale om flere skader og ulemper kan disse kumuleres jf. Søppelfylling i Fana- dommen. Det følger av forarbeidene til naboloven og rettspraksis at det nettopp er skaden eller ulempen som er kjernen i vurderingen av om tiltaket er urimelig eller uttruvande. Det er altså omfanget av skaden eller ulempen som skal vurderes om er urimelig eller uttruvande ikke selve tiltaket.

Ordlyden “ingen” knytter seg til ansvarssubjektet. Ordlyden er vid og taler for at det ikke er et krav om at vedkommende skal eie eiendommen det aktuelle tiltaket foregår på.Vilkåret omfatter en hver. En naturlig språklig forståelse av “granneeigedom” er at det må være tale om eiendommer som fysisk avgrenses mot hverandre. Det følger likevel av forarbeidene at det ikke skal anvendes en streng tolkning av vilkåret, og at eiendommer som ikke fysisk grenser mot hverandre skal ansees som granneiendom. Det sentrale er om den aktuelle eiendommen merker virkningene av et tiltak på en annen eiendom.

Tålegrensevurderingen knyttet til vilkåret “Uttrrvande” jf. gl. § 2(1): Det følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden “utturvande” at det er tale om noe som kunne vært unngått eller som ikke har et tilstrekkelig godt formål. Dette bekreftes av forarbeidene som fastslår at vilkåret sikter på å treffe to forskjellige tilfeller. Det første er hvor tiltaket har et sjikane formål, altså at naboens hensikt med tiltaket i seg selv er å sjikanere naboen. Videre følger det av forarbeidene at også hvor naboens tiltak har et aktsomt formål skal det regnes som unødig dersom vedkommende kunne unngått de ulempene eller skadene som følger av tiltaket. Nettopp dette følger også av gl. § 2(2) som fastsetter momenter som skal vektlegges i vurderingen av om noe er utturvande.

Det følger av gl. § 2(2) at det i avgjørelsen av om noe er “utturvande” skal legges vekt på om det var “teknisk og økonomisk mogleg” og unngå eller begrense de negative konsekvensene av tiltaket. En naturlig språklig forståelse av ordlyden “teknisk” fastsetter at det må være tale om noe som er praktisk gjennomførbart. Videre følger det av “og” at det er tale om kumulative vilkår, altså må det som er teknisk gjennomførbart være økonomisk gjennomførbart. Det er videre klart at dette kun er momenter som skal legges vekt på i en skjønnsmessig vurdering, momentene er således ikke uttømmende.

Rt. 1969 s. 757 var spørsmålet om et gjestgiveri kunne få erstatning som følger av at tålegrensen i gl. § 2 var overtrådt da støyplager som følger av broarbeid medførte at gjestgiveriet fikk færre kunder og således redusert inntekt som følger av tiltaket. Høyesterett lai dommen vekt på at det ved både prosjekteringen av arbeidet og gjennomføringen ikke ble gjort vurderingen i henhold til konsekvensene av tiltaket overfor naboen. Dette ville kunne gjort at tiltakshaver ved uforholdsmessige kostnader kunne redusert ulempen for naboeiendommen. Dommen viser således at vilkåret urimelig knytter seg til de tiltakene tiltakshaver kunne gjort for å redusere ulempen, og dersom de ikke ble gjort vil ulempen eller skaden således finnes unødig.

En annen relevant dom tilknyttet tålegrensevurderingen er nedfelt i Rt. 1981 s. 343. Dommen gjaldt spørsmålet omen nabo kunne få erstatning som følger av støyplager ved en brobebyggelse. Erstatning ble ikke gitt som følger av at det ikke ble gjort klart at tiltakshaver kunne gjennomført tiltak som ville medføre en vesentlig ulempereduksjon uten særlig store omkostninger. Dommen illustrerer at det må være tale om tiltak som uten større kostnader ville medført en klar reduksjon av de ulempene eller skadene som er anført.

Oppsummert følger det av tålegrensen i gl. § 2(1) knyttet til vilkåret “uttruvande” at det både omfatter sjikane tilfeller og de tilfeller hvor tiltakshaver kunne gjort tiltak for å begrense skaden eller ulempen som påføres naboen. Det er ut fra rettspraksis gjort klart at det må være tale om tiltak som kunne medføre en vesentlig ulempereduksjon uten å volde uforholdsmessig store kostnader for tiltakshaver. Som følger av den teknologiske utviklingen som medfører at nyere og bedre teknologi stadig blir billigere og mer tilgjengelig vil dette kunne medføre at terskelen for hva som skal tåles senkes. Dette viser at tålegrensevurderingen har en dynamisk karakter.

Tålegrensevurderingen knyttet til vilkåret “urimeleg” jf. gl. § 2(1): Det følger av gl. § 2(1) første punktum at skader eller ulemper kan ansees “urimeleg”. Ordlyden taler for at det må foreligge en kvalifisert ulempe eller skade etter en skjønnsmessig vurdering. Forarbeidene fastslår at det er ulempen eller skadens størrelse som skal være det sentrale i vurderingen, og at begge sider i konflikten skal hensyn tal. Det følger videre av gl. § 2(3) at det i vurderingen skal vektlegges hva som “venteleg etter tilhøva på staden” og om det er “verre” enn hva som følger av “vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader”. I det følgende vil det først redegjøre sfor hva som inngår i at ulempen eller skade var “venteleg etter tilhøva på staden” før det så vil bli redegjort for hva som inngår i at noe er “verre” enn hva som følger av vaneleg bruks- eller driftsmåtar på staden”.

Venteleg etter tilhøva på staden” jf. gl. § 2(3) : Det følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden “venteleg” at det er tale om forventninger eller forestillinger om hvordan utviklingen i det aktuelle området vil bli. Forarbeidene viser til at det som er ventelig er mer sannsynlig en det som er påregnelig da det knytter seg til hva som trolig vil skje og ikke hva som kan tenkes å skje. Det følger av blant annet Rt. 1973 s. 1193 (Bodø) at det er den objektive forventningen som skal legges til grunn, ikke eierens subjektive forestilling. Ventelighetsvurderingen skal ta utgangspunktet i hele området hvor tiltakshaver og skadelidte holder til, og ikke bare de aktuelle eiendommene. I vurderingen av hva som er ventelig har rettspraksis og de øvrige rettskildene vektlagt flere forskjellige momenter i vurderingen. Disse vil i det følgende bli gjennomgått.

Kompensasjonssynspunkter er vektlagt av Høyesterett. Det knytter seg til om tiltaket har gitt den skadelidte fordeler i tillegg til de aktuelle ulempene eller skadene. Samfunnsmessige hensyn har også blitt tillagt vekt ved ventelighetsvurderingen av Høyesterett. I Rt. 2011s. 780 var spørsmålet om en vindmøllepark medførte ulemper for naboen slik at vedkommende hadde rett på erstatning. Høyesterett la i dommen vekt på at vindmølleparken var et viktig samfunns vedtak og at den alminnelige samfunnsutviklingen skal tillegges stor vekt i ventelighetsvurderingen.

Det følger av gl. § 13(1) at dersom ulempen eller skaden på en eiendom følger av at eiendommen selv tåler lite skal tiltakshaver bære konsekvensene av dette. Dersom den skadelidte naboen selv har medvirket til skaden skal det mye til for å fastslå at ulempen eller skaden ikke var ventelig. Dette følger blant annet av Vindudommen hvor Høyesterett i vurderingen la vekt på at det var skadelidte selv som plasserte vinduet slik at de var særlig utsatt for innsyn, og at det således var skadelidte selv som måtte bære de negative konsekvensene av dette.

Aksept av risiko synspunkter er også vektlagt i ventelighetsvurderingen. Det følger av forarbeidene til naboloven at dersom en part med åpne øyne slår seg ned ved en virksomhet som i utgangspunktet kan utvikles i en retning som medfører negative ulemper eller skader for vedkommende har vedkommende akseptert risikoen og må selv bære konsekvensene av dette.

Aksept av risiko synspunktet reiser spørsmål om tidsprioriteten spiller rolle i vurderingen av hva som er ventelig på stedet. Den tidligere naboloven § 12 henviste uttrykkelig til dette. Forarbeidene stiller seg likevel kritisk til dette. Nyere rettspraksis har på tross av forarbeidene vektlagt tiden de aktuelle naboene har slått seg ned på området vekt. Dette er likevel bare et moment i den helhetlige vurderingen som skal foretas rundt hva som er ventelig på et område.

Unntaket for dette gjelder vedrørende flyplass. Høyesterett har da igjennom en rekke dommer, som blant annet Rt. 1973 s. 1193, lagt til grunn at dersom naboen bosetter seg ved en flyplass kan vedkommende ikke få kompensasjon i medhold av at tålegrensen nedfelt i gl. § 2 er krenket selv om virksomheten og støynivået på flyplassen endres. I Rt. 2006 s. 486 (Gardemoen) opprettholdes reglen om tidsprioriteten ved flyplassdommer, men nyanserer bildet noe. Saken gjaldt spørsmålet om naboer rundt Gardemoen flyplass kunne få erstatning som følger av endringer i støynivået på flyplassen. Høyesterett slo da fast at naboene fikk erstatning som følger av at endringen av støynivået fulgte av radikal endring av virksomheten som medførte stor økning i støynivået.

Et annet spørsmål er om tidsmomentet kan fungere som et ansvarsgrunnlag. Altså om det faktum at tiltakshaver ervervet eiendommen i området etter naboen vil medføre ansvar. Høyesterett har i to dommer tatt stilling til om tålegrensen var overtrådt hvor tiltakshaver etablerte seg etter den skadelidte hvor det ikke ble gitt erstatning som følger av ulempene tiltaket medførte. I Rt. 2011 s. 780 fikk en nabo ikke erstatning som følger av ulemper ved at naboeiendommen ble gjort om til en vindmøllepark.Det faktum at tiltakshaveren etablerte seg sist medførte således ikke ansvar.Det faktum at tiltakshaver etablerte seg sist er med andre ord ikke noe godt grunnlag for ansvar.

Oppsummert knytter ventelighetsmomentet i urimelighetsvurderingen seg til de berettigede forventningene en objektiv person kan ha til det området vedkommende er bosatt i. Hva som er ventelig er en meget skjønnsmessig vurdering, og de aktuelle rettskildene viser at det er en bred vurdering. Ventelighetsvurderingen har en dynamisk karakter da det som er ventelig i et område kan både endre seg med området og samfunnsutviklingen.

“Verre” enn hva som følger av “valege bruks- eller driftsmåtar på slike stader” jf. gl. § 2(3): Det føler av gl. § 2(3) at det ved urimelighetsvurderingen skal legges vekt på om ulempen eller skaden er “verre” enn hva som følger av “vanlegebruks- og driftsmåtar på slike stader”. Ordlyden “vanlege bruks-eller driftsmåtar på slike stader” tilsier at vilkåret knytter seg til hva som er sedvanlig i det området eiendommen ligger på. Det som skal regnes som sedvanlig kan endre seg med tiden og stedet. Ordlyden “verre” tilsier at det må foretas en sammenlikning mellom det som er sedvanlig og det som faktisk foreligger.

Ordlyden slike stader viser til at det i vurderingen må legges vekt på hvilken karakter strøket har. Det er i rettspraksis inndelt i fire forskjellige kategorier for strøk, boligstrøk, industristrøk, jordbruksstrøk og eiendommer som grenser mot større trafikkårer.Strøkets karakter kan endre seg med både samfunnsutviklingen og hva som en nabo må tåle kan således også endre seg. Dette gir tålegrensen i gl. § 2 en dynamisk karakter.

Oppsummert knytter vanlighetsvurderingen i urimelighetsvilkåret seg til hva om den faktiske ulempen er skiller seg fra hva som er vanlig ut fra hva som er sedvanlig på området. Hva som er sedvanlig skal vurderes ut fra hele strøkets karakter og kan endre seg med tiden og forholdene. Dette gir vurderingen en dynamisk karakter.

Spesiell urimelighet jf. 4 ledd.

Det følger av gl. § 2(4) at selv om noe er urimelig i medhold av gl. § 2(3) “kan” det likevel regnes som urimelig dersom det fører til en “monaleg forverring av brukstilhøva” som bare “særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar”. Det følger av ordlyden at må være tale om en avgrenset personkrets som opplever ulemper i form av forverringene av bruksforholdene. Det er videre klart dersom bestemmelsen skal få anvendelse må ulempen eller skaden ikke regens som urimelig etter gl. § 2(3). Det følger av ordlyden “kan” at det selvom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt er et skjønnsspørsmål som er opp til domstolene om ulempen eller skaden skal ansees urimelige. Bestemmelsen ble inntatt for å myke opp tålegrensene i gl. § 2. Høyesterett har fastslått at tålegrensen skal være svært høy, men at den ligger “et stykke under den alminnelige tålegrense som følger av tredje ledd” jf. Rt. 2006 s. 486.

Rettsvirkningene av at tålegrensen er krenket: Rettsvirkningene av at et en skade eller ulempe er urimelig eller uttruvande følger ikke av gl. § 2, men gl. § 9 og 10. Det følger av § 10(1) at den krenkede naboen kan kreve at det som strider med § 2 kan rettes. Videre følger det av bestemmelsens annet ledd at dersom det ikke er mulig å rette kan den skadelidte få vederlag. Etter § 9 kan det kreves erstatning i tillegg til retting. Det kan kun kreves kompensasjon for de følgene av tiltaket som overgår tålegrensen. Det kan således ikke kreves at hele tiltaket skal erstattes eller rettes.

Konklusjon:

Tålegrensevurderingen nedfelt i gl.§ 2 er vidtgående skjønnsmessige hvor flere momenter kan vektlegges. De bærer også særlig preg av å være dynamiske ved at hva som en nabo må tåle fra en annen beror på både området og samfunnsutviklingen hvilket stadig kan være i endring.

Praktikum, oppgave 1

Saken gjelder spørsmålet om grunneier kan begrense allmennhetens ferdselsrett og knytter seg således til allemannsretten. Rettsgrunnlaget er således friluftsloven hvor allemannsretten kommer til utrykk.

Det første rettslige hovedspørsmålet er om allmennheten har ferdselsrett over stienlangs Mjøsa.

Det følger av fril. § 2(1) at enhver kan ferdes til fots hele året på “utmark” dersom dette skjer “hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet”.

Det første spørsmålet er således om stien går over grunn som kan kategoriseres som “utmark”.

Det følger av fril. § 1 a annet ledd fastslått at det som ikke er innmark etter første ledd skal regnes som utmark. Utmarksbegrepet er således negativt avgrenset. Det følger av fril. § 1 a første ledd at det som innmark skal regnes bla “hustomt” eller liknende områder hvor allmennhetens ferdsel vil være til “utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker”.

Spørsmålet er derfor om området ved Mjøsa kan kategoriseres som “hustomt”.

Ordlyden tilsier at det må være tale om en eiendom som er tilknyttet hus. Det følger av forarbeidene at det skal legges ned en streng norm og at det skal stilles høye krav til at noe skal kunne kategoriseres som innmark etter bestemmelsen. Den høye terskelen som forarbeidene henviser til er bekreftet i både Rt. 1998s. 1164 og Rt. 2005 s. 805.

I Rt. 2005 s. 805 presiserte Høyesterett at det ved fastleggelsen av hustomtbegrepet skal legges vekt på både arealets størrelse, terrengforholdet, arrondering og tomtens plassering og videre at hustomtbegrepet begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset. I dommen kom Høyesterett til at det omtvistede arealet ikke kunne ansees å være innmark som følger av at det lå omlag 20 meter fra hytten, og hytten lå omlag fire meter høyere i terrenget.

Det følger av faktum at stien ligger 50 meter fra huset, og at huset ligger høyere i terrenget enn selve stien. Avstanden fra huset til stien er således lengre enn hva som var faktum iRt. 2005 s. 805 hvor 20 meter avstand ble ansett som tilstrekkelig for å fastslå området som utmark.

Det er klart at området ved vannet ikke kan ansees som den mer private sonen rundt hytten. Området hvor stien går kan således ikke ansees å være en “hustomt”.

Det følger likevel av faktum at området ved vannkanten inneholder en rekke installasjoner fra eierens side slik som en platting med møblement og grill, samt en flaggstang. Spørsmålet er derfor dette tilsier at området skal ansees som innmark på tross av at det ligger langt unna hytten.

Det neste spørsmålet er derfor om stien ligger på områder hvor allmennhetens ferdsel vil være til “utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker”.

Det følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden at det må være tale om ferdsel som medfører store ulemper for eieren, og at det er tale om en meget høy terskel hvor både hensynet til allmennheten og grunneieren skal vektlegges.

Høyesterett fastslo i Rt. 2008 s. 803 at det i vurderingen av om ferdsel ville være utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker” skulle legges vekt på de samme momentene som i vurderingen av om et området er “hustomt”.

I Rt. 1998 s. 1164 ble et området i strandsonen ansett som utmark på tross av at det var en rekke installasjoner i området slik som en utespiseplass og flaggstang. Høyesterett la vekt på at allmennheten må ferdes på en aktsom måte etter loven, og at det de ulempene som fulgte av at området ble ansett som utmark slik som at dette var blant de viktigste oppholdsstedene for eieren i sommerhalvåret ikke var tilstrekkelig utilbørlig.

Det følger av faktum at det er oppført både flaggstang og en platting hvor det i sommerhalvdelen av året er hagemøbler og grill. Videre følger det av faktum at eiendommen har en egen vei ned til Mjøsa hvor det plantes blomster i sommerhalvdelen av året, og at gresset ned til Mjøsa også klippes av brødrene omlag to ganger i året. Dette trekker i retning av at området brukes særlig av brødrene og at dette således er en viktig del av eiendommen deres som medfører at ferdselen fra allmennheten vil kunne svekke deres glede av bruken. Det må ansees som negativt for brødrene å oppleve ferdsel tett på plattingen ved Mjøsa dersom de oppholder seg der.

På tross av de ulempene brødrene opplever ved at allmennheten har rett til åferdes over stien, kan det ikke ansees tilstrekkelig utilbørlig for at ferdselen skal ansees som “utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker”. Dette som følger av den strenge tolkningen av vilkåret. Området er i lang avstand fra hytten, og ferdselen er en viktig allemannsrett som spesielt er vernet av Høyesterett i strandsoner. At oppholdsstedet i strandsonen er blant den viktigste for eieren ble ikke ansett tilstrekkelig for å anse ferdselen som en “utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker” i Rt. 1998 s. 1164, og likheten mellom (tidsnød).

Området er ikke innmark etter fril. § 1a første ledd, og det følger således av bestemmelsens annet ledd at området derfor er “utmark”. Allmennheten har således rett til å ferdes over stien til fots hele året jf. fril. §2(1).

Hyttenaboer og andre kan gå på stien langs Mjøsa.

Det neste spørsmålet er om brødrene har rett til å sette opp skilt.

Det følger av fril. § 13 annet ledd at det ikke er lovlig å sette opp skilt som forbyr ferdsel som er lovlig etter friluftsloven.

I gjeldene sak er det tale om skilt som fastslår at stien er underlagt privat eiendomsrett og at allmennheten derfor skal “ligge unna!”. Det er således tale om skilt som forbyr lovlig ferdselsrett i medhold av fril. § 2, og brødrene har således ikke lov til å sette de opp.

Konklusjon: Hyttenaboer og andre kan gå på stien langs Mjøsa. Brødrene har ikke lov til å sette opp skiltet.

Praktikum Oppgave 2:

Det er på det rene at eiendommen er underlagt et sameie, og at det ikke foreligger en avtale eller liknende rettsgrunnlag som kan løse rettstvisten. Sameigelova kommer derfor til anvendelse jf. saml. § 1.

Det følger av saml. § 2 første ledd at dersom det ikke er “grunnlag for anna” skal sameierne regnes for å ha en like stor part hver.

Spørsmålet er således om det foreligger “grunna for anna” sameie part til brødrene en at de eier likt.

En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det må være tale om særskilte forhold som kan tilsi noe annet enn at eier partene er like.

Det er på det rene at det ikke foreligger et avtalerettslig grunnlag som fastsetter eierandeler over sameiet. Faktum gir ikke holdepunkter i om det foreligger et testament, men det er nærliggende å tenke seg at arven i utgangspunktet var lik mellom brødrene. Dette taler for at brødrene eier en like stor andel i hytten. Det er videre klart at brødrene ble enige om at hytta skulle være familiens eie og at formålet med sameie var å prioritere familiesamholdet. Dette tilsier at brødrenes eierandel i hytten er lik.

Det foreligger likevel en muntlig avtale vedrørende inndelingen av soverom i hytten, hvor Espen blir tildelt det største rommet. Mette anfører at eierandelene skal fastsettes etter det arealet som hver av brødrene disponerte. Det er likevel klart at dette ikke var partenes felles forståelse av avtalen, og at bakgrunnen for avtalen var Espens klaustrofobi. Avtalen kan således ikke legges til grunn som en fastleggelse av eierandelene mellom brødrene da dette aldri var formålet med den.

Det er videre klart at utgiftene til hytten og vedlikeholdet av den er gjort likt mellom partene. Dette taler for at brødrene sammen eide hytten med like eigenandeler da utgangspunktet er at vanlige utgifter i et sameie skal deles etter sameieandelen hver av medeierne eier.

Per sluttet å bruke hytten like aktivt som før etter en stund som kan tilsi at han som følger av en minimal bruk bør eie mindre en brødrene. Det er likevel ikke holdepunktet ut fra faktum som tilsier at han som følger av dette ikke lengre bidro med utgifter og vedlikeholdet slik som tidligere. Utgangspunktet i sameieretten er videre at eierandelene består dersom annet ikke er fastslått i avtale. Det faktum at Pers bruk av hytten avtok kan således ikke tillegges vekt som et grunnlag for å fastsette en annen eierandel.

Etter en helhetlig vurdering av de holdepunktene som gjør seg gjeldene fremgår det ikke “grunnlag for anna” partsforhold en hva som følger av saml. § 2. Eierandelene skal derfor deles likt, hvilket innebærer at hver av brødrene eier 1/3 av hytten. Det er i avgjørelsen særlig lagt vekt på at formålet med sameie var familiesamhold, og at det ikke foreligger et avtalerettslig grunnlag som tilsier en annen inndeling av eierforholdet. Videre er det lagt vesentlig vekt på at utgiftene til vedlikehold av hytten er delt likt mellom brødrene.

Konklusjon: De tre brødrene har eierandeler på 1/3 av sameiet i hytten.

Praktikumoppgave 3:

Det er på det rene at eiendommen er et sameie og at det ikke foreligger et avtalerettslig grunnlag for løsningen av rettsspørsmålet. Sameigelova kommer derfor til anvendelse jf. saml. § 1.

Det første rettsspørsmålet er om Per har rett til å selge sin andel i sameie.

Det følger av saml. § 10 at en part i et sameie har rett til å avhende sin del av sameie til “kven han vil”. Det er således på det rene at Per har rett til å selge sin andel i sameie dersom han ønsker dette.

Det neste spørsmålet er således om Pål og Espen har forkjøpsrett.

Det følger av saml. § 11 første ledd første punktum at dersom en part i sameie selger sin andel har medeierne forkjøpsrett. Det følger videre av bestemmelsens annet ledd at dersom flere parter i sameie ønsker å benytte forkjøpsretten skal hver av partene få kjøpe en andel etter størrelsen på partdelen.

Det er således på det rene at Per og Espen har forkjøpsrett på eierandelen til Per. Ettersom begge brødrene ønsker å kjøpe andelen har de rett til å kjøpe etter deres eierandel i sameie. Viser til tidligere utredning av spørsmålet om eierandelene til brødrene hvor det er slått fast at de eier like mye hver. Dette medfører at Pål og Espen har forkjøpsrett på hver sin halvdel av Per sin eierandel.

Konklusjon: Pål og Espen har forkjøpsrett til hver sin halvdel av eierandelen til Per.

Praktikum oppgave 4:

Utgangspunkter følger av vdrl. § 3 at eiendomsretten i innsjøens grunn går til den eiendommen som den er nærmest dersom annet ikke følger av “særlig hjemmel”. Dette innebærer at eiendomsretten i Mjøsa i utgangspunktet er underlagt privat eiendomsrett.

Spørsmålet er om noe annet følger av “særlig hjemmel”.

Det følger av omfattende rettspraksis at de større innsjøene i Norge kan ha et fritt midtstykke. Dette er et skjønnsspørsmål som avgjøres konkret i de aktuelle tilfellene av domstolene. Dette er således et unntak fra hovedregelen om at innsjø er underlagt privat eiendomsrett for midtdelen av innsjøen.

Spørsmålet om Mjøsa har et fritt midtstykke har vært oppe i Høyesterett hvor det ble avgjort at midtstykket i Mjøsa er underlagt offentlig eie.

Det er således klart at Mjøsa eies dels av private eiere frem til midtstykket som ikke er underlagt privat eiendomsrett.

Konklusjon:  Per har rett i at ikke hele Mjøsa er underlagt privat eiendomsrett.

Recent Posts

Leave a Comment

Kontakt oss

Beklager, vi er ikke online i øyeblikket. Legg igjen en beskjed, så tar vi kontakt med deg.

Not readable? Change text. captcha txt