Skrevet av: Tuva Hansen Tronerud
1. Innledning
På arverettens område kan grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner være vanskelig å se. Utgangspunktet i norsk rett er at man i levende live kan gi bort hele sin formue uten å ta hensyn til eventuelle testamentariske begrensinger i arveloven. Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er derfor avgjørende for om testamentsreglene i arveloven kommer til anvendelse. I situasjoner der vi står overfor tilfeller hvor disposisjonen klart har blitt oppfylt før giveren er på dødsleiet vil det i utgangspunktet foreligge en livsdisposisjon. Da har vedkommende fri rådighet over hele formuen. En slik disposisjon vil ikke kreve testaments form, og må derfor ikke ta hensyn til reglene om pliktdelsarv. Man ser derfor at det er svært viktig å trekke et skille mellom livs- og dødsposisjoner. De viktigste kjennetegnene på en dødsdisposisjon er at den først får realitet etter arvelaterens død og at dette var arvelaterens motiv. Omvendt kjennetegnes livsdisposisjonen ved at den hadde, eller var ment å ha, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid.
I denne artikkelen vil det gis en overordnet fremstilling av grenseforholdet mellom livs- og dødsdisposisjoner når det kommer til eiendom, løsøre og verdipapirer, da det er tvister i forbindelse med disse formene for overdragelse som dominerer i rettspraksis. Av rettspraksis og juridisk teori ser vi at det gjelder litt forskjellige regler. Avslutningsvis vil det knyttes noen betraktninger til betydningen av og vekten av disse kriteriene ved avgjørelsen av om det foreligger en livs- eller dødsdisposisjon.
2. Hoveddel
2.1 I hvilke tilfeller er man juridisk sett på «dødsleiet»?
Det kan lett oppstå forvirring rundt bruken av begrepet «dødsleie». Det finnes med andre ord et skille mellom det de fleste personer utenfor jussen vil anse som å være på «dødsleiet», og hva man i jussen definerer som «dødsleiet». For de fleste utenfor jussen vil det å ligge på dødsleie tale for at man foretar en livsdisposisjon ettersom personen faktisk er i live når disposisjonen blir foretatt. Dette stemmer ikke overens med de tilfellene man juridisk sett regnes for å være på «dødsleiet».
Vurderingen av om man juridisk sett befinner seg på «dødsleiet» er todelt, hvor det finnes en subjektiv- og en objektiv dødsleievurdering. Ved den subjektive vurderingen vil det grunnleggende vilkåret være at giveren selv visste at han skulle dø i nærmeste fremtid. Dersom giveren ikke var klar over det, har det ingen betydning at giveren dør kort tid etter disposisjonen. Videre er det krav om at giveren rent objektivt sett var døende. Derfor er det ikke tilstrekkelig at giveren selv tror han skal dø. Døden må ha vært nært forestående før man regnes for å ligge på dødsleiet. Likevel bør man være forsiktig med å måle i antall dager eller måneder, da det må foretas en helhetlig vurdering.
2.2 Frihet ved livsdisposisjoner vs. begrensningene ved dødsdisposisjoner
Viktigheten av å skille mellom livs- og dødsdisposisjoner har i første rekke betydning for om de begrensningene knyttet til formkrav ved testamenter kommer til anvendelse. Disposisjoner som er ment å oppfylles etter giverens død, må gjennomføres i testaments form, jf. al. § 53. Formkravene må dermed være oppfylt for at dødsdisposisjonen skal få rettsvirkning og stå seg som gyldig.
Videre kan arvelateren heller ikke krenke livsarvingenes pliktdelsarv når det dreier seg om en dødsdisposisjon. Som livsarving har du etter al. § 29 krav på 2/3 av arvelaters formue. Dette begrenser således arvelaters råderett over formuen ved testament i henhold til dødsdisposisjoner. Arvelater kan fritt disponere 1/3 av arven ved testament som følge av pliktdelsreglene. Det er således klart at arvelater ikke kan testamentere på en måte som medfører at livsarvinger ikke får sin pliktdelsarv innenfor den beløpsgrensen bestemmelsen angir, dersom det er tale om en dødsdisposisjon. Det følger av al. § 35 at dødsdisposisjonen ikke kan krenke livsarvingenes pliktdelsarv ved å gi gaver eller formuesoverføringer til andre enn livsarvingene.
I situasjoner der vi står overfor tilfeller hvor disposisjonen klart har blitt oppfylt før giveren er på dødsleiet vil det i utgangspunktet foreligge en livsdisposisjon. Da har vedkommende fri rådighet over hele formuen. En slik disposisjon vil ikke kreve testaments form, og må derfor ikke ta hensyn til reglene om pliktdelsarv. Det er viktig å ta i betraktning at reglene i al. §§ 35 og 53 ikke kan tolkes antitetisk. Selv om en disposisjon ikke regnes som en dødsgave etter disse bestemmelsene, kan det likevel hende at en disposisjon ikke har, eller var ment å ha betydning for arvelateren i hans livstid. Den vil dermed anses som en dødsdisposisjon likevel. Er det klart at man står overfor en dødsdisposisjon kan en arvelater som har livsarvinger bare disponere over friarven, jf. al. § 35.
2.3 Kriterier for grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner
Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner følger ikke eksplisitt av arveloven. Hvor den grensen skal trekkes er derfor ikke alltid like lett å skjønne. Man har imidlertid sett at gjennom rettspraksis trekkes denne grensen etter en konkret skjønnsmessig vurdering som tar for seg hvorvidt disposisjonen var ment å være oppfylt etter arvelaters død, jf. bl.a. Rt. 1955 s. 68, Rt. 1964 s. 1175 og Rt. 2007 s. 776. Gjennom lang rettspraksis ser vi at mange høyesterettsdommer kobler kriteriene oppfyllelse, realitet og motiv sammen i spørsmålet om det foreligger en livsdisposisjon. Disse kriteriene brukes som sentrale momenter i Høyesteretts helhetsvurdering. Dette kommer frem i dommen som er inntatt i Rt. 1964 s. 1175. Dommen handler om en 79 år gammel mann som solgte eiendommen sin til underpris til barnebarnet sitt, hvor han dagen etter salget døde. Det oppstod etterhvert tvist vedrørende gyldigheten av salget. Høyesterett kom frem til at salget var å anse som en livsdisposisjon. Grunnlaget for Høyesterett sin konklusjon var at salget hadde økonomiske fordeler for mannen, samt at salget både rettslig og faktisk var gjennomført før han døde. Dommen viser at gaver som er gitt når døden er nær, men ikke forventet, opprettholdes som livsdisposisjoner så lenge kravene om realitet og oppfyllelse før arvelaters død er oppfylt.
2.3.1 Kravet til oppfyllelse
At kriteriet oppfyllelse har blitt nevnt som et moment i vurderingen av om det foreligger en livs- eller dødsdisposisjon følger av ordlyden i al. §§ 35 og 53. Det fremgår videre av rettspraksis at gaver eller gavelignende disposisjoner som er oppfylt eller fullbyrdet før dødstidspunktet er å anse som livsdisposisjoner, se blant annet Rt. 1964 s. 1175 og Rt. 2007 s. 776.
Formell oppfyllelse er imidlertid ikke tilstrekkelig; det avgjørende er om den faktiske rådigheten har blitt overført. Det fremgår blant annet av Rt. 2007 s. 776 at «den formelle gjennomføringen av avtalen vil inngå som ett av flere momenter». I Rt. 1955 s. 68 var det sentrale spørsmålet om overdragelse av en gård med innbo og løsøre skulle anses som en livs- eller dødsdisposisjon. Her la Høyesterett blant annet vekt på momenter som at skjøtet fra overdragelsen var tinglyst over på datteren. Datteren hadde i tillegg bodd på gården og deltatt i gårdsarbeidet og tatt seg av det administrative på gården gjennom mange år, det var i tillegg hun som gjorde gårdsdriften mulig. Til slutt var utgifter og inntekter postert til datteren etter overdragelsen. Etter en helhetsvurdering kom Høyesterett frem til at overdragelsen skulle opprettholdes som en livsdisposisjon.
Ved overdragelse av løsøre (gjenstander som ikke er fast eiendom) og verdipapirer (fordringer) anses dette som oppfylt hvis giveren har gitt fra seg den faktiske rådigheten før han kom på dødsleiet, jf. f.eks. RG 1985 s. 496. Fysisk overlevering av tingen/fordringen til mottakeren er et krav, der giver ikke kan forbeholde seg retten til å for eksempel bruke tingen hvis overføringen skal regnes som gyldig juridisk sett. I tilfeller som omhandler fast eiendom ble det uttalt både i Rt. 1955 s. 68 og i Rt. 1964 s. 1175 at boforholdene imidlertid ikke i seg selv var avgjørende.
2.3.2 Kravet til realitet
Uttrykket «realitet» brukes ofte synonymt med «betydning». Det avgjørende spørsmålet ved kravet til realitet er om det er tilstrekkelig at avtalen er formelt oppfylt etter sitt innhold, selv om den ikke har realitet for avhenderen mens han fortsatt lever. Det er ikke enkelt å se forskjellen mellom kriteriet til oppfyllelse og kriteriet til realitet. Dette skyldes at «oppfyllelsekriteriet» ofte benyttes som et mellomledd i tankegangen mellom «realitetskriteriet» og det endelige svaret på om det foreligger en livs- eller dødsdisposisjon. Overføringen er oppfylt ettersom den har realitet, og er følgelig en livsdisposisjon ettersom den er oppfylt.
Hvorvidt disposisjonen hadde realitet for arvelater beror på hans subjektive opplevelse av disposisjonen, jf. Rt. 2007 s. 776 der Høyesterett uttaler bl.a. at avtalen innebar en vesentlig «realitet» for mannen allerede fra avtaleinngåelsen. Kriteriet realitet henger tett sammen med graden av den formelle-og faktiske oppfyllelsen. Dersom Peder Ås også ønsker å gi bort bilen sin som livsgave til Marte, må hun fysisk overta den, samt betale forsikring og faste utgifter og helst omregistrere den til hennes navn. Dersom bilen blir stående hos Peder og han fortsetter å bruke bilen selv, har ikke gaven fått realitet. Da inngår bilen i dødsboet som skal fordeles på arvingene i henhold til lov og testament, jf. al. § 35, jf. § 53.
Gjennom rettspraksis har det blitt utviklet en rekke momenter som sier noe om hvilken realitet disposisjonen har hatt, eller ville kunne ha, for giveren. Om disposisjonens realitet heter det i Rt. 2007 s. 776 (avsnitt 35) at det «beror på en helhetsvurdering der utgangspunktet må tas i den konkrete virkning avtalen fikk for giveren, og der den formelle gjennomføringen av avtalen vil inngå som ett av flere momenter». Dommen omhandlet et samboerpar som opprettet en avtale som regulerte eierforholdet til deres felles eiendeler, herunder boligen deres. Da mannen døde oppstod det tvist mellom mannens arvinger om eierforholdet til parets bolig. Spørsmålet ble således om avtalen måtte anses som en livsdisposisjon, ettersom den innebar en realitet for samboerparet da begge levde. Høyesterett la vekt på følgende momenter i sin vurdering:
Momenter som talte for at det var en dødsdisposisjon var blant annet den manglende tinglysningen ved overdragelse av fast eiendom. Det ble også vektlagt at boligen stod oppført som mannens i hans selvangivelse, samt at renter og avdrag ble trukket fra mannens konto, også etter at avtalen var opprettet. Til slutt ble det også lagt vekt på at avtalen ikke var kjent utad.
Momentene som derimot talte for at det var en livsdisposisjon var at mannen blant annet påtok seg, ved avtalen, en rettslig plikt til å løse ut samboeren ved samlivsbrudd. Avtalen innbar i tillegg at den kvinnelige samboeren kunne bidra med sin egen inntekt og kapital til investeringer i eiendommen. Dessuten bar avtalen preg av å være endelig og at resultatet var nøye overveid og en gjennomtenkt beslutning.
Førstvoterende, som uttalte seg på vegne av flertallet, la avgjørende vekt på den praktiske ordningen av formuesforholdet i avtalen, i tillegg til at avtalen innebar en vesentlig «realitet» for mannen helt i fra start av. Ettersom kriteriet «realitet» ble ansett som oppfylt, ble avtalen således en livsdisposisjon. Det man dermed sikter til i rettspraksis, spesielt i denne dommen fra 2007, er realiteten for arvelateren selv.
I rettspraksis har det ovennevnte kriterium – realitet − etter hvert blitt ansett som avgjørende. Høyesterett uttalte i Rt. 2008 s. 1589 (avsnitt 29) at dersom «en gave skal anses som en livsdisposisjon, må den ha innebåret eller vært ment å innebære en realitet for giveren eller gavemottakeren mens giveren levde». Dommen omhandlet en mor som overdro en andel i et borettslag til ett av hennes tre barn. Etter overdragelsen ble moren fortsatt boende i leiligheten, uten at dette medførte noen praktiske konsekvenser for henne. Det ble videre lagt til grunn at motivet bak overdragelsen var å gjøre barna arveløse. Ettersom overdragelsen i tillegg ikke hadde innebåret og heller ikke var ment å innebære en realitet for moren mens hun levde, slo Høyesterett fast at overdragelsen var ugyldig som dødsdisposisjon. Likevel er ikke alltid kravene som stilles like høye. Dersom en bolig gis som gave fra en ektefelle til en annen, vil disposisjonen sjeldent gi et stort utslag i det daglige for giveren. Er disposisjonen oppfylt etter sitt innhold både formelt og faktisk, vil den normalt ha realitet for arvelateren, og det vil derfor være tale om en livsdisposisjon.
2.3.3 Kravet til motiv
De momentene som er avgjørende i vurderingen av om en disposisjon har hatt realitet for arvelateren, vil også belyse hva som har vært motivet til arvelateren. Selv om arvelater har hatt som motiv å fordele eiendelene sine «med døden for øyet», vil det i noen tilfeller likevel regnes som en livsdisposisjon, dersom disposisjonen også har realitet for arvelater. Arvelaters motiv vil dermed virke inn som et undermoment i realitetskravet.
Det foreligger en rekke dommer der arvelaters nære død er den avgjørende motivasjonen for en overdragelse hos arvelater, men at overdragelsen likevel anses som en livsdisposisjon. I dommen inntatt i Rt. 1955 s. 68 var spørsmålet om overdragelse av en gård med innbo og løsøre skulle anses som en livs- eller dødsdisposisjon. Høyesterett uttalte «[…] at skjøtingen først og fremst er foretatt i den hensikt å sikre det gamle herresete for slekten. Etter arvelaterens mening kunne dette skje ved at gården ble skjøtet til datteren, og at hun på sin side lot den gå videre til neste generasjon, hennes brorsønn […]». Etter en helhetsvurdering valgte Høyesterett likevel å opprettholde overdragelsen som en livsdisposisjon, blant annet fordi datterens innsats på gården var uunnværlig for foreldrene, og innebar dermed en realitet for dem, uavhengig av at datteren hjalp til allerede før overdragelsen.
Likevel har motivet vært sterkere fremtredende i den nyere dommen inntatt i Rt. 2008 s. 1589. Det ble der etter en konkret helhetsvurdering konkludert med at disposisjonen var å anse som en dødsdisposisjon, altså en disposisjon foretatt med døden for øyet, ettersom det ble lagt til grunn at motivet bak overdragelsen var å gjøre erververens søsken arveløse. Dette betydde at disposisjonen måtte kjennes ugyldig, ettersom disposisjonen ikke var inngått i testaments form, samt krenket de øvrige livsarvingenes pliktdelsarv, jf. al. § 53, jf. § 35.
3. Oppsummering
Grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner er viktig fordi det i første rekke avgjør om de begrensningene som finnes i formkravene for testamenter skal komme til anvendelse eller ikke. Ettersom grensedragningen ikke er lovregulert, må vurderingen baseres på kriterier oppstilt av Høyesterett. I en del høyesterettsdommer, som for eksempel Rt. 1955 s. 68, Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, ser vi at flere kriterier kobles sammen: oppfyllelse, realitet og motiv. Likevel kan det ikke fastslås at det foreligger visse absolutte krav som må være oppfylt for å bestemme grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Det kommer tydelig frem gjennom rettspraksis at konklusjonen er basert på en samlet helhetsvurdering innenfor den rettslige rammen som er gitt.
Σχόλια