Det ulovfestede objektive ansvaret

1. Innledende betraktninger

I nyere tid har det ulovfestede objektive ansvaret blitt tilkjent en rekkevidde av betydelig størrelse. Ansvarsgrunnlaget bygger etter gjeldende rett i det hele på risikobetraktninger og interesseavveininger, som igjen innebærer at en rekke samfunnsområder vil kunne berøres. I dette ligger mer presist at et erstatningsansvar etter det her aktuelle ansvarsgrunnlaget vil kunne ramme mange ulike typer skadeforvoldelser/-hendelser. Formuleringen «ulovfestet objektivt ansvar» kan svært forenklet defineres som ansvar ubetinget av skyld. Til tross for at den grovskisserte definisjonen vanskelig kan anses som fullstendig treffende, er det forsvarlig å anvende den som et utgangspunkt. Selve kjernen i et objektivt ansvar, er, tross alt, at det ikke foreligger noen forutsetning om skyld.

Ved vurderingen av om det foreligger ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag, vil det overordnede spørsmålet være hvem som er nærmest til å bære risikoen for den skadevoldende handlingen. Fremstillingen tar i utgangspunktet sikte på en teoretisk tilnærming til temaet. Imidlertid vil den etter sin utforming ha praktisk relevans for den konkrete rettsanvendelsen i slike ansvarsspørsmål. Rettspraksis har spilt, og spiller, en avgjørende rolle for ansvarsgrunnlaget, og vil naturligvis også spille en avgjørende rolle for denne fremstillingen. Innunder vurderingstemaet gjør flere faste vilkår, etterfulgt av flere relevante momenter, seg gjeldende. Først og fremst vil artikkelen ta for seg rettsutviklingen. Det bemerkes at hensynene bak ansvarsgrunnlaget fungerer som en integrert del av den konkrete interesseavveiningen. Av den grunn vil hensynene ikke behandles generelt innledningsvis.

2. Ansvarsgrunnlagets historiske utvikling

Et naturlig utgangspunkt er å stille spørsmål ved hvorfor vi har behov for et ansvarsgrunnlag som forutsetningsvis berettiger ansvar uten skyld. Svaret må søkes i samfunnsutviklingen. Særlig har den teknologiske revolusjon og industrialismens fremvekst fra midten av 1800-tallet, avgjørende betydning for at det ulovfestede objektive ansvaret i dag fungerer som et gjeldende erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag. I all hovedsak medførte denne samfunnsutviklingen at det alminnelige culpaansvaret ikke lenger regulerte risikoen for skadeforvoldelse på en tilfredsstillende måte. De nye industrialiserte virksomhetene utgjorde et nytt og betydelig risikomoment i samfunnet. Som en direkte konsekvens av denne risikoen, ble et ansvar for «farlige bedrifter» og beskyttelse av arbeiderne ved disse virksomhetene, nødvendiggjort. Rettsutviklingen fulgte deretter av et samspill mellom høyesterettspraksis og rettslitteraturen. Det er klart nok, og ubestridt, at Høyesterett har ført vei i rettsutviklingen. Imidlertid spilte teorien en avgjørende rolle, idet analyse av domsavgjørelsene klargjorde rekkevidden, illustrerte sammenhenger og viste utviklingstendenser.

Det endelige gjennombruddet for ansvarsgrunnlaget kom ved dommen i Rt. 1905 s. 715 (Vannledning). Dommen er det klare prejudikat for at det i norsk rett eksisterer et alminnelig ulovfestet objektivt ansvar. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at gjeldende rett ikke direkte bygger på Vannledning-dommen. Prejudikatet som ble fastlagt i den dommen er i senere tid blitt videreutviklet og ytterligere presisert av domstolene.

3. De faste vilkårene for ansvar

En gjennomgang av rettsvitenskapen gjør det klart at det eksisterer tre ulike tilnærminger til ansvarsgrunnlagets nærmere utforming. Slik det har vært antydet knytter ansvarsgrunnlaget seg til en særlig grad av risiko eller fare som samfunnets omgivelser er blitt påført. Den av de tre som er å betrakte som sikker de lege lata, tar sikte på et mellomstandpunkt, eller en «kombinasjonsmodell». Kombinasjonsmodellen omhandler, grovt skissert, at påleggelse av det ulovfestede objektive ansvaret «beror på en kombinasjon av visse faste vilkår og en etterfølgende skjønnsmessig vurdering», jf. Hagstrøm & Stenvik, 2019, s. 181. Kombinasjonsmodellen illustrerer en teoretisk skissering av den praktiske tilnærmingen til ansvarsspørsmålet, slik at en bør legge modellen til grunn for den praktiske vurderingen som må gjøres. Dommen inntatt i HR-2019-52-A (Spinningsykkel) er et klart eksempel på at vurderingen tar sikte på å kombinere de faste vilkårene og en skjønnsmessig interesseavveining. Saken omtales nærmere nedenfor.

I det følgende vil de faste vilkårene for ansvar behandles. Vilkårene er at det foreligger en ekstraordinær og stadig risiko, og at skadeforvoldelsen er typisk for virksomheten. Samtidig må det eksistere en viss tilknytning til risikoen. Vilkåret om «ekstraordinær risiko» tilkjennes mest plass i denne fremstillingen. Den naturlige forklaringen på prioriteringen, er at nyere rettspraksis viser at dette vilkåret har stått særlig sentralt i domstolenes ansvarsvurdering. Dette bekreftes eksplisitt i Spinningsykkel-dommen, jf. avsnitt 35. Imidlertid innebærer ikke dette at de to andre vilkårene er uten betydning. Vilkårene er kumulative, og ansvar forutsettes dermed av at alle vilkårene er oppfylt.

3.1.Tilknytning til risikoen

Innledningsvis bemerkes det at tilknytningskriteriet behandles først, med den begrunnelse at vi har å gjøre med det som kan betraktes som en forutsetning for ansvarsvurderingen. Dette er ingen alminnelig anerkjent forutsetning, og gir således ikke uttrykk for et gitt utgangspunkt i ansvarsvurderingen. Blant annet kan det bemerkes at Kjelland ikke betrakter kriteriet på tilsvarende vis. Imidlertid vil det i det hele være en smakssak. For denne sammenheng finnes det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i tilknytningskriteriet, all den tid en naturligvis må ha et tilstrekkelig nært rettssubjekt å knytte ansvaret opp mot.

Det er naturlig at vedkommende som blir forsøkt holdt ansvarlig for skadeforvoldelse, må ha en viss tilknytning til risikoen. I praksis medfører tilknytningskriteriet normalt liten tvil, idet erstatningskravet fremmes overfor den som utad er nærmest knyttet til den skaderealiserte risikoen. Det kan oppstilles som en hovedregel at det er eieren av en innretning eller innehaveren av en virksomhet, som kan forfølges med erstatningskrav etter ansvarsgrunnlaget. Det er imidlertid ikke en forutsetning for erstatningsforfølgelse at kravet fremmes mot eier eller innehaver. Nemlig vil det også kunne være aktuelt å fremme krav overfor personer med en mer indirekte tilknytning til risikoen. Sentralt i et slikt tilfelle blir å avgjøre om vedkommende har tilstrekkelig konkret og nærliggende interesse i risikoen. Spørsmålet om mer indirekte tilknytning åpner for grensedragninger som ikke vil behandles nærmere her. For en mer utførlig gjennomgang av spørsmålet om indirekte tilknytning vises det til dommen inntatt i Rt. 2009 s. 1237 (Nordsjødykker) avsnittene 66 – 85.

3.2. Ekstraordinær risiko

Ordlyden av «ekstraordinær» tilsier klart nok at det må foreligge en risiko utover det vanlige. Det er videre naturlig å assosiere «ekstraordinær» med noe som ikke bare går utover det vanlige, men som går langt utover det vanlige. En ekstraordinær risiko er langt på vei egnet til å forstås i retning av f.eks. et force majeure-lignende tilfelle. Hagstrøm og Stenvik belyser den språklige problemstillingen og mener uttrykket dels tilsier et særdeles strengt krav, og dels et krav om en uventet risiko. De slutter seg derimot til at en slik forståelse av vilkåret ikke har støtte i rettspraksis, slik at vilkåret ikke kan tolkes på ordet. Svaret må derfor søkes i høyesterettspraksis.

I dommen inntatt i Rt. 1972 s. 965 (Mønepanne), var spørsmålet om en gårdeier måtte bli ansvarlig for at takstein hadde rammet en tilfeldig forbipasserende og påført vedkommende hodeskade. Høyesterett kom enstemmig frem til at taksteinen representerte en «betydelig risiko» utover det en kunne forvente av dagliglivets øvrige risikoer. Dommen kan følgelig tas til inntekt for at innunder «ekstraordinær» ligger det en oppfordring om å sammenligne innretningen med dagliglivets risiko; det legges opp til en differansebetraktning. Videre illustrerer rettspraksis at dersom risikoen «vesentlig overstige[r]» dagliglivets risiko, vil dette representere et moment som klart taler for ileggelse av ansvar, jf. Rt. 2003 s. 1546 avsnitt 43. Dommen illustrerer samtidig at vurderingen av om risikoen vesentlig overstiger dagliglivets risiko, må bygge på skadeevnebetraktninger.

3.2.1. Skadeevne – sannsynlighet og omfang

Skadeevnen henger nært sammen med vilkåret om «ekstraordinær risiko». Hvorvidt noe innebærer en «ekstraordinær risiko» må nemlig vurderes etter skadeevnebetraktninger, jf., Rt. 2003 s. 1546 (Røykedommen) avsnitt 43. Dette innebærer at skadeevnen ikke er å anse som et eget «punkt» i vurderingen, men heller som et verktøy for å avklare hvorvidt det foreligger en ekstraordinær risiko. Skadeevne defineres ofte som produktet av sannsynligheten for at skade ville inntre som følge av handlingen, og de mulige skaders omfang, jf. bl.a. Rt. 1991 s. 1303 (Gulvluke) på s. 1306. Det må altså tas hensyn til risikoen for at skade ville inntre og hvor alvorlig skaden eventuelt måtte ventes å bli. For øvrig er det her hensiktsmessig å presisere at «de vilkår som må være oppfylt for at det skal pålegges objektivt ansvar, er i rettspraksis i stor grad knyttet til betraktninger rundt skaderisikoen», jf. Røyke-dommen. Skadeevnen spiller med andre ord en helt sentral rolle for ansvarsvurderingen i denne sammenheng.

En viktig presisering i denne sammenheng er at skadeevne-vurderingen som må foretas, ikke gjør seg gjeldende på tilsvarende måte som i culpavurderingen. I skyldvurderingen etter culpaansvaret vil skadeevnen være ett av flere momenter som virker bestemmende for aktsomhetsterskelen. Ved vurderingen av det ulovfestede objektive ansvaret foretas naturligvis ingen slik vurdering, idet ansvaret ikke er forutsatt av skyld. Her er det heller tale om å vurdere hvem som står nærmest til å bære den aktuelle risikoen på objektivt grunnlag. Her er det snakk om risiko for skade som ikke kan eller kunne avverges, men som det likevel bør knyttes ansvar til. Skyldansvaret knytter seg derimot til risiko som kunne vært avverget. Vi har her å gjøre med en risiko for skade som ikke kan/kunne avverges og som det bør knyttes ansvar til, mens skyldansvaret på sin side knytter seg til en risiko som kunne vært avverget.

Hva gjelder sannsynligheten for at skade vil inntre, vil statistiske opplysninger om tidligere skadefrekvens kunne belyse den konkrete sannsynlighet for at skade vil inntre. Spinningsykkel-dommen er illustrerende i denne sammenheng. Sannsynligheten for skade ble søkt konkretisert i nettopp slike statistiske opplysninger i bl.a. Spinningsykkel-dommen. Førstvoterende sluttet seg til at Spenst Alta AS hadde organisert spinning med en «omfattende og langvarig» karakter. Selv om det ble tatt høyde for mørketall, var skadehyppigheten å anse som «forsvinnende liten». Sannsynligheten for skade var dermed lav. Foruten slike statistiske opplysninger, er det sikker rett at sannsynlighetsvurderingen kan bygges på alminnelige erfaringssetninger. Dette fremgår eksempelvis av Klatredom I-saken, inntatt i Rt. 1940 s. 16. Høyesterett viste i saken til at ulykker i forbindelse med klatring i høyspentledninger var «et årvisst tilbakevendende fenomen». I motsatt fall kan det naturligvis kunne argumenteres mot å pålegge ansvar dersom tilsvarende ulykker ikke har skjedd før, begrunnet i at sannsynligheten for en slik skade statistisk og/eller erfaringsmessig er lav. Sistnevnte betraktning har støtte fra Høyesterett, jf. Rt. 1958 s. 674 (Britannia-hotell) på s. 675.

Hva gjelder mulige skaders omfang, er det avgjørende å se hen til hvor alvorlige skader som generelt kan oppstå. Hvor stor skaden er i det konkrete tilfellet, er dermed uten betydning. Rettspraksis viser i denne sammenheng at det ikke kan utelukkes ansvar til tross for at det ikke kan påvises høy sannsynlighet for skade, jf. eks. Rt. 1991 s. 1303 (Gulvluke). Tvisten gjaldt en restaurantgjest som falt 4,5 meter ned gjennom en usikret gulvluke i et gjennomgangsrom i en restaurant. Høyesterett kom frem til at restauranten måtte være ansvarlig. Det ble vist til at den ankende parts anførsel om at det ikke tidligere hadde forekommet skader av den aktuelle art og at skaderisikoen var meget lav, «selv om det erkjennes at den sannsynlige skadefølgen ville være alvorlig – slik som i dette tilfellet – dersom risikoen realiserte seg», jf. side 1306. Begrunnelsen bygget i all hovedsak på at mulige skaders omfang kan være stort, selv om sannsynligheten for skade er lav.

Rettspraksis illustrerer videre at et moment i vurderingen av om risikoen er ekstraordinær, er om risikoen var påregnelig for skadelidte, jf. bl.a. Rt. 1957 s. 1011 (Åsane). Dette kan på samme tid formuleres som om skadeevnen var påregnelig for skadelidte. Den nevnte dom gjaldt krav om erstatning fra staten som følge av manglende rekkverk på en bro hvor en person omkom. Høyesterett gav ikke medhold i erstatningskravet, og viste til at manglende rekkverk ikke dreide seg om noe «upåregnelig faremoment som bilfører ikke behøvet å regne med», jf. s. 1012.

Endelig bemerkes det kortfattet at det ikke er et vilkår for objektivt ansvar at skadelidte ikke kunne forutse risikoen, jf. eksempelvis Klatredom I-saken og Rt. 1970 s. 1452 (Inntaksledning). Se for øvrig disse sakene for en nærmere redegjørelse av den faktiske skadeevnevurderingen.

3.2.2. Hva ligger i «dagliglivets risiko»?

I skadeevnevurderingen må det vurderes hva som ligger i dagliglivets risiko, ettersom det skal foretas en differansebetraktning mellom disse. For å få tak på vurderingen av vilkåret om ekstraordinær risiko i sin helhet, må det følgelig undersøkes nærmere hva som ligger i formuleringen «dagliglivets risiko». Et nærliggende tolkningsproblem er hvorvidt uttrykket skal tolkes subjektivt eller objektivt. Problemet kan løses med grunnlag i uttalelser fra Høyesterett. Spinningsykkel-dommen avklarer spørsmålet nokså tydelig i avsnitt 42. Det uttales at ved vurderingen av om en ekstraordinær risiko er skapt, vil ikke forholdene i den konkrete saken være de sentrale; «dagliglivet er [nemlig] ikke avgrenset til situasjonen på treningssentre». Videre sees skadeomfanget i sammenheng med «den generelle risiko som er knyttet til disse livsområdene», hvor også «andre områder av dagliglivet» ble konstatert å innebære risikomomenter som i «art, omfang og hyppighet» innehar en større risiko enn for den konkrete situasjonen. Av domspremissene ser en at førstvoterende først fastslår at «dagliglivets risiko» skal tillegges en objektiv forståelse. Den generelle og alminnelige fare i samfunnet er dermed det relevante. Videre holdes den konkrete skaden opp mot andre områder av dagliglivet. Høyesterett konkluderer med at skaden i forbindelse med bruk av spinningsykkel ikke representerte en «risiko som oversteg dagliglivets risiko», jf. avsnitt 43. Det presiseres her avslutningsvis at en må ha in mente det faktum at risikoen må være kvalifisert; den må være «vesentlig» større enn den man ellers møter i samfunnet, jf. bl.a. Rt. 1991 s. 1303 (Gulvluke) på s. 1306.

3.3. Typisk risiko

Det neste faste vilkåret er at risikoen for skade må være «typisk» for virksomheten eller innretningen. Hva som nærmere ligger innunder vilkåret er til dels selvforklarende, og kan konkretiseres på bakgrunn av en alminnelig språkforståelse. Det er mest nærliggende å forstå begrepet dithen at det omfatter karakteristiske trekk ved en spesifikk ting. Det er nettopp det som også kreves i forbindelse med «typisk» i denne sammenheng; risikomomentet må være karakteristisk for den skadevoldende innretning eller virksomhet. Imidlertid ligger det også innbakt et krav om at denne spesifikke karakteristikken skiller seg fra det som normalt er utbredt i samfunnet for øvrig, jf. Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 201.

Av det ovennevnte er det naturlig å legge til grunn at kravet om typisk risiko reelt sett er et krav om påregnelighet. Det må altså stilles spørsmålet om risikoen for skade er påregnelig hensett til innretningens eller virksomhetens art. Det nevnte kan illustreres gjennom en klar og presis uttalelse fra Høyesterett i Rt. 1939 s. 766 (Gesims) på s. 767. Saken gjaldt en del av en gesims som hadde falt ut i en beferdet gate og forvoldt skade på en tilfeldig forbipasserende. Høyesterett fant at et erstatningsansvar ikke kunne bygges på en skyldvurdering. Førstvoterende la til grunn at en «gesims som den foreliggende representerer et særpreget og ekstraordinært faremoment ved bygningen». (min kursivering)

En må imidlertid ha det klart for seg at den konkrete skadeinntredenen også må være et utslag av denne typiske risikoen. Det at vilkåret på sett og vis er todelt fremgår bl.a. av Rt. 1936 s. 345 (Kullgrabb) på s. 346. Saken gjaldt et kullstykke hadde falt ned fra en elektrisk kullkran, noe som resulterte i at en person i skipsmannskapet døde. Dette måtte etter Høyesterett sitt syn «ansees som en for driften typisk skadeforvoldelse og som en adekvat følge av den med virksomheten forbudne fare». Et eksempel på at skaden ikke var utslag av den typiske risikoen har vi i Rt. 1934 s. 265 (Elektrisitetsstolpe) – se særlig side 267.

3.4. Stadig risiko

Det er naturlig å tolke innunder «stadig» at det ligger et krav om at risikoen er vedvarende. Slik Hagstrøm og Stenvik understreker, innebærer det imidlertid ikke et krav om at risikoen er konstant. Det avgjørende er om risikoen er til stede så lenge virksomheten pågår. Med andre ord må tilfeller som bærer preg av å være en enkeltstående fare falle utenfor. Rettspraksis illustrerer i denne sammenheng at det ikke må være tale om «sporadiske innbyrdes uavhengige enkeltfenomener», men om «erfaringsmessig uunngåelige konsekvenser av en stadig virksomhet eller innretning», jf. Rt. 1948 s. 719 (Stagbolt) på s. 721.

Et konkret eksempel på det nevnte, er P-pilledom II, jf. Rt. 1992 s. 64. Saken gjaldt spørsmål om et legemiddelselskap skulle pålegges erstatningsansvar for at skadelidte var blitt påført hjernetrombose som en påstått følge av selskapets p-piller. Det er i denne saken Høyesterett oppstiller betingelseslæren, som fremdeles har betydelig rettslig relevans etter gjeldende rett. For vilkåret om «stadig» risiko, kan dette ikke direkte leses ut av domspremissene. Imidlertid synes det klart å ha ligget til grunn som en underliggende betingelse for førstvoterende sitt argumentasjonsmønster, at risikoen for hjernetrombose var stadig ved bruk av p-piller. Se nærmere om dette på side 79 i dommen.

4. Den konkrete helhetsvurderingen

I tillegg til de faste vilkårene for ansvar, må det foretas en konkret helhetsvurdering. Dette følger uttrykkelig av Spinningsykkel-dommen, hvor Høyesterett presiserte at det i «rettspraksis har vært lagt vekt på om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær» og at «helhetsvurderingen av hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen, blir først aktuell hvis det foreligger en særlig risiko». Risiko-kriteriet(-ene) er således nødvendige, men ikke «tilstrekkelig[e] vilkår for ulovfestet objektivt ansvar», jf. avsnitt 36. En befinner seg her i kjernen av kombinasjonsmodellen, og det må nå forflyttes videre til den andre overordnede delen av vurderingen, som forutsettes av at de nødvendige vilkårene for ansvar er oppfylt. Bakgrunnen for den konkrete helhetsvurderingen er illustrativt formulert i Røykedommen, hvor førstvoterende la til grunn at den konkrete helhetsvurderingen må ta sikte på å fremtone «hensynet til partene i den aktuelle sak og mer overordnede interesser av samfunnsmessig karakter», jf. avsnitt 35.

Hvorvidt det skal ilegges ansvar må dermed avgjøres på bakgrunn av en konkret interesseavveining. Sentralt i vurderingen står interessehensynet, prevensjonshensynet og pulveriseringshensynet. I tillegg er det av rettslig interesse å avklare hva som medfører et rimelig resultat i den konkrete situasjonen, hvilket innebærer at hensynet til konkret rimelighet med fordel bør trekkes inn i den konkrete interesseavveiningen. Oppgaveteknisk bør det først avgjøres i hvilken retning de nevnte hensyn trekker. Etter at det er avklart, må det avgjøres hvor tungtveiende de ulike hensynene er i det konkrete tilfellet. Som rettsanvender må en ha det overordnede spørsmålet i bakhodet: Hvem er nærmest eller rimeligst til å bære risikoen for at skaden inntrådte?

4.1. Interessehensynet

Interessehensynet foranlediger spørsmålet om skadevolder eller skadelidte har størst interesse i den skadevoldende virksomheten eller innretningen. Interesse innebærer i denne sammenheng normalt økonomisk interesse. Generelt sett er virksomheter som drives i fortjenesteøyemed, fremstår som nærmest til å holde ansvarlig for eventuelle skadevoldende handlinger som virksomheten forårsaker. Vanligvis er det eieren av den skadevoldende virksomheten / innretningen som har størst interesse i virksomheten / innretningen. Dommen inntatt i Rt. 1990 s. 768 (HIV) illustrerer derimot at det også kan oppstå tilfeller hvor skadelidte er den som har størst interesse i virksomheten eller innretningen. Saken gjaldt spørsmål om et sykehus måtte kjennes erstatningsansvarlig etter at en pasient var blitt HIV-smittet i forbindelse med helt nødvendige blodoverføringer. Kort oppsummert konkluderte Høyesterett med at sykehuset ikke var ansvarlige, idet pasienten hadde størst interesse i at behandlingen ble foretatt. Implisitt innebærer dette at Høyesterett anså pasienten som nærmest til å bære risikoen for at hun ble HIV-infisert ved blodoverføringene. Til illustrasjon stiller tilfellet seg motsatt hvor medisinske foretakelser hovedsakelig er begrunnet i det offentliges interesse. Her vil vernet av skadelidte stå sterkere, eksempelvis ved påbudt vaksinasjon, jf. Rt. 1960 s. 841 (Vaksine).

4.2. Prevensjonshensynet

Prevensjonshensynet taler for at skadevolder bør bære tapet dersom ansvarsplassering reduserer fremtidig risiko for skade. Erstatningsansvar har en klar individualpreventiv effekt, samt en viss allmennpreventiv effekt. Vi ser her tilknytningen til det tidligere nevnte om de bakenforliggende forholdene for det ulovfestede objektive ansvaret: hensynet til partene i den konkrete saken og mer overordnede interesser av samfunnsmessig betydning. I denne sammenheng har prevensjonshensynet til formål å motivere potensielle skadevoldere til å gjøre rimelige tiltak for å sikre at virksomheten eller innretningen ikke medfører flere skadeforvoldelser. Ansvarspåleggelse vil følgelig gi eiere eller innehavere av virksomheter eller innretninger incentiver om å gjøre tiltak for å sikre mot den aktuelle skaderisikoen. Videre innebærer prevensjonshensynet en målsetting om å sørge for at den som står nærmest den skadeforvoldende virksomhet / innretning gjør tiltak for å sikre at virksomheten / innretningen ikke medfører flere skadeforvoldelser. Dette vil samtidig være i tråd med overordnede samfunnsinteresser, ettersom pulveriseringshensynet kan redusere risikoen for skadeforvoldelse i samfunnet generelt. Av de nevnte grunner ser vi at prevensjonshensynet har stor samfunnsmessig betydning.

Prevensjonshensynet er relevant i to retninger: (i) risikoen kan være et resultat av virksomhetens ansatte på grunnlag av handling eller unnlatelse, og (ii) en generell risiko vil ofte kunne elimineres eller reduseres ved at virksomheten har positiv kunnskap om risikoen og eksempelvis innfører sikringstiltak. Under forutsetning av at risikoen er mulig å påvirke, vil påleggelse av objektivt ansvar fungere preventivt i den forstand at potensielle skadevoldere streber etter å sørge for at den skadeevnen handlingen eller virksomheten innehar, ikke realiseres. Dersom risikoen er påvirkbar, og skade inntrer, vil prevensjonshensynet samtidig tilsi at objektivt ansvar må pålegges.

I rettspraksis er prevensjonshensynet naturligvis konkret behandlet ved flere anledninger. Dommen inntatt i Rt. 1969 s. 109 (Løftekran) er illustrerende i denne retning. I saken hadde en løftekran uventet brutt sammen til tross for at løfteevnen ikke var overskredet og dette medførte skade. Retten kom til at det måtte pålegges ansvar overfor kraneieren og uttalte at han er den som «gjennom aktsom bruk, tilsyn og vedlikehold har størst mulighet for å forebygge at en kran blir svekket med den følge at det kan voldes skade ved en belastning som kranen er forutsatt å skulle tåle», jf. s. 112. Til tross for at ingen av partene var å bebreide for uhellet, viser dommen at ansvarsplassering vil virke forebyggende ettersom kraneieren (og kraneiere generelt) vil få en oppfordring til å vedlikeholde utstyret. Tilsvarende argumentasjonsmønster følger av Mønepanne-dommen. Her var et moment for å pålegge objektivt ansvar at «gårdeieren ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske risikoen og dermed for å forebygge skader», jf. s. 969.

4.3. Pulveriseringshensynet

Pulveriseringshensynet er relevant i interesseavveiningen fordi pulverisering (fordeling) av ansvaret kan medføre at tapet plasseres der det lettest kan bæres. Et slikt tilfelle et rimelig utfall av ansvarsspørsmålet; skadelidte får den kompensasjonen vedkommende har krav på, og skadevolder unnslipper potensielt økonomisk ruinerende krav. Et praktisk eksempel på at pulveriseringsmuligheter er vektlagt i ansvarsspørsmål finnes i bl.a. Rt. 1978 s. 521 (Rein). Fra dommen er det i denne sammenheng verdt å merke seg at det er mindretallet, under dissens 3-2, som uttrykkelig vektla NSB sin mulighet for å spre tapet på jernbanebrukerne, mens reineierne ikke hadde mulighet for slik pulverisering, jf. side 532. Tilsvarende var det et argument for ansvar i P-pille II-dommen at «tapet for de få brukerne som rammes [var] katastrofalt, [og dette] bør dekkes av produsenten som kan kalkulere dette som en omkostning», jf. s. 79.

For øvrig er det verdt å merke seg at pulveriseringshensynet i praksis ofte realiserer seg gjennom en spesialanvendelse, herunder det såkalte forsikringshensynet. Dette innebærer at det i praksis har vært vektlagt om skadelidte hadde mulighet til å forsikre seg mot tapet. Av praktisk illustrasjon er det her naturlig å vise til eksempelvis Mønepanne-dommen. I saken talte det for å pålegge ansvar, at gårdeieren «for en meget billig premie kan dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring», jf. s. 969. Samtidig må det påpekes forsikringshensynet er et relevant, men ikke avgjørende moment i interesseavveiningen, jf. Rt. 1940 s. 16 (Klatredommen) på s. 18.

4.4. Hensynet til konkret rimelighet

At rimelighetshensyn er relevant i helhetsvurderingen fremgår uttrykkelig av Kloakkledning-dommen (Rt. 1975 s. 1081) på s. 1083. Saken gjaldt spørsmål om Tromsø kommune skulle holdes ansvarlig for oversvømmelse i en bolig som følge av tilstopping av kloakkledning. Førstvoterende fastslår at det verken er «naturlig eller rimelig om den enkelte bruker av kommunens kloakkanlegg selv måtte bære de økonomiske følger av et uhell som dette som fra hans side sett var ganske tilfeldig». (min kursivering) Høyesterett kom enstemmig til at kommunen var erstatningspliktig. Rt. 1993 s. 1201 (Lettbetongblokk) illustrer tilsvarende poeng. Av de nevnte dommene kan det utledes at rimelighetshensyn er legitimt å tillegge betydelig vekt i den konkrete interesseavveiningen. Spesielt vil konkret rimelighet egne seg til å vippe vurderingen i den ene eller den annen retning hvor den foregående vurdering ikke har gjort det helt klart i hvilken retning konklusjonen bør gå.

5. Avsluttende betraktninger

Rettsutviklingen foranlediger noen korte bemerkninger rundt ansvarsgrunnlaget i fremtiden. Interessant i denne sammenheng er at flere høyesterettsdommer inneholder vektige uttalelser om at domstolene i visse sammenhenger bør utvise tilbakeholdenhet med rettsskapende virksomhet i forbindelse med ansvarsspørsmålet, hvilket kommer til uttrykk i bl.a. HIV-dommen. Her konstateres det at et lovutvalg var nedsatt til å utrede og eventuelt foreslå lovbestemmelser om objektivt ansvar for skade påført ved behandling innenfor helsevesenet. I ettertid har dette også blitt kodifisert i særlovgivningen, jf. pasientskadeloven av 15. juni 2001, jf. § 2. Et ytterligere eksempel har vi i bilansvarsloven av 3. februar 1961 § 4 første pkt. Slike uttalelser, og senere kodifisering, er egnet til å illustrere den rettsutvikling som har foregått. Det må anses som en forsvarlig påstand at det ulovfestede ansvarsgrunnlaget i større og større grad mister sin rettslige betydning, i takt med den økte kodifiseringen av det objektive ansvaret i særlovgivningen. I alle fall har det ulovfestede objektivet ansvaret i nyere tid blitt innskrenket.

Slik Spinningsykkel-dommen viser, har norsk rettspraksis imidlertid ikke gått bort fra ansvarsgrunnlaget. I tråd med den utvikling som til enhver tid foregår i samfunnet, vil det gjennomgående oppstå nye tilfeller hvor et ansvarsgrunnlag ubetinget av skyld vil være påkrevd for å effektivisere de hensyn erstatningsretten varetar. Følgelig vil det ulovfestede objektive ansvaret enten bestå, eller så må lovgiver komme på banen og opprette en alminnelig, objektiv ansvarsregel. En fullstendig kodifisering av ansvarsgrunnlaget i særlovgivningen vil antakelig vanskelig la seg gjøre, med den begrunnelse at nye former for skadeforvoldelser kontinuerlig vil oppstå. Mest nærliggende er det følgelig å slutte til at det ulovfestede ansvarsgrunnlaget vil vedvare, begrunnet i bl.a. domstolenes rom for å legge til grunn rimelighetsbetraktninger i den konkrete helhetsvurderingen. Dette innebærer igjen en mer fleksibel rettsregel. Imidlertid må det bemerkes at tendensen med kodifisering av særregler antakelig er kommet for å bli, med den følge at lovverket vil bli utstyrt med ytterligere objektive ansvarsregler.

---

Litteraturliste:

Hagstrøm, V. & Stenvik, A. (2019). Erstatningsrett (2. utg.). Universitetsforlaget: Oslo.