You've successfully subscribed to Obiter Dictum
Great! Next, complete checkout for full access to Obiter Dictum
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Årsakssammenheng – Med hovedvekt på gjennomgang og sammenligning av P-pille dom II og Schizofreni-dommen

Årsakssammenheng – Med hovedvekt på gjennomgang og sammenligning av P-pille dom II og Schizofreni-dommen

. 8 min read

Av: Karoline Hagen

1. Innledning

1.1  Innledende perspektiver

I et samfunn er det alltid en risiko for ulykker eller kriminelle handlinger som kan ende med skade eller tap for en eller flere av partene. Det er derfor meget relevant med erstatningskrav i praksis. Erstatningsrett er læren om økonomisk kompensasjon for skadeforvoldelse og består av to hovedspørsmål: det første spørsmålet er om skadelidte kan kreve erstatning av skadevolder, og det andre spørsmålet er hvor mye som eventuelt skal tilkjennes i erstatning.Kravet om årsakssammenheng faller inn under det første hovedspørsmålet. Et erstatningskrav er alltid et krav bestående av et pengebeløp. Erstatningsretten bygger i hovedsak på gjenopprettelseshensynet og prevensjonshensynet. Gjenopprettelseshensynet omhandler å sette skadelidte i den posisjonen som om skaden ikke hadde skjedd, økonomisk sett. Prevensjonshensynet bygger på forutsetningen om at påleggelse av erstatningsplikt vil hindre individene fra å begå erstatningsbetingende handlinger.

Etter en langvarig og samstemt rettspraksis må tre kumulative vilkår for erstatning være oppfylt for at en skal kunne bli erstatningsansvarlig. Det må foreligge en skade/ tap, et ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden. I denne artikkelen skal fokuset rettes mot kravet om årsakssammenheng. Dette kravet kalles også for kravet om adekvans. Primært er årsaksreglene utviklet av Høyesterett i samspill med juridisk teori. Kravet om årsakssammenheng er kort fortalt at skaden må være forårsaket av den skadevoldende handling for at skadelidte skal kunne kreve erstatning. Den aktuelle handlingen må med andre ord være en nødvendig betingelse for skaden.

1.2  Legislative hensyn

Det er flere reelle hensyn som begrunner årsakskravet. For det første beskytter det skadevolder mot å bli pålagt ansvar for skade/tap som ikke har en sammenheng med den ansvarshendelsen som er begått. Det ville vært urimelig dersom man skulle kunne bli erstatningsansvarlig for skade som ikke oppstod på grunn av noe en har gjort, og det ville stride mot prinsippene om forutberegnelighet og rettssikkerhet. For det andre sikrer årsakskravet at erstatningsretten ikke blir vilkårlig. Ved at flere vilkår kreves for erstatningsansvar, slipper f.eks en skadevolder ansvar dersom det blir ansett som et hendelig uhell eller det ikke er nødvendig sammenheng mellom handlingen og skaden/ tapet.  Dette har også sammenheng med prinsippet om forutberegnelighet. Fra skadelidtes side sikrer årsakskravet at man får erstatning for skade/tap som er forårsaket av en handling og at deler av skaden/tapet ikke blir utelukket på grunn av samvirkende årsaker, og dette styrker prevensjonshensynet.

Formålet med artikkelen er å redegjøre for kravet om årsakssammenheng i erstatningsretten.  Dette vil gjøres i lys to sentrale høyesterettsavgjørelser for årsakssammenheng som erstatningsvilkår. Teamet er særlig relevant for rettsvitenskap-studenter som skal ha eksamen i erstatningsrett. I den videre fremstillingen skal det først redegjøres for årsakssammenheng generelt, deretter skal henholdsvis Rt-1992-64 P-pille dom II og Rt-2007-172 Schizofreni-dommen og prinsippene som fremkommer der gjennomgås og sammenlignes.

2. Generelt om årsakssammenheng

Det følger av Rt-1933-475 Hesjetråddommen at utgangspunktet er om skadefølgen var forutseelig for skadevolder, og videre følger det av juridisk teori at det avgjørende er om skaden fremstod som påregnelig vurdert utfra en normalt utrustet tredjeperson i samme situasjon. (Kjelland, Erstatningsrett (2. utgave), 2019)s. 273-274.

Til tross for at læren om årsakssammenheng hovedsakelig er utviklet gjennom Høyesterettspraksis og juridisk teori, finner vi noen konkrete eksempler også i lovgivningen. Eksempler på årsakssammenheng i lovgivningen kan finnes i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, der begrepet «forårsaket» brukes, og i bilansvarslova §§ 1 og 4 der årsakskravet et innbakt i begrepet «gjer». Disse lovene er spesiallover og kan kun brukes der handlingen faller inn under lovens anvendelsesområde, og det er derfor svært viktig når det gjelder kravet om årsakssammenheng å ha god kunnskap om rettspraksis.

Det finnes flere ulike scenarioer og noen typetilfeller der flere årsaker kumuleres og andre typetilfeller der årsakene er selvstendige.

Et praktisk scenario er der flere årsaker frembringer skaden, typisk der årsakene hver for seg er for svake til å forårsake skaden, men de til sammen er sterke nok til å utløse skade. Dette kalles for samvirkende årsaker. For å betinge erstatningsansvar må man gjennom en sammensatt vurdering av om hendelsen var en nødvendig betingelse for skaden, om hendelsen ikke var uvesentlig og om sårbarhetsprinsippet medfører at hendelsen ikke er erstatningsbetingende. Disse vurderingene vil redegjøres for under gjennomgangen av rettspraksis nedenfor.

Det kan også tenkes et annet praktisk eksempel der flere årsaker hver for seg er sterke nok til å forårsake skaden. Dette kalles for selvstendig virkende årsaker. Her kan flere ulike utfall tenkes. For det første kan det skje en årsakskonkurranse mellom hendelsene, der reelle hensyn taler for at alle skadevolderne blir solidarisk ansvarlige for skaden etter inspirasjon fra prinsippet i skl. § 5-3. For det andre kan den ene hendelsen bli ansett som ansvarshendelse, mens den andre blir ansett som et hendelig uhell som ikke medbringer ansvar. Et eksempel fra rettspraksis angående dette er Rt-1999-1473 Nakkesleng II. Saken gjaldt en kvinne som hadde pådratt seg nakkeslengskade etter en bilkollisjon og ble 100% ervervsufør. Høyesterett begrenset erstatningsansvaret for skadevolderen i den ansvarsbetingende hendelsen med fradrag fra skade som uansett ville oppstått på grunn av det hendelige uhellet. Etter en konkret bevisvurdering ble det lagt til grunn at uførheten uansett ville inntrådt etter en sjuårsperiode på grunn av sykdom, og tap som oppstod etter dette tidspunktet ble gjort til fradrag for skadevolderen.

Når det gjelder kravet til bevis er det som hovedregel skadelidte som har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, jf. Nakkesleng II. Unntak fra denne hovedregelen kan finnes i lov, eksempelvis i yrkesskadeforsikringsloven § 11 (2). Høyesterett har også oppstilt unntak der skadevolder eller forsikringsselskap blir pålagt bevisbyrden fordi de var nærmest til å sikre og fremlegge de aktuelle bevisene, se Rt-2009-920 Pølseprodusent. Skadevolder kan også ha bevisbyrden der han hevder at skadelidte uavhengig av ansvarshendelsen vil få en unormalt negativ sykdomsutvikling, se Rt-1997-883 Skalle og Nakkesleng II der førstvoterende uttalte at «når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolder», se dommen side 1479.

3. Rt-1992-64 P-pille dom II – Betingelseslæren

P-pille dom II er en meget sentral dom innen læren om årsakssammenheng. Saken gjaldt erstatningsansvar for produsent av p-piller etter at en bruker fikk hjernetrombose, og er relevant blant annet fordi den viser et grunnleggende utgangspunkt for årsakskravet og fordi den viser hvor viktig uttalelser fra sakkyndige kan være i bevisvurderingen. Dommen er delt i tre: først avgjøres årsaksspørsmålet, deretter ansvarsgrunnlaget og til sist foreldelsesspørsmålet. Det mest viktige fra dommen er imidlertid om årsaksspørsmålet.

Dommen innfører Høyesterett den såkalte betingelseslæren, som går ut på at dersom skaden ikke ville inntruffet uten ansvarshendelsen, utgjør ansvarshendelsen en nødvendig betingelse for skaden, se dommens side 69.

Høyesterett starter avgjørelsen med å fastslå at kravet om årsakssammenheng har både en faktisk og en rettslig side. Angående den rettslige siden uttales det årsakskravet vanligvis er oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte, og at handlingen derfor må være en nødvendig betingelse for skaden. I dette faktiske tilfellet forelå det flere samvirkende årsaker til skaden, og spørsmålet var om p-pillen var en nødvendig betingelse for hjernetrombosen. For at p-pillen skulle være en nødvendig betingelse, måtte den ha vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det var naturlig å knytte ansvar til den, se dommen s. 70. I og med det var flere samvirkende årsaker til skaden var det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at p-pillen var en nødvendig årsak til trombosen, noe som de kom frem til etter uttalelser fra flere sakkyndige. Når p-pillen var en nødvendig årsak til skaden, var den faktiske siden av årsakskravet oppfylt.

Etter en vurdering av rettspraksis om det ulovfestede objektive ansvarsgrunnlaget kom førstvoterende frem til at produsenten av p-pillen var ansvarlig på dette grunnlaget. Selv om utviklingen av dette ulovfestede ansvarsgrunnlaget hadde startet som ansvar for såkalt «farlig bedrift», bygget det nå langt på vei på risikobetraktninger og interesseavveininger. Kravet var heller ikke foreldet. Dermed vant kvinnen som ble skadet og produsenten av p-pillen ble dømt som erstatningsansvarlig for skaden som oppstod på grunn av trombosen.

Som man kan se i dommen, belyser den flere sentrale aspekter ved erstatningsansvar – både kravet om årsakssammenheng og om ansvarsgrunnlag. Saken er derfor relevant både ved spørsmål om årsakssammenheng og om det ulovfestede objektive ansvaret. Dersom man står overfor et spørsmål om årsakssammenheng, er det lurt å bruke denne dommen og betingelseslæren som man kan utlede fra dommen som utgangspunkt, særlig fordi dette er bekreftet i senere rettspraksis og i juridisk teori.

4. Rt-2007-172 Schizofreni-dommen – Adekvanslæren

I Schizofreni-dommen modifiseres utgangspunktene som ble innført i P-pille dom II. Saken gjaldt krav om erstatning etter en arbeidsulykke hvor en elektriker falt ned fra en lift og senere utviklet paranoid schizofreni. Hovedproblemstillingen i saken knytter seg til kravet årsakssammenheng, nærmere bestemt adekvans-begrensningen. Det var enighet om skade og ansvarsgrunnlag. Sakens rettslige grunnlag var yrkesskadeforsikringsloven § 11, men denne bygget etter forarbeidene i utgangspunktet på den alminnelige lære om årsakssammenheng og adekvans, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-89) s. 26. Dermed bygger dommen i hovedsak på ulovfestet rett (rettspraksis).

Dommen begynner med å bekrefte utgangspunktet som ble innført i P-pille dom II, at handlingen må være en nødvendig betingelse for skaden og at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette. Etter en konkret vurdering av det faktiske hendelsesløpet fant Høyesterett at alle årsaksfaktorene til sinnslidelsen schizofreni var en følge av arbeidsulykken, og at arbeidsulykken dermed var en nødvendig betingelse for skaden. Årsakskravet var med dette i utgangspunktet oppfylt.

Spørsmålet var imidlertid om årsakssammenhengen var adekvat, og sentralt i denne vurderingen er spørsmålet om skaden er en så upåregnelig, fjern og avledet følge av den skadevoldende handling at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den, se dommens avsnitt 66. Dette bygde på en tidligere dom Høyesterett hadde avsagt samme dag (HR-2007-293-A). Det var ikke upåregnelig at en slik ulykke skadelidte var utsatt for førte til psykiske skadevirkninger, men risikoen for schizofreni var meget lav, og sannsynligheten for at det skulle oppstå etter ulykken måtte sies å være ytterst beskjeden. Skadefølgen var derfor upåregnelig.

Det var også et spørsmål om hvilken nærhet det var mellom skaden og den skadevoldende handling. Det kunne ikke i saken sies at det var tilstrekkelig nærhet mellom handlingen og skaden, fordi det var de negative konsekvensene av ulykken som bidro til utviklingen av schizofreni, ikke fallulykken i seg selv. På grunn av disse omstendighetene var ikke årsakssammenhengen adekvat, og dermed kunne ikke skadevolder tilkjennes erstatningsansvar. Dette viser hvor sterkt de legislative hensynene som nevnt ovenfor spiller i årsaksvurderingen. Her medførte adekvans-vurderingen at erstatningsansvaret ikke ble vilkårlig, og det sikret skadevolder mot å bli ansvarlig for en veldig perifer skade.

5.      Sammenligning av P-pille dom II og Schizofreni-dommen

Hovedspørsmålene i begge dommene omhandlet årsakssammenheng, og begge dommene bygde på det samme utgangspunktet i betingelseslæren. Betingelseslæren er for øvrig også bekreftet i andre Høyesterettsavgjørelser, slik som i Rt-2001-320 Psykoinvaliditet I og i HR-2018-557-A Sensitisering. Rettspraksis gir dermed en pekepinn om at man alltid bør starte med betingelseslæren når man står overfor et spørsmål om årsakssammenheng.

Det ser ut til at Schizofreni-dommen går lenger i årsakssammenheng-vurderingen gjennom adekvansbegrensningen. På grunn av adekvansvurderingen ble utgangspunktene i P-pille dom II modifisert ved at selv nødvendige betingelser for en skade kan gå fri for ansvar fordi årsakssammenhengen ikke er adekvat. En slik begrensning finnes ikke i P-pille dom II. På denne måten kan man si at Schizofreni-dommen utviklet årsakskravet gjennom adekvansbegrensningen. Vurderingen om årsakssammenheng blir nå todelt: først må man vurdere om handlingen fra en nødvendig betingelse for skaden etter P-pille dom II, deretter må det vurderes om årsakssammenhengen var adekvat etter prinsippene i Schizofreni-dommen.

Skadene i begge dommene er store. En hjernetrombose som medførte lammelser og svekket taleevne må sies å være en svært alvorlig skade som kunne resultert med dødsfall. Schizofreni er også en alvorlig lidelse, men det kan ikke sies å være en like stor skade som en hjernetrombose og det medfører ikke en umiddelbar risiko for dødsfall. Det er kanskje derfor naturlig at årsakskravet ikke ble begrenset gjennom adekvans i P-pille dom II.

I P-pille dom II ble avgjørelsen avsagt med dissens 3-2, som i seg selv medfører noe forsiktighet med å anvende prinsippene som fremkommer av dommen. Imidlertid er betingelseslæren bekreftet i veldig mange avgjørelser senere, og det medfører at man skal basere kravet om årsakssammenheng i denne dommen. Motsetningsvis er Schizofreni-dommen avsagt med enstemmighet, noe som i seg selv tilsier at man trygt kan tillegge dommen stor vekt på spørsmål om årsakssammenheng, særlig om adekvans.

Alt i alt må begge dommene sies å være viktige i temaet om årsakssammenheng i erstatningsretten, og viser to essensielle aspekter ved vurderingen – betingelseslæren og adekvans. Vil man som student utmerke seg positivt blant andre besvarelser, bør man ikke bare ha med kort om dommene og hvorfor de er relevante, men man bør også ha med en sammenligning som denne som viser hvordan de ulike sakene skiller seg fra hverandre. Et resonnement om hvorfor et faktum eventuelt ikke kan bygges på en avgjørelse er også noe som skiller seg ut. For eksempel i en praktikumsoppgave der det er klart at skaden og handlingen har stor nærhet, kan man benytte Schizofreni-dommen antitetisk eller forklare forskjellen mellom faktumet og dommen. Uansett er det nødvendig å ha god kunnskap om rettspraksis i faget erstatningsrett, noe som vises gjennom denne artikkelen.