1. Innledende bemerkninger
1.1 Artikkelens formål og avgrensning
Norges Grunnlov ble vedtatt den 17. mai 1814 og bygger på en rekke sentrale demokratiske prinsipper, herunder: folkesuverenitetsprinsippet, maktfordelingsprinsippet, parlamentarisme og menneskerettigheter. I henhold til maktfordelingsprinsippet fordeles makten i Norge blant tre uavhengige statsmakter; (i) Stortinget som den lovgivende makt, (ii) regjeringen som den utøvende makt og (iii) Høyesterett som den dømmende makt. Til tross for statsmaktenes uavhengighet foreligger det likevel et tett samarbeid mellom den lovgivende og utøvende makt.
Formålet med denne artikkelen er å gi en oversiktlig forståelse av forholdet mellom Stortinget og regjeringen, samt å belyse hvordan dette samspillet utfordrer Grunnlovens maktfordeling. Artikkelen tar sikte på å redegjøre for de områdene hvor spenningsforholdet mellom statsmaktene er mest markant.
I den videre fremstillingen vil det først gis en innføring i folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet (pkt. 2), deretter vil det nærmere forholdet mellom Stortinget og regjeringen bli behandlet (pkt. 3) ved redegjørelsen av parlamentarismen (pkt. 4.), statsbudsjettet (pkt. 5.), Stortingets kompetanse til å delegere lovgivningsmyndighet (pkt. 6.), instruksjonsretten (pkt. 7.) og Stortingets kontroll med den utøvende makt (pkt. 8.). Avslutningsvis vil det foretas noen bemerkninger (pkt. 9).
2. Maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsprinsippet
2.1 Generelt
Kongeriket Norges Grunnlov bygger på flere av opplysningstidens humanitets- og frihetsidealer. Grunnlovsforfatterne var mektig inspirert av den franske revolusjonen (Andenæs & Fliflet, 2017, s. 91). Samtidig som revolusjonen ga grobunn for en rekke forfatningsrettslige prinsipper, rettet den også søkelyset mot de potensielle farene ved folkestyret. Fedrene på Eidsvoll benyttet seg i stor grad av de allerede skrevne konstitusjonene rundt omkring i verden, deriblant: den franske, engelske samt amerikanske forfatning. Grunnloven vår er likevel unik og svært forskjellig fra de andre konstitusjonene som ble til på samme tid. Særlig sentralt står de to prinsippene om folkesuverenitet og maktfordeling.
2.2 Folkesuverenitetsprinsippet
Folkesuverenitetsprinsippet baserer seg på grunntanken om at folkets vilje utgjør den øverste norm for statens styre. Prinsippet innebærer at det i utgangspunktet er folket som har den overordnede makten til å bestemme hvordan de selv ønsker å bli styrt. Slik styring oppstår ofte gjennom valg og representasjon. Folkesuvereniteten bidrar til at offentligheten/allmennheten får utøve innflytelse på politiske beslutninger, og dermed tas på vegne av folket.
2.3 Maktfordelingsprinsippet – makt stanser makt
Prinsippet om maktfordeling bygger på ideen om at maktmisbruk kan hindres ved deling av statsmakten. Ifølge statsrettsfilosofen Charles Montesquieu er det en «evig erfaring at den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den» (Andenæs & Fliflet, 2017, s. 93). Ut ifra denne ideen inndeler vi derfor staten i tre ulike maktformer: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Deres uavhengighet skal sikre at makten ikke blir misbrukt, og gjennom institusjonell kontroll og balanse vil makt kunne stanse makt.
Oppsummert står de to ideene om folkesuverenitet og maktfordeling i et nødvendig motsetningsforhold til hverandre. Dette illustreres ved at folkets representanter i Stortinget fører kontroll med embets- og tjenestemennene i regjeringen. Regjeringen og forvaltningen er underlagt de lover og regler som gis av Stortinget. Den som bruker sin stemmerett under valg, har dermed påvirkningskraft på hvordan makten skal utøves. Spenningen mellom behovet for kontroll av makt og ønsket om folkelig deltakelse er avgjørende for demokratiets funksjon.
3. Generelt om forholdet mellom Stortinget og regjeringen
Stortinget er Norges nasjonalforsamling og utleder den lovgivende makt fra folket, jf. Grl. § 49. I Grunnloven kapittel C (§§ 49-85) fremgår en rekke av Stortingets arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Det er b.la. Stortinget som kan gi og oppheve lover etter Grl. § 75 bokstav a. I kraft av denne kompetansen utgjør Stortinget både en konstituert makt (den lovgivende), samt konstituerende makt ved å vedta grunnlovsendringer etter Grl. § 121.
Regjeringens hovedoppgaver følger av Grunnloven kapittel B. «Den utøvende makt er hos kongen» heter det i § 3. Kongemakten utgjør imidlertid ikke lenger en reell politisk faktor, ettersom det er regjeringen som innehar den utøvende makten. Bestemmelsens ordlyd er en formalitet av historisk betydning. Som utøvende makt har regjeringen ansvar for å sikre gjennomføringen av de beslutninger og vedtak som vedtas i nasjonalforsamlingen. Videre har regjeringen forslagsrett og utarbeider derfor de fleste lovforslag. Innflytelsen på hvilke lover som skal vedtas må forstås i lys av departementenes spesialiserte kyndighet til å etterlyse regulering der det er behov.
4. Parlamentarismen
4.1 Generelt
Parlamentarisme er et politisk system der regjeringen forblir ved makten så lenge den har tillit fra flertallet i nasjonalforsamlingen. I Norge praktiserer vi negativ parlamentarisme, som innebærer at en regjering kan dannes uten å måtte innhente en tillitserklæring fra nasjonalforsamlingen. Det følger imidlertid av Grl. § 15 at regjeringen plikter å vike for et mistillitsvotum i Stortinget. Det parlamentariske prinsipp bygger på tanken om at det vil være udemokratisk dersom en regjering fortsetter å styre uten støtte fra de folkevalgte på Stortinget. Følgelig skaper prinsippet et system der regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og slik at politikken som føres – etter beste evne - er forenlig med folkets vilje, slik den kommer til uttrykk gjennom de folkevalgte representantene på Stortinget.
Riksrettssaken i 1884 regnes som parlamentarismens innledning i Norge, fordi den bekreftet regjeringens begrensede makt dersom denne mangler støtte hos et flertall i nasjonalforsamlingen. Innføringen av Grl. § 15 i 2007 kodifiserte denne praksisen.
4.2 Flertallsparlamentarisme og Mindretallsparlamentarisme
Flertallsparlamentarisme innebærer at regjeringen har et flertall bak seg på Stortinget, mens mindretallsparlamentarisme forutsetter et mindretall på Stortinget. Sonderingen mellom flertalls- og mindretallsparlamentarisme er avgjørende for regjeringens gjennomslagskraft. En regjering med klart flertall i Stortinget kan være trygg på at deres politikk vil bli vedtatt. Mindretallsregjeringer må derimot søke politiske kompromisser i Stortinget for at deres ønskede politikk skal få gjennomslag, og således får Stortinget en økt innflytelse under mindretallsregjeringer. I slike tilfeller tales det gjerne om et stortingsregjeri.
Det er imidlertid ikke slik at det er Stortinget som reelt sett bestemmer. Regjeringen har forslagsrett og legger dermed sterk føring for hva Stortinget skal ta stilling til. For eksempel utarbeider regjeringen – med finansministeren i spissen – statsbudsjettet (se pkt. 5.). Videre delegerer Stortinget deler av sin lovgivningsmyndighet til regjeringen for å sikre effektivitet og nødvendig innsikt hos lovgiver (se pkt. 6.).
Før en avstemming i Stortinget kan regjeringen stille kabinettspørsmål. Dette omtales gjerne som regjeringens sterkeste våpen og innebærer at regjeringen må gå av dersom forslaget ikke blir vedtatt. Opposisjonspartiene må da foreta en vurdering av om de er i stand til å danne en varig regjering. Skulle dette ikke være tilfelle må de velge mellom å vike for den sittende regjeringen eller utløse en regjeringskrise. En mindretallsregjering har sådan enda innflytelse hos nasjonalforsamlingen.
5. Statsbudsjettet
Et statsbudsjett er en oversikt over statens utgifter og inntekter for det kommende året. Sammen med lovbehandlingen er Stortingets arbeid med statsbudsjettet deres viktigste oppgave. I henhold til Stortingets forretningsorden § 43 første ledd er det regjeringens oppgave å foreslå statsbudsjettet for Stortinget, før sistnevnte fatter endelig budsjettvedtak.
5.1 Stortinget som beskatnings- og bevilgningsmyndighet
Stortingets beskatningsmyndighet er kodifisert i Grl. § 75 a hvor det fremgår at Stortinget kan «pålegge skatter [og] avgifter». Slike tiltak griper inn i den enkelte borgers rettssfære ved påleggelse av plikter eller rettigheter, og krever følgelig hjemmel i formell lov. Videre er Stortingets bevilgningsmyndighet kodifisert i Grl. § 75 d, da det kun er Stortinget som har kompetanse til å «bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter». Den rettslige sonderingen mellom statsbudsjettets inntekter og utgifter er viktig å ha i mente når en diskuterer Stortingets myndighet rundt statens økonomi.
5.2 Budsjettbehandlingen i Stortinget
Behandlingen av statsbudsjettet fremgår av bevilgningsreglementet og Stortingets forretningsorden. Prosessen begynner ved at regjeringen fremlegger forslag til statsbudsjett - navngitt Prop. 1 S (2024/2025) – innen seks dager etter åpningen av Stortinget. I praksis betyr dette i løpet av den første eller andre uken i oktober. Deretter behandles budsjettforslaget av Stortingets finanskomité. Finanskomiteen har i oppgave å gi innstilling om rammevedtak for de områdene budsjettet omfatter i henhold til partienes forslag. Med andre ord gir partiene uttrykk for deres ønsker i finanskomiteen. Budsjettinnstillingen må gis senest 20. november og innleder finansdebatten på Stortinget, hvor regjeringens økonomiske politikk diskuteres. I kjølvannet av budsjettinnstillingen har Stortinget én uke på seg til å treffe bindende rammevedtak. Deretter gir Stortingets fagkomiteer sine innstillinger på budsjettets enkelte områder før Stortinget til slutt behandler disse og vedtar statsbudsjettet for det følgende året, senest 15. desember.
Figuren er hentet fra kruselarsen.no og illustrerer budsjettbehandlingen i Stortinget.
5.3 Statsbudsjettet - et mektig verktøy
Som tidligere nevnt har Stortinget bevilgningsmyndighet i henhold til Grunnloven § 75 d, noe som innebærer at det er Stortinget som har kontroll over statens pengebruk. Imidlertid øver regjeringen stor innflytelse på statens utgifter i kraft av sin forslagsrett. Historisk har Stortinget sjeldent vedtatt noe som avviker betydelig fra regjeringens forslag. I praksis innebærer dette imidlertid at upopulære budsjettforslag kan føre til regjeringens fall. Det utslagsgivende vil være hvorvidt regjeringen har et flertall eller mindretall bak seg i nasjonalforsamlingen.
6. Delegasjon av lovgivningsmyndighet
6.1 Generelt
Delegasjon i statsretten forstås som en overdragelse av Stortingets lovgivningsmyndighet. Stortingets kompetanse til «å gi og oppheve lover» etter Grl. § 75 a tildeles ofte regjeringen eller departementene, men kan i enkelte tilfeller også utøves overfor private rettssubjekter. Behovet for delegasjon må forstås i lys av den stadig økende mengden og kompleksiteten av statlige oppgaver. Mange rettsområder behøver stadig endring, mens andre krever særlig innsikt i lokale forhold. Delegasjon av lovgivningsmyndighet sikrer teknisk kyndighet hos lovgiver til enhver tid.
I praksis kommer delegasjon til uttrykk i lovtekster ved at «kongen kan gi nærmere bestemmelser om …». De nærmere bestemmelsene gis så i forskrift, som i korte trekk er fellesbetegnelsen på de bestemmelser som er fastsatt av et forvaltningsorgan i kraft av deres delegerte lovgivningsmyndighet. Det er imidlertid viktig å bemerke seg at Stortinget ikke sier ifra seg lovgivningsmyndigheten på vedkommende området, men heller tillater regjeringen å bistå i lovgivningsprosessen. Nasjonalforsamlingen kan når som helst trekke tilbake delegasjonen, men oftere – og mer praktisk - ser vi at Stortinget benytter seg av sin instruksjonsrett (se pkt. 7.).
Til tross for at delegasjonspraksis sikrer en effektivitet og sakkyndighet hos lovgiver kan det kritiseres at viktige forskrifter av lovs innhold, kun vedtas av regjeringen eller departementet, uten en offentlig debatt slik en ordinær lovbehandling medfører.
6.2 Skranker for delegasjonsadgangen
Maktfordelingsprinsippet, som utgjør en grunnstein i Grunnlovens system, forhindrer Stortinget fra å overføre de essensielle delene av sin lovgivningsmyndighet til regjeringen eller forvaltningen. Følgelig oppstår spørsmålet om hvor grensen for Stortingets adgang til delegasjon går.
6.2.1 Den tradisjonelle læren
På midten av 1900-tallet ble det avsagt flere dommer i Høyesterett som bygde på det vi nå kjenner som den tradisjonelle læren om delegasjonsadgangen. Disse tok utgangspunkt i at delegasjon skulle begrunnes med selve behovet for delegering, og dermed var det også satt en grense for adgangen der det ikke forelå tilstrekkelig behov. Med andre ord innebærer dette å «avveie ... behovet mot betenkelighetene i lys av Grunnlovens prinsipper». (Andenæs & Fliflet, 2017, s. 288).
6.2.2 Nyere teori – er læren ubegrenset?
Nyere juridisk teori har imidlertid tatt til orde for at adgangen til delegasjon av lovgivningsmyndighet er ubegrenset, da Stortinget er lovgivende makt og delegasjon av lovgivningsmyndighet kun er en forlengelse av denne konstituerte makten. «Følgelig er det ikke delegasjonsadgangen, men begrensingene i denne, som krever sin forfatningsmessige hjemmel og begrunnelse». (Opsahl, 1965, s. 64-65). Denne innfallsvinkelen vurderer Stortingets delegasjonsadgang som ubegrenset, ettersom Stortinget er den lovgivende myndighet og derfor kan overføre lovgivningsmyndighet der det foreligger behov. Uavhengig av hvilket utgangspunkt man støtter seg til er resultatet det samme, Stortingets adgang til å delegere lovgivningsmyndighet er svært vid.
Når Stortinget delegerer lovgivningsmyndighet til regjeringen eller forvaltningen, fraskriver de seg ikke ansvaret. Stortinget kan fortsatt gi bestemmelser på vedkommende område, samt tilbakekalle delegasjonsloven ved lovendring. Johs. Andenæs og Fliflet kritiserer derfor overdragelse som begrep i denne konteksten, fordi det som egentlig finner sted er på mange måter et tettere og mer effektivt samarbeid mellom den lovgivende og utøvende makt.
Overordnet er det likevel viktig å ha i mente at Grunnlovens forutsetninger om institusjonell kontroll og balanse gjennom statsmaktenes uavhengighet, innskrenkes når regjeringen tilstås deler av Stortingets lovgivningsmyndighet.
6.3 Derogasjon
I tilfeller hvor regjeringen tildeles en fullmakt fra Stortinget til å fravike lov tales det om en derogasjonsfullmakt. Plan- og bygningsloven av 27. juni 2008 nr. 71 § 20-7 annet ledd for eksempel, gir en derogasjonsfullmakt til forsvaret ved planlegging av bygg som er skjermingsverdige – unntatt offentligheten - for offentligheten. En derogasjonsfullmakt betyr i prinsippet at regjeringen kan bestemme at én eller flere lover skal opphøre å gjelde, noe som innebærer at en forskrift kan gå foran en lov. I statsforfatningsretten har det vært diskutert hvorvidt derogasjonsfullmakter krenker Grunnlovens maktfordeling. De fleste teoretikere er imidlertid enige om at adgangen til derogasjon er nok en forlengelse av Stortingets lovgivningsmyndighet etter Grunnloven § 75 a.
7. Stortingets instruksjonsrett
7.1 Generelt
Stortingets instruksjonsrett er en supplerende kompetanse som gir Stortinget mulighet til å instruere eller anmode regjeringen om å fatte bestemte vedtak, slik at regjeringen bruker sin myndighet som den utøvende makt etter Grunnloven § 3 i tråd med Stortingets ønsker. Kompetansen betegnes som supplerende da den går ut over de generelle instrukser Stortinget kan gi regjeringen ved lovvedtak eller budsjettvedtak, etter henholdsvis Grl. § 75 a og d.
7.2 Anmodningsvedtak
En instruks fra Stortinget til regjeringen kalles anmodningsvedtak. I praksis er de formulert ved at «Stortinget anmoder regjeringen ...», «Stortinget henstiller til regjeringen ...» eller «Stortinget ber regjeringen ...». Instruksjonsretten følger av konstitusjonell sedvanerett og dens bindende karakter er uklar. Instruksenes ordlyd kan fremstå som anbefalinger. Det er imidlertid lagt til grunn i juridisk teori at regjeringen har en konstitusjonell plikt til å følge anmodningsvedtak fra Stortinget. Uavhengig av hvorvidt en anser etterlevelsen av anmodningsvedtak som en konstitusjonell plikt, vil det som regel være politisk klokt for regjeringen å følge ethvert anmodningsvedtak fra Stortinget, jf. parlamentarismen. Stortingets instruksjonsrett omtales derfor gjerne som et av de mest sentrale styringsinstrumentene for den lovgivende makt overfor den utøvende.
Et anmodningsvedtak må foreslås av en stortingsrepresentant og deretter fattes ved et ordinært plenarvedtak. Forslag til anmodningsvedtak er som regel behandlet i en komité før det foreslås i plenum. Denne prosessen gjør det enklere for regjeringen å forutse hvordan de ulike partiene på Stortinget ønsker å avgi sin stemme. Før 1990 ble det nesten ikke votert frem noen anmodningsvedtak fra Storting til regjering. Det er særlig viktig å bemerke seg at bruken av anmodningsvedtak er betraktelig større ved mindretallsregjeringer. Tabellen nedenfor illustrerer dette godt ved at Jens Stoltenbergs flertallsregjering fra 2005-2013 kun mottok mellom 8-33 anmodningsvedtak i hver stortingssesjon.
Tabell hentet fra Idunn.no / Statistikken kan sies å illustrere parlamentarismens virkning i praksis.
7.2.1 Begrensninger i Stortingets anmodningsvedtak
7.2.1.1 De kongelige prerogativer
Stortingets instruksjonsrett anses imidlertid avgrenset mot de kongelige prerogativer etter Grunnloven. Begrensningen må ses i sammenheng med at de kongelige prerogativene er grunnlovfestede særrettigheter som tilligger regjeringen i kraft av å være utøvende makt. De kongelige prerogativene følger b.la. av Grl. § 12 første ledd hvor det heter at kongen skal oppnevne statsrådets medlemmer eller § 26 første ledd hvor det fremgår at kongen skal styre utenrikspolitikken. Dersom Stortinget ønsker å instruere regjeringen på vedkommende områder krever dette en grunnlovsendring etter Grl. § 121.
7.2.1.2 Instruks som strider med lov
En instruks fra Stortinget til regjeringen må heller ikke stride med lov. I et sådan tilfelle vil regjeringen stå overfor en umulig oppgave ved at dersom den følger instruksen og bryter loven kan den bli strafferettslig/erstatningsrettslig ansvarlig, og skulle regjeringen oversett instruksen bryter den en konstitusjonell plikt.
8. Stortingets kontroll med den utøvende makt
Stortingets kontrollvirksomhet har som formål å sikre at regjeringen følger det som blir vedtatt i nasjonalforsamlingen. Videre utgjør kontrollen et viktig moment for det politiske systemet i Norge, da det gir folket innsikt i hvordan landet styres, hvilket kan sies å stimulere til politisk interesse og deltakelse. Stortingets kontrollvirksomhet med regjeringen følger av bestemmelser nedfelt i Grunnloven, Stortingets forretningsorden, Stortingets reglement for åpne kontrollhøringer, lov eller sedvanerett. Grunnlovens bestemmelser vedrørende Stortingets kontrollvirksomhet gjenfinnes i § 82 og § 75 c, f, g, k og l.
Grl. § 82 gir uttrykk for regjeringens opplysningsplikt ovenfor Stortinget, og representerer et viktig ledd i Stortingets kontroll med regjeringen. I bestemmelsen heter det at «regjeringen» skal meddele Stortinget alle de opplysninger som er «nødvendige» ved behandlingen av de saker den fremlegger. Hvis regjeringen har utarbeidet et lovforslag, vil det være nødvendig for Stortinget å kjenne til alle sider av bakgrunnen for lovforslaget. Skulle regjeringen i et slikt tilfelle tilbakeholdt viktig informasjon, kan det føre til riksrett, jf. Grl. § 86.
8.1 Komiteene
Det er de ulike stortingskomitéene som gjennomfører den daglige kontrollen med den utøvende makt. Hensikten bak komitehøringer er å sikre bedre innsikt i de saker som er relevante for komiteene, samt gi de ulike samfunnsgruppene mulighet til å forhøre seg med stortingsrepresentantene. Vi skiller mellom alminnelige komitehøringer og kontrollhøringer, hvorav sistnevnte gjennomføres av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Denne komiteen behandler tilfeller hvor det kan foreligge brudd på konstitusjonelle plikter etter Grl. § 86. Dette var for eksempel tilfelle da Anette Trettebergstuen hadde brutt habilitetsreglene som kulturminister i 2023. Kontroll- og konstitusjonskomiteen kom imidlertid frem til at det ikke var grunnlag for riksrett. I det tilfelle at et medlem av regjeringen nekter å stille opp på høring i en komite, kan Stortinget formelt innkalle vedkommende etter Grl. § 75 h. Den enkelte komite har derimot ikke kompetansen til å pålegge et statsråd eller et annet regjeringsmedlem møteplikt. Dersom komiteen mener de mangler viktig informasjon fra regjeringen, kan Stortinget etter bestemmelsen i Grl. § 75 f kreve å få informasjonen fremlagt.
8.2 Spørretimen
Hver onsdag klokken ti holdes det spørretime på Stortinget hvor noen få statsråder møter opp og svarer på det som måtte oppta stortingsrepresentantene. Statsministeren har også mulighet til å delta i spørretimen på Stortinget, men i så tilfelle møter han/hun opp alene. Foruten den muntlige spørretimen hver onsdag kan det også sendes skriftlige spørsmål til statsrådene. Omfattende skriftlige spørsmål betegnes som interpellasjoner, og disse skal oppfølges med en interpellasjonsdebatt. Spørretimen og interpellasjonsdebatt illustrerer godt spenningsforholdet mellom regjeringen og Stortinget. Den aller første interpellasjonsdebatten fant sted i 1885 (Spørsmål og spørretimen, 2022). Denne var selvsagt et resultat av statsrådenes møterett på Stortinget i kjølvannet av riksrettssaken i 1884 og parlamentarismens gjennombrudd.
8.3 Oppsyn med rikets pengevesen
Etter § 75 c tilkommer det Stortinget å føre oppsyn med rikets pengevesen. Det er likevel regjeringen – som utøvende myndighet – har øverste ansvar for pengepolitikken i henhold til sentralbankloven. Bankens virksomhet er bundet av vedtak som treffes av kongen i statsråd, men dersom dette vedtaket ikke faller i smak hos representantene på stortinget vil parlamentarismen sikre et visst press på regjeringens slutning. En annen sentral mekanisme ved Stortingets kontrollvirksomhet er riksrevisjonen, hjemlet i Grl. § 75 k. Det ligger til riksrevisjonen å passe på at statens økonomi styres i tråd med «Stortingets vedtak og forutsetninger», jf. riksrevisjonsloven § 1 (2).
8.4 Sivilombudsmannen
Det er stortinget som oppnevner sivilombudsmannen ved begynnelsen av hver fireårsperiode. Dette følger av Grl. § 75 l hvor det heter at denne «skal føre kontroll med den offentlige forvaltningen og alle som er i offentlig tjeneste». Formålet med en sivilombudsmann er å hindre at det blir gjort urett mot den enkelte borger. Sivilombudsmannen kan både ta opp saker som har vært eller er til behandling hos forvaltningen. Du som enkelt borger kan også klage saker inn for sivilombudsmannen, men det er viktig å bemerke seg at sivilombudsmannen ikke har kompetanse til å overprøve forvaltningen. Sivilombudsmannen kan med andre ord ikke omgjøre de beslutninger som forvaltningen har tatt. Imidlertid vil de saker hvor sivilombudsmannen har funnet feil hos forvaltningen ofte resultere i at forvaltningen retter avgjørelsen.
8.5 Grunnloven § 75 – ikke uttømmende
I tillegg til de kontrollfunksjoner som Grunnloven, lov og andre kilder hjemler oppnevner Stortinget fra tid til annen ulike kontrollorganer og granskningsutvalg. Grunnloven § 75 er ingen uttømmende regulering av Stortingets kontrollvirksomhet. Europautvalget ble for eksempel opprettet i 1994 med det formål å sikre den nødvendige innsikten i EØS-relaterte spørsmål. Et nyere eksempel på et kontrollorgan oppnevnt av Stortinget er NIM, Nasjonal institusjon for Menneskerettigheter. Vedtakelsen av NIM fant sted i 2014 i forbindelse med grunnlovsreformen samme år. Organets hovedoppgave er å «overvåke og rapportere om menneskerettighetenes stilling i Norge», jf. NIM-loven § 3 (1) a.
9. Avsluttende bemerkninger
Artikkelen har redegjort for forholdet mellom den lovgivende og den utøvende makt. Formålet har vært å illustrere hvordan de to statsmaktene legger føring for hverandres myndighetsutøvelse. Regjeringens handlekraft stiller seg forskjellig etter som det dreier seg om flertallsparlamentarisme eller mindretallsparlamentarisme. I et samfunn hvor statsoppgavene blir stadig mer komplekse er samspillet mellom statsmaktene ytterst essensielt for å sikre effektivitet og fleksibilitet hos staten. Imidlertid er det viktig at deres uavhengighet opprettholdes slik at én aktør ikke sitter med uforholdsmessig mye makt, da maktfordelingen som Grunnloven legger opp til er et fundamentalt utgangspunkt for demokratisk legitimitet.
Litteraturliste
Andenæs, J. og Fliflet, A. (2017) Statsforfatningen i Norge (utg.11). Universitetsforlaget.
Opsahl, T. (1965). Delegasjon av Stortingets myndighet. (utg.1). Aschehoug.
Stortinget (2022, 26. september). Spørsmål og spørretimen. https://www.stortinget.no/om-sporsmal
Comentarios