1. Innledende bemerkninger
1.1 Introduksjon
Erstatningsretten omfatter vilkårene for å kreve økonomisk kompensasjon for tap eller skade. Når disse vilkårene er oppfylt blir spørsmålet hvordan selve erstatningen skal utmåles. Gjennom langvarig rettspraksis er det blitt utviklet fire hovedprinsipper for selve erstatningsutmåling. Det er nettopp disse prinsippene artikkelen har som formål å belyse, samt hva som skal til for å få erstattet ikke-økonomisk tap. Utmålingsprinsippene er; prinsippet om full erstatning, berikelsesfradrag, tapsbegrensningsplikten og supplementprinsippet. Videre kan det kreves erstatning for ikke-økonomisk tap. Det er følgelig tale om ménerstatning og oppreisning, som er to særskilte erstatningsformer, da det ikke trenger å foreligge et «økonomisk tap».
1.2 Den videre fremstilling og avgrensning
Det vil først ses til de generelle hensynene bak erstatningsretten (pkt. 2), dernest vil det redegjøres for de generelle utmålingsprinsippene (pkt. 3), før det ses til erstatning for ikke-økonomisk tap (pkt. 4), etterfulgt av en redegjørelse av skl. § 3-9 (pkt. 5). Det avgrenses mot skadelidtes medvirkning, jf. skl. § 5-1 og lemping etter skl. § 5-2. Det vil også avgrenses mot det såkalte sårbarhetsprinsippet, som gjelder at man må ta skadelidte som hen er.
2. Generelle hensyn bak erstatningsretten
Erstatningsretten synes i all hovedsak å bygge på to hensyn: gjenopprettelseshensyn og prevensjonshensyn. Prinsippene har utviklet seg gjennom en langvarig praksis i rettshistorien. Det er sikker rett at hensynene har stor vekt, og bred sammenslutning i norsk rett. Prinsippet om full erstatning belyser nettopp dette. I tillegg til de to hovedhensynene går rimelighet- og rettferdshensyn igjen i all norsk lovgivning.
2.2 Gjenopprettelseshensynet (reprasjonshensynet)
Gjenoppretelseshensynet eller reprasjonshensynet har som formål at skadelidte, gjennom erstatningen, skal stilles økonomisk som om skaden aldri hadde skjedd. På bakgrunn av formålet er det flere av de lærde som liker å betegne det som «reprasjonshensynet», ettersom det skal «reparere» for skaden som er voldt. Hensynet gjenspeiles i prinsippet om full erstatning som er rettslig forankret i skl. § 3-1 (personskader) og skl. § 4-1 (tingsskader).
Videre kan det fastslås at prinsippet har fått et økt betydning gjennom forarbeider, jf. NOU 1982:19 s. 49 og rettspraksis. Dommen inntatt i Rt. 2014 s. 745 (Softgun) illustrerer prinsippets kjerne. Saken gjaldt spørsmålet om straffeutmåling for trusler og narkotikalovbrudd og krav om oppreisningserstatning til polititjenestemenn, jf. skl. § 3-5, jf. § 3-3. I avsnitt 31 stadfester førstevoterende Normann med henvisning til Rt. 2005 s. 104 og Rt. 2012 s. 1576 at «oppreisning først og fremst skal kompensere for den krenkelse som er påført». Overføringsverdien til dommen er at gjenopprettelseshensynet gjelder for erstatning generelt og særlig for oppreisning.
Avslutningsvis vil det konstateres at gjenopprettelseshensynet også er forbundet med en trygghet for skadelidte. Med andre ord vil det si at skadelidte har en sikkerhet i at hen ikke vil bli økonomisk dårligere stilt som følge av skaden.
2.3 Prevensjonshensynet
Det andre hovedhensynet det pekes på innenfor erstatningsretten er prevensjonshensynet (forebygging). Hensynet er begrunnet i at erstatningen skal ha en preventiv effekt, slik at skadevolder får et «økonomisk incitament til å redusere sin risikoskapende atferd», jf. Kjelland (2019) s. 32. Dette har følgelig også en side til allmennheten ved at øvrige borgere ser at visse handlinger medfører økonomisk risiko.
Også dette prinsippet har sterk forankring i rettspraksis, jf. Rt. 2008 s. 1354 (NOKAS) der Høyesterett i sin subsumsjon anvendte «hensynet til prevensjon» som begrunnelse for sin slutning. Dommen kan tas til inntekt for at prevensjonshensynet er et legitimt hensyn å anvende ved en interesseavveining, men på generelt grunnlag anbefales det ikke å bygge et selvstendig erstatningsgrunnlag på prevensjonshensynet isolert.
3. Utmålingsprinsipper
3.1 Generelt
I norsk erstatningsrett opereres det primært med fire utmålingsprinsipper. Det er prinsippene om full erstatning, berikelsesfradrag, tapsbegrensningsplikten og supplementsprinsippet. Artikkelens hovedvekt er på disse prinsippene og i så måte hvilket omfang de legger begrensninger på hverandre.
3.2 Prinsippet om full erstatning
3.2.1 Generelt
Hovedregelen i norsk rett er at skadelidte har krav på full erstatning, jf. skl. § 3-1 for personskader og skl. § 4-1 for tingsskader. Prinsippet er også nedfelt i lovens forarbeider, jf. Ot.prp.nr.4 (1972-1973). I rettspraksis betegnes prinsippet om full erstatning som «kjernen i erstatningsretten», jf. Rt. 1993 s. 1524, s. 1532 (Ølberg). Saken gjaldt utmålingen av erstatning etter skl. § 3-1, jf. bal. § 4, for tap i fremtidig erverv.
Det er sikker rett at prinsippet om full erstatning skal fastsettes etter «differanseprinsippet», jf. Rt. 2010 s. 584 (Stutteri). Det at det må foretas en differansebetraktning innebærer at man må sammenligne skadelidtes situasjon med og uten skaden. Dette gjelder uansett hvilken skade som er skjedd – det vil si at det er ubetydelig hvorvidt det er en personskade, tingsskade eller formueskade. For personskader fremkommer dette gjennom Stutteri-dommen, for tingsskader er det hjemlet i Rt. 2004 s. 165 (Brannstifter) og for formueskader er det forankret i Rt. 2005 s. 65 (KILE).
3.2.2 Personskader
Hjemmelsgrunnlaget for prinsippet om full erstatning ved personskader fremgår av skl. § 3-1. Bestemmelsen angir at erstatning for skade på person skal dekke «lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter» som personskaden «antas å påføre skadelidte i fremtiden».
Bestemmelsens ordlyd er klar og gir tydelig anvisning på at det ikke bare er den lidde skade som skal dekkes, men også «tap i fremtidig erverv og utgifter». Det er tydelig at det er skadelidte som har «bevisbyrden» for tap i «framtidig erverv og utgifter», jf. ordlyden, samt Rt. 2010 s. 584 avsnitt 45.
3.2.3 Tingsskader og annen formueskade
Det rettslige grunnlaget for prinsippet om full erstatning ved tingsskader er skl. § 4-1. Det fremgår av bestemmelsen at erstatning for «tingsskade og annen formueskade» skal dekke den skadelidtes økonomiske tap.
I Brannstifter-saken la Høyesterett til grunn at «hovedregelen i norsk erstatningsrett er at skadelidte har krav på full erstatning av skadevolderen», jf. avsnitt 20. Således kan overføringsverdien til dommen sies å være at prinsippet også kan anvendes på de ulovfestede tilfellene.
Den økonomiske gjenopprettingen etter skl. § 4-1 kan gjøres etter tre modeller: (i) bruksverdi, (ii) markedsverdi og (iii) gjenanskaffelsesverdi i form av utbedringskostnader eller kostnader til dekningstransaksjon. Hovedregelen er at skadelidte selv kan velge hvilken modell som skal brukes. I Rt. 2015 s. 989 (Rabattavtale) slo retten fast at skadelidte ikke plikter å bruke erstatningen til gjenanskaffelse. Med andre ord kan skadelidte selv bestemme hvordan summen hen får skal benyttes.
3.3 Berikelsesfradrag
3.3.1 Hensyn og rettsgrunnlag
Berikelsesfradrag er en rettslig begrensning for prinsippet om full erstatning. Begrunnelsen for at man har et slikt prinsipp om berikelsesfradrag, er begrunnet i hovedhensynet bak erstatningen som er at erstatningen bare skal «reparere» skaden til skadelidte. Med andre ord skal man ikke tjene på skaden.
Rettsgrunnlaget til berikelsesfradrag er ulovfestet rett. Prinsippet kommer til uttrykk i dommen inntatt i Rt. 2013 s. 116 (Fangstgrop). Saken gjaldt spørsmålet om staten kan kreve erstatning for kostnader til arkeologisk utgraving av en automatisk fredet fangstgrop som ble skadet ved ombygging av en skogsbilveg. Førstevoterende uttaler i sitt votum at det er et «allment prinsipp at det ved utmåling av erstatning som utgangspunkt skal gjøres fradrag for fordeler som skadelidte oppnår («compensatio lucri damno»), jf. avsnitt 58. Videre legges det til grunn at hvorvidt det skal foretas berikelsesfradrag «beror på en nærmere vurdering», jf. avsnitt 59.
3.3.2 Ulike typetilfeller
(i) For det første, kan skadelidte ha fått «reduserte utgifter» som følge av skaden. Dette var tilfellet i dommen inntatt i Rt. 1981 s. 138 (Sevaldsen).
(ii) For det andre kan skadelidte ha «trygdeytelser og andre velferdsytelser» som det må gjøres fradrag for, ettersom skadelidte ikke skal tjene på skaden. Erstatningen skal kun være et supplement til velferdsytelsene. Fradragsprinsippet er kodifisert gjennom skl. § 3-1 (3), og omfatter både naturalytelser og pengeytelser.
(iii) For det tredje kan ansvarshendelsen medføre utbetaling av «pensjonsforsikringer, eller skadelidte kan motta ytelser fra andre aktører». Eksempler på dette kan være blant annet diverse pengeinnsamlinger eller rimelighetserstatning som var tilfelle i dommen inntatt i Rt. 2007 s. 1415 (Nordsjødykker I). I skl. § 3-1 (3) annet punktum har domstolene en adgang til å foreta et skjønnsmessig fradrag i erstatningen.
For å gjøre fradrag i erstatningen gjelder det et krav om «årsakssammenheng». Det vil si at den økonomiske fordelen må være betinget av skaden. I utgangspunktet gjelder det også et krav om at den er kompensasjonsrelevant – det vil si at ytelsen er ytt som følge av skaden og skal dekke den samme skade som erstatningsposten skal dekke, jf. Rt. 1993 s. 1538 (Ølberg).
3.4 Tapsbegrensningsplikten
Tapsbegrensningsplikten anses som et ulovfestet prinsipp, og er direkte hjemlet i skl. § 5-1 (2). Bestemmelsen angir at som medvirkning regnes det også når den «direkte skadelidte eller erstatningssøkeren» har latt være i «rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade» eller «etter evne å begrense skaden».
Ensartet og sammenstemt rettspraksis har også lagt til grunn at tapsbegrensningsplikten er et ulovfestet prinsipp som gjelder utenfor de lovregulerte tilfellene, jf. blant annet Rt. 2003 s. 1358 (Psykolog), hvor det blir uttalt at «skadelidte har en generell plikt til å begrense sitt tap», jf. avsnitt 44.
Kjelland beskriver tapsbegrensningsplikten som en «uegentlig plikt». Dette innebærer at dersom skadelidte ikke gjør det han kan for å begrense sitt tap, går det bare utover han selv. Det vil si at skadelidte bare får erstatning etter det han ville fått dersom han hypotetisk hadde oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Hensynet bak tapsbegrensningsplikten er å hindre samfunnsøkonomisk ulønnsom verdiutnyttelse, samt å forsvare skadevolder.
Når man står ovenfor et spørsmål om tapsbegrensningsplikten er det avgjørende å se hvilke tap man står ovenfor. Bakgrunnen for dette er at det er gitt ulik utforming for enkelte erstatningsposter:
(i) Tapsbegrensningsplikten etter skl. § 3-1 gjelder erstatning i form av tapt inntekt, da skadelidte må utnytte sin restarbeidsevne på arbeidsmarkedet. Først og fremst henger det sammen med prinsippet om berikelsesfradrag. For det andre er erstatningens hovedformål å gjenopprette det tapte som følge av skaden - reperasjonshensyn. For det tredje er det ikke samfunnsmessig ønskelig at restarbeidsevne ikke benyttes.
(ii) Når den skadelidte er hjemmearbeidene, har hen en «omfordelingsplikt». Det vil si at skadelidte og dens husstand plikter å aktivere de tiltak som fører til at de trenger minst hjelp fra det offentlige.
(iii) Ved merutgiftserstatning ligger det en innretningsplikt innfortolket i vilkåret om at utgiften må være «nødvendig og rimelig», som er utviklet gjennom en langvarig rettspraksis. Merutgifter er de tilleggsutgifter som kommer av skaden, slik som reiseutgifter for eksempel.
(iv) Tapsbegrensningsplikten etter skl. § 3-4 (2) om tap av forsørger innebærer en «omstillingsplikt». Det vil si en plikt til å innrette seg etter den nye situasjonen. Dommen inntatt i Rt. 2011 s. 1238 (Skrova havn) er meget pedagogisk. Retten uttrykket at «praksis [bygger] på at det vanligvis skal være en omstillingsperiode hvor etterlatte får dekket sitt fulle forsørgertap mens det etter periodens utløp forutsettes at etterlatte er selvforsørget», jf. avsnitt 27.
(v) Til slutt innebærer tapsbegrensningsplikten at skadelidte må uttømme offentlige ytelser, jf. skl. § 3-1 (3) første punktum. I så måte kommer erstatningen som et supplement til det velferdsytelsene ikke dekker. Se dommen i Rt. 2003 s. 1358 (Psykolog) for et praktisk eksempel av denne plikten.
Oppsummert kan tapsbegrensningsplikten kort sies å omhandle skadelidtes uegentlige plikt til å begrense omfanget av den opprinnelige skaden.
3.5 Supplementsprinsippet
Det fjerde og siste grunnleggende utmålingsprinsippet i erstatningsretten er supplementsprinsippet. For å forstå prinsippet er det viktig at det kun anvendes ved personskader, ettersom det går ut på å uttømme de offentlige ytelsene slik at erstatningen bare er et supplement til det de offentlige ytelsene ikke dekker. Poenget er at de to kompensasjonskildene til sammen skal gi full dekning for tapet som er lidt. Supplementsprinsippet er nær forbundet med tapsbegrensningsplikten, ettersom skadelidte oppfyller sin tapsbegrensningsplikt ved å uttømme offentlige ytelser, og erstatningen dekker det gjenværende.
Av rettspraksis er Rt. 2009 s. 425 (Hjernesvulst II) av interesse. Høyesterett legger til grunn at utmålingen bør skje ut fra den faktiske situasjonen. Dekningen av kostnader til pleie og omsorg skal være et «supplement» til offentlige ytelser. Her ser vi at prinsippet gjelder også for andre inntektstap, slik som merutgifter.
Et eksempel: Peder Ås har blitt lam og lider et totalt tap på kr. 2 000 000. Han oppfyller sin tapsbegrensningsplikt i form av å uttømme offentlige ytelser. Disse dekker kr. 1 000 000. På bakgrunn av at de offentlige ytelsene ikke dekker hele tapet, får Peder en erstatning som supplement på kr. 1 000 000. Til sammen dekker erstatningen og de offentlige velferdsytelsene det totale tapet Peder har lidt pålydende kr. 2 000 000.
4. Erstatning for ikke-økonomisk tap
4.1 Generelt
I norsk rett er utgangspunktet at det må foreligge tre kumulative vilkår for å ha krav på erstatning; (i) skade/tap, (ii) ansvarsgrunnlag, og (iii) årsakssammenheng. Erstatning for ikke-økonomisk tap er unntak fra dette utgangspunktet. I skadeerstatningsloven er det oppført noen særregler om dette unntaket. I all hovedsak dreier det seg om ménerstatning etter skl. § 3-2, og oppreisning etter skl. § 3-5. Bestemmelsene gir skadelidte erstatning i tillegg til erstatning for det økonomiske tapet.
4.2 Ménerstatning
4.2.1 Rettslig grunnlag
Det rettslige grunnlaget for ménerstatning er som nevnt skl. § 3-2. Det følger av ordlyden at har skadelidte fått «varig» og «betydelig skade» av «medisinsk art», svares særskilt ménerstatning. Denne erstatningen skal fastsettes under hensyn til ménets «medisinske art» og «størrelse og dets betydning» for den personlige livsutfoldelse.
Av bestemmelsen kan det følgelig utledes tre kumulative vilkår som alle må være oppfylt for at skadelidte også kan få erstattet tapt livsutfoldelse. I tillegg er det et krav om «årsakssammenheng». Dette kan utledes implisitt gjennom ordlyden «Har skadelidte fått ...».
4.2.2 Nærmere om vilkårene
(i) For det første må skadelidte ha fått en skade som er «varig». En alminnelig språklig forståelse kan tale for at skaden må være livsvarig. Likevel er det lagt til grunn i rettspraksis at det ikke er grunnlag for å tolke ordlyden til å bety «livsvarig», og at formålet med utmålingen er at det skal gis erstatning for «langvarige medisinske skader», jf. Rt. 2003 s. 841, avsnitt 53. I denne saken ble det stadfestet at «tiårs varighet» lå i det nedre sjikt av ordlyden, ettersom 3-5 år er for kort tidsrom, jf. avsnitt 53.
(ii) Det andre vilkåret er at skaden også må være «betydelig». I dette ligger det at det må være tale om en viss invaliditet. I forarbeidene er det lagt til grunn at forskriften som gjelder etter folketrygdloven § 13-17 også skal gjelde i dette tilfellet, se FOR-1997-04-21-373 § 3. Bestemmelsen angir en invaliditetstabell og gir skadelidte rett på prosenter av folketrygdens grunnbeløp etter hvor stor invaliditeten er. Det er følgelig et minstekrav på 15%.
Likevel er det verdt å merke seg at skl. § 3-2 er mer nyansert og fleksibel enn som så. Det innebærer at det i spesielle tilfeller bør kunne tilkjennes ménerstatning også for skader som ikke når opp til en invaliditet på 15%, jf. Innst. E. 1971 s. 30. Samtidig er det viktig å ha i mente at terskelen er høy. Det sistnevnte kan ses i lys av rettspraksis som har lagt seg på en standardisert linje på 15%, se blant annet Rt. 2000 s. 441.
(iii) Det tredje og siste vilkåret er at skaden må være av «medisinsk art». Først og fremst er det viktig å påpeke at begrepet både omfatter psykiske og fysiske skader, og at det er kun skade på «eget legeme» som gir rett på menerstatning, jf. Kjelland (2019) s. 355.
(iv) Årsakskravet innebærer at fysiske eller psykiske skaden skyldes ansvarshendelsen. Ved denne vurderingen er det bare de forhold som knytter seg til ansvarshendelsen det kan kreves ménerstatning for.
Et eksempel: Peder Ås var 5% invalid fra før. Likevel skjer det en ansvarsbetingende hendelse som fører til at Ås blir 15% invalid. Således kan det se ut til at Ås har krav på ménerstatning, men en slik oppfatning er ikke korrekt. Bakgrunnen for det er at det er bare 10% av invaliditeten som knytter seg til ansvarshendelsen. I slike tilfeller må det foretas en differansebetraktning.
4.2.3 Utmålingen
Utgangspunktet for utmålingen er yrkesskadetrygdens ménerstatningsordning (ftrl. § 13-17). Forskriftens § 3 oppstiller den nevnte invaliditetstabellen. Tabellen gir en anvisning på hvor mye skadelidte har krav på etter hvor stor invaliditet den har blitt påført. I så måte er tabellen å anse som veiledende for vurderingen. Rettspraksis viser at ménerstatningsbeløpet etter tabellen skal forhøyes med en tredjedel.
Videre kan det utledes av rettspraksis at sammenligningsbeløpet kan justeres dersom det foreligger spesielle forhold ved skadelidte som trekker i retning av at skaden er mer begrensende enn det tabellen gir uttrykk for, jf. for eksempel Rt. 1977 s. 782 (Pallas).
Selv om utmålingen egentlig skal foretas individuelt viser det seg at ménerstatningen i dag er tilnærmet standardisert, jf. Rt. 2000 s. 441 (Skarvang), s. 448. Hensynet bak dette er effektivitetsprinsippet, i tråd med forutberegnelighetsprinsippet. Ved utmålingen må det også tas stilling til antall tapsår.
4.3 Oppreisning
4.3.1 Rettslig grunnlag
Oppreisning er den andre erstatningsformen der det ikke er et krav om økonomisk tap. Den er rettslig forankret i skl. § 3-5. Bestemmelsen angir at den som «forsettlig eller grovt aktløst» har «voldt skade på person» eller «tilføyd krenking» eller «utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3» kan – uansett om det utbetales ménerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a – pålegges å betale den fornærmende en slik engangssum som retten finner «rimelig» til erstatning for voldte tort og smerte og for annen krenkelse eller skade av ikke-økonomisk art.
Bestemmelsen oppstiller to typetilfeller. Det ene er når det har skjedd en personskade, og det andre er når det er skjedd en overtredelse av et straffebud etter skl. § 3-3. Den sistnevnte bestemmelsen er uttømmende, jf. Rt. 2015 s. 1324 (Miljørarbeider).
4.3.2 Nærmere om vilkårene
(i) Ansvarssubjekt
Vilkåret kan utledes av ordlyden «Den som». I dette vilkåret ligger det at det må være et ansvarssubjekt, altså at det er noen å reise kravet mot. Av rettspraksis kan det utledes at både barn, jf. HR-2018-1014-A (Mindreårig knivstikker) og juridiske subjekter, jf. Rt. 1995 s. 209 (Omsorgsovertakelse) omfattes av vilkåret.
(ii) Kretsen av den krenkede
Det er på det rene at den direkte skadelidte omfattes, jf. ordlyden «den fornærmede». I skl. § 3-5 (3) fremkommer det at også «avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre» også omfattes. Dette gjelder kun når det er snakk om død. Med andre ord vil en nærmere bestemt krets også kunne ha krav på oppreisning. Stebarn er ikke omfattet, jf. Rt. 2013 s. 805.
(iii) Personskade eller likestilt skade
Det er to alternativer; enten må krenkende vært påført en personskade, jf. litra a eller påført en krenkelse som er likestilt med personskade, jf. litra b.
(iv) Kvalifisert skyld
Vilkåret «forsettlig eller grovt aktløst» skal forstås på tilsvarende måte som etter arbeidsgiveransvaret. Forskjellen ligger i at det er en høyere terskel for at det skal foreligge uaktsomhet, jf. ordlyden «grovt aktløst» og ikke «uaktsomt». Det er med andre ord ikke snakk om simpel uaktsomhet.
4.3.3 Utmålingen
Ordlyden «rimelig» gir en klar anvisning på at utmålingen skal foretas skjønnsmessig i det konkrete tilfellet. Dette er også overensstemmende med rettspraksis. Dommen inntatt i HR-2016-2492-A er av interesse. Saken gjaldt spørsmål om oppreisning. I den sammenheng uttalte førstevoterende i sitt votum følgende: «Av rettspraksis følger [det] at oppreisningen skal utmåles på individuell og skjønnsmessig basis», jf. avsnitt (26).
Momentet i vurderingen er blant annet skadevolders skyldgrad, skadelidte opplevelse av krenkelsen, krenkelsens skadevirkninger, samt partenes økonomiske forhold. Relevante dommer å se til er Rt. 2005 s. 1749 (Familievold III) avsnitt (26), Rt. 2014 s. 392 (Familievold VI) avsnitt 29, Rt. 2005 s. 289 (Sprengladning mot ekskone) avsnitt 46 og Rt. 2001 s. 274 (Øl-krangel), s. 278.
Likevel er også oppreisningserstatningen normert. Normalbeløpet skal være veiledende og det må foreligge særlige grunner fra å fravike gjeldende utgangspunkt. Dette følger blant annet av Rt. 1988 s. 532 (Normeringsdom I) der retten bemerker at «det vil selvsagt måtte være adgang til for den domstol som skal pådømmet kravet å fastsette både høyere og lavere beløp når særlige forhold måtte tilsi dette» (min kursivering). Videre konstateres det at «om hensikten med en normering skal oppnås, [...] skal [det] noe til for at dette skal skje», jf. s. 537 og 538.
Figur 1: Oversikt over normeringsbeløpene
4.4 Interne forholdet mellom erstatningsformene
Forholdet mellom ménerstatning og oppreisning har lenge vært et diskutert tema. Den nyere dommen inntatt i HR-2024-708-A anses å avklare rettstilstanden. Saken reiste spørsmål om utmåling av oppreisningserstatning etter drapsforsøk, nærmere bestemt om oppreisningsbeløpet skal reduseres fordi fornærmede også er tilkjent ménerstatning. Problemstillingen var med andre ord forholdet mellom skl. § 3-2 og skl. § 3-5. Etter en gjennomgang av en rekke rettskilder konkluderte Høyesterett enstemmig med at erstatningsformene skal behandles uavhengig av hverandre.
Overføringsverdien til dommen ligger i forståelsen av forholdet mellom skl. § 3-2 (ménerstatning) og skl. § 3-5 (oppreisningserstatning). Før denne dommen var rettstilstanden noe uklar, men i avsnitt 42 stadfester førstvoterende at erstatningsformene ikke kan samordnes, da ménerstatning gjelder uavhengig av skyld og er i så måte en ordinær erstatningsform, mens oppreisningserstatning bare kan tilkjennes ved personskader som er voldt «forsettlig eller grovt uaktsomt», og ved «visse straffbare krenkelser». På bakgrunn av dette konkluderer førstvoterende, med tilslutning av de øvrige dommerne, at oppreisningserstatning er av en noe mer «ekstraordinær karakter», slik at oppreisning ikke er ment å ta ménerstatningens plass, jf. avsnitt 42.
5. Skl. § 3-9
5.1 Rettslig grunnlag
Hovedregelen i norsk rett er at erstatningen skal utbetales som et engangsbeløp. Hjemmelsgrunnlaget for dette er skl. § 3-9. Bestemmelsen angir at erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av «særlige grunner» finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp.
5.2 Formål
Formålet bak at erstatningen skal betales som en engangssum er med hensyn til skadelidte. Samtidig som det også er med hensyn til skadevolder, da en engangssum vil muliggjøre at alle sakens parter skal kunne komme seg videre i livet. Forståelsen er følgelig begrunnet i det faktum at det kan være at skadelidte har gjeld den må nedbetale, eller så kan skadelidte velge å investere pengene og få avkastning på erstatningen.
Videre er det viktig å være klar over at erstatningen fastsettes med en kapitaliseringsrente. Bakgrunnen for dette er at det skal tas høyde for forventet avkastning og inflasjon. Med andre ord innebærer det at man skal ta høyde for det forventede verditapet på at selve erstatningen blir utbetalt som et engangsbeløp. Dette er fordi en skal sikre at skadelidte ikke taper på å få erstatning på grunn av (i) prisstigning/inflasjon og (ii) skatteulempe. Jo lavere kapitaliseringsrenten er, desto mer gunstig er det for skadelidte. Kapitaliseringsrenten har siden 2014 vært satt av Høyesterett til 4%, jf. Rt. 2014 s. 1203, men rentesatsen er siden 2022 regulert i forskrift. Rentesatsen er satt til 1,5% for mindreårige og 2,5% for resterende, jf. FOR-2022-08-26-1482 (Forskrift om kapitaliseringsrenten) § 2.
Et eksempel: Peder Ås vil få merutgifter pålydende kr. 100 000 hvert år. Utgiftene vil ha en varighet over 10 år. Det vil si at det kan se ut til at Ås skal få kr. 1 000 000 i ménerstatning, ettersom 10 x 100 000 kroner er kr. 1 000 000. Dette er likevel feil, blant annet på bakgrunn av inflasjon. Slik kommer kapitaliseringsrenten inn.
Litteraturliste:
Kjelland (2019) Erstatningsrett - en lærebok - . 2. utgave.