Hevdsinstituttet - i et nøtteskall

Skrevet av: Fabrice Bulonge Buhendwa

1. Innledning

I det følgende skal det gis en fremstilling av reglene om hevd av eiendom- og bruksrettigheter. Dette er regler som omhandler ekstinktivt erverv av rettighetsposisjoner ved passivitet, og som følge av at hevderen har utøvet en viss rådighet eller bruk i lang tid og vært i aktsom god tro. At hevdserverv medfører ekstinksjon, innebærer at hevdspretendenten (A) ekstingverer en annen persons(B) rett. Hevdsreglene aktualiseres ved spørsmål om hvem som er berettiget tilden omtvistede rettighetsposisjonen, eksempelvis tvist om A har fiskerett overBs fiskevann.

Hevdsinstituttet bygde tidligere på sedvanerett og spesialregler i den tidligere snikhevdloven av 1874. Regelsettet har nå blitt kodifisert og nedfelt i lov av 9.desember 1966 nr. 1 om hevd, som bygger på rettspraksis omkring de tidligere reglene.

Hevdsreglene bygger på brede interesseavveininger. På den ene siden skal reglene beskytte en hevdspretendent (A) som i lang tid har innrettet seg på at rettighetsutøvelsen er en varig bruks- eller eiertilstand. Reglene skal således ivareta etablert faktiske forhold. Et annet element av dette hensynet knytter seg til Bs (rettmessige eiers) passivitet. Hensynet tilden som jevnlig utnytter rettighetsposisjonen, må veie tyngre enn hensynet tilden berettigede som har forholdet seg passiv og har liten interesse av sin rettighetsposisjon. Det er således en samfunnsøkonomisk fordel at ting benyttes på en fornuftig måte gjennom hevd jf. hensynet til god og effektiv utnytting av en eiendom. På den andre siden taler prinsippet om «først i tid, best i rett» mot ekstinktivt erverv. En eier bør ikke miste rettighetsposisjoner som følge av passivitet. Et ytterligere moment i denne retningen er uviljen mot å forstyrre etablerte rettsforhold jf. status qou-prinsippet.

Den videre fremstilling vil først gi en kort introduksjon til hevdsreglene, herunder kort om hvem som kan hevde og hva som kan hevdes. Deretter vil reglene om eiendoms- og brukshevd presenteres. Reglene om eiendoms-og bruksrettshevd er nokså like, men vil av fremstillingshensyn behandles adskilt. Videre vil det gis en kort innføring i reglene om mothevd og frihevd. Rettslig grunnlag for fremstillingen er lov om hevd (heretter hevdl.) av 1966 nr. 1.

1.1 Introduksjon til hevdsreglene

Hvem som helst kan hevde rettigheter. Det kan være både fysiske og juridiske personer, og det offentlige kan hevde på lik linje som private subjekter. Videre er det ingenting i veien for at flere hevder sammen – forutsatt at de har rådet over tingen i den tro at de er sameiere jf. prinsippet fra Rt. 1968 s. 1202 (Kvannegrø-saken) hvor rådighetsutøvelsen tilsa det motsatte.

Av hevdslova § 1 (1) fremgår det at man kan hevde eiendoms- eller bruksrett til «ting». Med «ting» siktes det til «fast eigedom, lausøyre og verdepapir» jf. hevdl. § 1 (2). Det oppstilles imidlertid visse begrensninger for løsøregjenstander jf. hevdl. § 1 (4) og (5). Verken verdipapir eller begrensningene i hevdl. § 1 fjerde og femte ledd, vil behandles ytterligere her, da dette er regler som faller utenfor artikkelens siktemål.

Rettsvirkningen av rettslig vellykket hevd er at den rettmessige eieren taper rettighetsposisjon [er] til «tingen». Hevd av rettigheter kan foreligge dersom de tre grunnvilkårene er oppfylt: (1) kravet til rådighetsutøvelse, (2) full hevdstid og (3) kravet til aktsom god tro som vi skal se nærmere på nedenfor.

2. Eiendomshevd – allment og vilkår

2.1. Allment

Det fremgår av hevdl. § 1 (1) jf. annet ledd, at man kan hevde «eigedomsrett» til «fast eigedom» og «lausøyre». For eiendomshevd av fast eiendom, skilles det mellom hevd av hele eiendommen og grensehevd. Det sistnevnte er det som er mest praktisk aktuelt.

Vilkårene for eiendomshevd

2.2 Kravet til å ha tingen «som sin eigen» – rådighetskravet jf. hevdl. § 2 (1).

Det første kravet som oppstilles for eiendomshevd er at hevdspretendenten har rådet over tingen «som sin eigen» jf.hevdl. § 2 (1). At det oppstilles et vilkår om rådighet «som sin eigen» er et direkte utslag av at hevdserverv er rettighetserverv på bekostning av en annens rett, altså ekstinktiv rådighetsutøvelse.

En naturlig forståelse av ordlyden «som sin eigen» tilsier at det kreves at hevdpretendenten råder over tingen som om han var rettmessig eier. Den samme forståelsen legges til grunn i forarbeidene jf.NUT 1961:1 Rådsegn 6 s.25. Det presiseres imidlertid i forarbeidene at vilkåret ikke stiller krav til at hevdpretendenten sitter med tingen selv. Tvert om, stilles hevdpretendenten fri til å la noen andre få ha tingen til «bruk eller pant» jf. Rådsegn 6 s.25. Her kan eiendomsrettbegrepet, slik det fremstilles i teorien, komme vilkåret om «som sin eigen» til unnsetning.

Av langvarig og samstemt rettspraksis kan det utledes at vilkåret må vurderes etter en helhetlig skjønnsmessig vurdering. I Rt.1970 s.1398 (Nipetjernet-saken), som gjaldt hevd av fast eiendom, la Høyesterett til grunn at «naturforholdene» på tvisteområdet tilsa at det ikke kunne bli noe intensiv rådighetsutøvelse. Høyesterett la avgjørende vekt på at hevdpretendenten hadde utøvet «slik rådighet som faller naturlig på en fritidseiendom av denne art», slik at hevdserverv forelå.

2.2.1 Rådighetskravet ved fast eiendom

Hevdspretendenten kan gjennom faktisk eller rettslig rådighetsutøvelse hatt tingen «som sin eigen», og følgelig hevde eiendomsrett til fast eiendom. Faktisk rådighetsutøvelse gjelder tilfellene hvor hevdspretendenten rent faktisk har foretatt seg noe på eiendommen, eksempelvis inngjerding av tomten, vedhogst eller pløying av jorda.

Saken i Rt. 2000 s. 604 (Øraker), hvor hevdpretendentenhadde inngjerdet et område som lå utenfor tomtegrensen, kan tjene som eksempel. Spørsmålet i saken var om det tilstøtende området var blitt hevdet. Høyesterett besvarte spørsmålet benektende, ettersom godtro-kravet ikke var oppfylt i full hevdstid (se punkt 2.3.2 og 2.4 om god tro og suksessiv hevd). Nipetjernet-saken (omtalt over) tjener som et ytterligere eksempel. Hevdspretendenten fikk medhold i kravet om eiendomsrett til hele eiendommen, ettersom han hadde utøvet en slik faktisk bruk som «faller naturlig på en fritidseiendom av denne art», samt at han brukte hele eiendommen «som en samlet enhet». I Kvannegrø-saken(omtalt i punkt 1), fremhevet Høyesterett at hevdspretendenten hadde drevet «eksklusiv disponering» av området og at rådighetsutøvelsen skjedde med utelukkelse av de andre sameierne, slik at hevd av ene-eiendomsrett forelå.

Rettslig rådighetsutøvelse gjelder tilfellene hvor rådighetsutøvelsen viser seg ved juridiske disposisjoner ved at hevdspretendenten eksempelvis helt eller delvis overdrar området, bortleier, pantsetter mv.

Til illustrasjon nevnes Rt. 1967 s.101, som gjaldt spørsmål om staten eller oppsitterne på Junkerdalen nordre hadde eiendomsrett til et område på 9000 dekar. Oppsitterne hadde inngått avtale og gitt samtykke om rydding og plukking i det omtvistede området. Samtykke fra oppsitterne ble i senere tid ansett for å være avgjørende for bruken i tvisteområdet. Høyesterett anså disse disposisjonene som tilstrekkelig rådighet, slik at oppsitterne fikk medhold i at de hadde hevdet eiendomsrett.

2.2.1.1. Om kravet til eksklusivitet og intensivitet

Det ovennevnte om rådighetsutøvelse kan gi et inntrykk av at det kreves en like intens rådighetsutøvelse hele hevdsperioden. Dette er imidlertid ikke tilfellet jf. Nipetjernet-saken hvor det ble lagt vekt på den bruken som var «naturlig» for eiendommen jf. også Rt. 1972 s.643(Bottenvollen) hvor Høyesterett argumenterte i samme retning ved at det ble fremmet som et poeng at rådigheten må tilpasses etter behovet og bruksmulighetene på eiendommen. Hensynet til vern av etablerte rettsforhold taler imidlertid for at det kreves kontinuitet og intensivitet av en viss karakter for at rettighetsposisjon skal vinnes. I samme retning trekker hensynet om vern av eiendomsretten.

Det er imidlertid sikker rett at det stilles krav til at rådighetsutøvelsen har vært eksklusiv for at hevdserverv av fast eiendom skal være aktuelt. Kravet til eksklusiv rådighet har bakgrunn i at hevdspretendens rådighetsutøvelse må utad være et uttrykk for eierforholdet jf.ordlyden «som sin eigen» i hevdl. § 2 (1). Eksklusivitetskravet ble av førstvoterende for flertallet i Bottenvollen-saken, oppstilt som et krav til at bruken har vært så eksklusiv/vidstrakt at andres bruk får beskjeden karakter jf.s.647. Det samme ble vektlagt i Kvannegrø-saken, hvor en enstemmig Høyesterett anså det som avgjørende for hevdserverv at pretendentens bruk hadde utelukket andres bruk jf. s.1208-1209.

2.2.2 Rådighetskravet ved løsøre

Det ovennevnte om rådighetskravet ved fast eiendom, gjelder i stor grad også for hevdserverv av løsøregjenstander. Problemene tilknyttet faktisk rådighetsutøvelse – herunder kravet til eksklusiv og intens rådighet – er imidlertid enklere ved løsørehevd, ettersom det sjeldent vil være tvil om hvem som har hatt den faktiske rådigheten, og om denne har vært eksklusiv nok. I likhet med eiendomshevd av fast eiendom, vil ikke hevdserverv av løsøregjenstander være aktuelt dersom det ikke er tale om en faktisk eller rettslig rådighet jf. punkt 2.2.1.

2.3 Kravet til hevdstiden jf. hevdl. § 2.

2.3.1 Allment om hevdstid

Det andre vilkåret som oppstilles for hevdserverv er at rådighetsutøvelsen har vært utøvet i full hevdstid jf. hevdl. § 2 (1). Vilkåret bygger på passivitets- og innrettelseshensyn. Hensynene kommer til uttrykk ved at pretendenter som innretter seg etter en festnet bruk over lang tid, vinner rettighetsposisjoner over en passiv motpart.

Hevdstiden for eiendomshevd av fast eiendom er 20 år, mens det for løsøregjenstander er 10 år jf. hevdl. § 2. Innbakt i kravet til hevdstid, er et krav om kontinuitet jf. ordlyden «i samanheng» jf. hevdl. §2 (1). Det innebærer at rådighetsutøvelsen må ha pågått sammenhengende i full hevdstid. Kontinuitetskravet bør leses i lys av hevdl. § 6 (2) som omhandler opphør av hevd grunnet hevdspretendenten «misser tingen».

Hevdstiden løper fra den dagen hevdspretendenten fikk rådighet over tingen i god tro jf. NUT 1961:1 s.24. Ved hevdserverv i tilknytning til f.eks. salg av fast eiendom, vil dette tidspunktet som oftest være fra salgsdatoen.

Hevdstiden – og følgelig hevdservervet som sådan – opphører dersom hevdspretendenten «misser tingen» og ikke får den innen 2 år jf. hevdl. § 6 (2). Hevden opphører i alle tilfeller dersom «tingen [kommer] til rette eigar» jf. hevdl. § 6 (3). Bakgrunnen for dette er at pretendenten sjeldent vil være i aktsom god tro, dersom «tingen» kommer til rette eiers besittelse. Situasjonen er imidlertid annerledes dersom hevdspretendenten «misser tingen», men får den tilbake innen 2 år. Hevdstiden vil i et slikt tilfelle fortsette som vanlig, gitt at tingen i mellomtiden ikke «kjem til rette eigar», men hos en tredjeperson jf. hevdl. § 6 (3) og. NUT 1961:1 s.25.

2.3.2 Suksessiv eiendomsrådighet

Her vil det gis en kort redegjørelse av de tilfellene hvor flere pretendenters rådighetstid sammenslås for å oppfylle hevdstiden. Hovedregelen og det klare utgangspunktet er at rådighetsutøvelse i hevdstid kan være utøvet av én pretendent, men det er unntaksvis, og på visse vilkår, adgang til å slå sammen flere hevdspretendenters rådighetstid (såkalt suksessiv eiendomshevd) jf. hevdl. § 3. For det første kreves det at hevdspretendentene «har […] ein ting» jf. hevdl. § 3. Vilkåret innebærer at hevderne må ha hatt tingen som forutsatt i hevdl. § 2, det vil si utøvet en eksklusiv rådighet. Det fremheves i forarbeidene at vilkåret også sikter til de øvrige hevdsvilkårene, herunder kravet til god tro i hevdstid jf. NUT 1961: 1 s.24, se også Øraker-saken hvor god tro ikke forelå hos innehaverens (pretendentens) rettsforgjenger. For det andre kreves det at hevdspretendentene har tingen «etter kvarandre i samanheng»jf. hevdl. § 3. Det innebærer at hevderne må råde over tingen etter hverandre i tid. Endelig kreves det at det foreligger en «lovleg [rettsovergang]» mellom hevdspretendentene jf. hevdl. § 3. Vilkåret sikter til at innehaveren må ha tingen med lovlig hjemmel fra rettsforgjengeren, eksempelvis gjennom arv salg, gave mv. jf. NUT 1961:1 s.25.

2.4 Kravet til aktsom god tro jf. hevdl. § 4 (1).

2.4.1 Allment om kravet til aktsom god tro.

Hevdserverv er betinget av at hevdspretendenten[e] var i aktsom god tro i full hevdstid jf. hevdl. § 4 første ledd. Det innebærer at hevd ikke kan foreligge dersom det i løpet av hevdstiden oppstår forhold som medfører at hevdpretendenten ikke lenger oppfyller kravet til god tro. Ørakser-saken illustrerer dette; innehaveren av eiendommen oppfylte kravet til god tro, mens rettsforgjengeren ikke var det i full hevdstid, ettersom han hadde under hevdstiden vært med på skylddelingsforretning og fått klargjort de korrekte eiendomsgrensene.

2.4.2 Om god tro-vurderingen i hevdl. § 4 første ledd.

Det vil i det følgende gis en redegjørelse av god tro-vurderingen som følger av hevdl. § 4 første ledd. Bestemmelsen regulerer to typetilfeller og vurderinger av god tro, i henholdsvis første og annet punktum. Felles for vurderingene i første og annet punktum, er at det er pretendenten selv som er gjenstand for vurdering jf. lovtekstens formulering «avdi han» i hevdl. § 4 (1). Dommen i Rt. 1967 s. 203 illustrer dette. Saken gjaldt en enke som – etter 20 år i uskifte bo – på selvstendig grunnlag hevdet eiendomsrett til et område, til tross for at ektemannen ikke hadde vært i aktsom god tro.

Av paragrafens første punktum fremgår det at hevd ikke foreligger dersom pretendenten «veit at han ikkje eig tingen». Ordlyden fastslår at hevdserverv er avskåret dersom hevdspretendenten har faktiske kunnskaper om at rådighetsutøvelsen er uberettiget. Hvorvidt hevdspretendenten har slik faktisk kunnskap er sjeldent tvilsomt. Det er imidlertid intet i veien for at pretendenten kommer i god tro senere, eksempelvis A, som vet rådigheten er uberettiget, fortsetter å hogge ved i skogen til B – uten innvendinger fra B. A kan i et slikt tilfelle få grunn til å tro at rådigheten likevel er berettiget, og dermed være i god tro.

I annet punktum fremheves det at god tro ikke foreligger dersom uvitenhet skyldes at pretendenten «ikke har vore så aktsom som han burde etter tilhøva». Ordlyden indikerer på at pretendenten må ha opptrådt aktpågivende. Hvor streng aktsomhetsnorm som skal oppstilles kan imidlertid ikke utledes av ordlydstolkningen. Hensynet til status qou tilsier at det bør oppstilles en streng norm, mens hensynet til god bruk av grunn samt innrettelseshensynet taler mot en generell aktsomhetsnorm. Forarbeidene trekker i retning av det siste. I Rådsegn 6 fremheves det at aktsomhetskravet skal vurderes etter «omstenda i det einskilde tilfelle», slik at det som er uaktsomt i det ene tilfellet ikke nødvendigvis er det i andre tilfeller jf. s.25. Hva gjelder om pretendenten «burde etter tilhøva» vært kjent med de rette forholdene, fremheves det i forarbeidene at også dette må vurderes konkret. I Rådsegn 6 understrekes det at det avgjørende er om forholdene i den enkelte sak gjør det «rimeleg å setje krav» til hva pretendenten «burde [kjent til] etter tilhøva» jf. s. 25. Det kan altså ikke oppstilles noe ubetinget krav til undersøkelser.

Aktsomhetsnormen har i rettspraksis blitt stilt etter hva som kan forventes av en redelig person med en vanlig oppfatning. Høyesterett fremhevet i Nipetjernet-saken at hevdspretendenten opptrådte som en «aktsom og hederlig mann», slik at det ikke ble oppstilt for strenge krav til undersøkelser jf. s.1402. Samme aktsomhetsnorm ble lagt til grunn i Bottenvollen-saken hvor Høyesterett fremhevet at hevdspretendenten hadde «gått hederlig og redelig frem» slik at det ikke var grunnlag til å bebreide han for å ikke undersøke hjemmelsdokumenter jf. s.650. Aktsomhetsnormen ble i Øraker-saken oppstilt med utgangspunkt i en «vanlig oppfatning» jf. s. 609. Heller ikke her kunne pretendenten bebreides for manglende undersøkelser. Dette var uansett uten betydning, ettersom rettsforgjengeren ikke var i god tro.

Av rettspraksis og forarbeider kan det konkluderes med at aktsomhetskravet i hevdl. § 4 (1) 2. pkt. må vurderes skjønnsmessig og konkret. Det må videre tas en konkret vurdering av om forholdene i saken gjør det «rimeleg å setje krav» om undersøkelser. Utgangspunktet er hva som kan forventes av en hederlig og redelig person med vanlig oppfatning jf. de ovennevnte dommene.

3. Brukshevd – allment og vilkår

3.1 Allment

Det kan hevdes bruksrett til totale og partielle rettigheter. Det førstnevnte er bruksrettigheter som er forbundet med besittelse av den tjenende eiendom, f.eks. en festerett. Hevd av partielle rettigheter (også kalt servitutter) er hevd av begrensede rettigheter over den tjenende eiendom, eksempelvis veirett, hogstrett, fiskerett mv. Det mest praktiske tilfellet er hevd av partielle rettigheter, og fremstillingen vil derfor fokusere på dette.

Vilkårene for bruksrettshevd er langt på vei de samme som ved eiendomshevd jf. hevdl. § 7 (2), fremstillingen i punkt 2 kan derfor benyttes som utfyllelse av det følgende om brukshevd. Det er imidlertid visse spesialregler som skiller brukshevd fra eiendomshevd. Disse vil presenteres idet følgende. Den videre fremstilling avgrenses mot bruksretthevd etter hevdl. § 8 (2) og reglene om alders tids bruk.

Vilkårene for brukshevd

3.2 Rådighetsutøvelse ved bruksrettshevd

Hva gjelder kravet til rådighetsutøvelsen for bruksrettshevd (både totale og partielle rettigheter), kreves det etter hevdl. § 7 at pretendenten «brukar eller har tingen som om han var bruksrettshavar». En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at pretendenten må bruke tingen som om han var berettiget til det. I forarbeidene fremheves det at også bruksrettigheter må vurderes konkret i hvert tilfelle, eksempelvis hvilke rettigheter det er tale om jf. Rådsegn 6 s. 27. Det understrekes i fortsettelsen at ordlyden «brukar» skal underlegges en romslig forståelse, slik at begrepet favner vidt jf. Rådsegn 6 s.27.

I NUT 1961:1 Rådsegn 6 presiseres det at en med beiterett kun har rådighet over den begrensede rettigheten, slik at rettmessige eier og andre også kan bruke område til beite eller annet formål jf.s. 27. Dersom det pretenderes til enerett til bruksretten, eksempelvis beite, forutsetter det at bruksutøvelsen har vært så eksklusiv at den utelukker eller begrenser eierens og andres bruk. Det innebærer at kravet til eksklusivitet og intensitet (jf. punkt 2.2.1.1 ovenfor) også gjelder her jf. hevdl. § 7 (2).

3.2.1 Om kravet til «ei fast tilstelling» jf. hevdl. § 8 (1) første punktum.

Hevdslova sondrer mellom synbar og usynligbruksutøvelse jf. hevdl. § 8 (1) første punktum. Sondringen har betydning for hvilke hevdsvilkår som skal gjelde. For bruksutøvelse over fremmed eiendom som ikke viser seg ved «ei fast tilstelling», er hevdstiden 50 år jf. hevdsl. § 8 (1) første punktum. Bakgrunnen for skillet er at bruken må være av en slik art at den etterlater spor (f.eks. ved at pretendenten bygger en gapahuk i området hvor han driver vedhogst på fremmed eiendom), som gir eieren anledning og incentiver om å gripe inn og stoppe bruken. Unntaket med 50 års hevdstid ved bruk som ikke viser seg ved en «fast tilstelling», er følgelig ment å ivareta rettmessige eiers interesser ved at han får en utvidet tidsramme til å motsette seg bruken.

Av rettspraksis følger det at bruken må være varig for at det skal være tale om en «fast tilstelling», eksempelvis kan ikke en fiskerett hevdes fordi man jevnlig har satt ut garn jf. Rt. 1917 s. 4. Rettspraksis gir videre uttrykk for at bruken må være slik at det kan utledes en viss bruk av den. Eksempelvis vil ikke fotspor over en ferdselsvei være en slik «fast tilstelling», derimot vil opparbeidelse av vei være tilstrekkelig jf. Rt. 1958 s.758.

3.3 Kravet til hevdstid og aktsom god tro.

Reglene om hevdstid (og suksessiv hevd) er de samme ved bruksrettshevd som ved eiendomshevd jf. hevdl. § 7 (2). En forskjeller det imidlertid ved at hevdstiden kan være 50 år dersom bruken ikke viser seg ved «ei fast tilstelling» jf. punkt 3.2.1. Se punkt 2.3 for en utførlig redegjørelse av kravet til hevdstid. Reglene om god tro er de samme ved eiendoms- og brukshevd jf. punkt 2.3.

4. Om mothevd og frihevd

De reglene som hittil er presentert (i punkt 2til 3) omhandler hevdsreglenes rettsvirkninger i forhold til rettmessige eier. I det følgende skal det gis en kort innføring i mothevds- og frihevdsreglene, som gjelder hevdsinstituttets virkning ovenfor tredjepersoner som kan ha særlige rettigheter i tingen. Mothevds- og frihevdsreglene vil behandles adskilt og i nevnt rekkefølge.

4.1 Mothevd

Mothevd er bortfall av bruksrettigheter over fremmed eiendom som følge av at «tingen er bruka i strid med ein særleg rett» i god tro og i full hevdstid jf. hevdl. § 9 (1) jf. hevdl. § 11. Eksempelvis A hevder eiendoms- eller bruksrett til et grunnstykke, og oppfører en bom på veien C (tredjeperson) har hevdet bruksrett til. Man taler i et slikt tilfelle om en aksessorisk mothevd, det vil si at mothevden skjer i tilknytning til eiendoms- eller bruksrettshevd. Mothevden kan også være selvstendig, eksempelvis B (rettmessig eier) pløyer opp veien A (hevdspretendenten) har hevdet bruksrett over. Det vil si at vellykket mothevd medfører at brukeren får rettighetsposisjoner tilsvarende bruksutøvelsen, og dersom bruken har vært på bekostning av en tredjepersons rett, vil tredjepersonens rettighetsposisjoner bortfalle.

4.1.2 Hjemmel for mothevd i hevdl. § 9.

Det heter i hevdl. § 9 (1): «I den mon tingen er bruka i strid med ein særleg rett, fell den retten bort». Av ordlyden i hevdl. § 9 kan det utledes at det må foreligge en rekke forutsetninger – eller vilkår om du vil – for at det overhodet skal være tale om mothevd.

For det første må det være tale om en «bruk». En naturlig språklig forståelse av ordlyden indikerer på at all bruk omfattes, herunder både faktisk og rettslig rådighet. I forarbeidene uttales det at ordlyden skal underlegges en vid forståelse, men at ordlyden kun gjelder faktisk rådighetsutøvelse, slik at rettslige disposisjoner (pant, salg, bortleie etc) faller utenfor mothevdsreglenes anvendelsesområde jf. Rådsegn 6 s. 28. At ordlyden «bruk» kun omfatter faktisk rådighetsutøvelse, har tett sammenheng med kravet til bruk i «strid med ein særleg rett». Rettslig rådighetsutøvelse, f.eks. avhending av fast eiendom, vil ikke være bruk i «strid med særleg rett», ettersom rettighetsposisjonen følger med avhendelsen.

For det andre kreves det at bruken er «i strid med ein særleg rett». Ordlyden tolkes slik at bruken må være så eksklusiv at den avskjærer andre rettighetsposisjoner som ligger ved «tingen». Forarbeidene gir uttrykk for det samme. I NUT 1961:1 Rådsegn 6 vises det til at mothevd vil foreligge dersom, eksempelvis A inngjerder et utmarksområde hvor B har en beiterett, selv om det inngjerdede området forblir ubrukt og øde jf. s.27. Mothevdsreglene krever altså ikke at tingen overhodet brukes, tvert om er det tilstrekkelig at bruken er av en art som medfører at andres rettighetsposisjoner bortfaller/avskjæres. Ordlyden «særleg rett» omfatter både positive og negative rettighetsposisjoner/servitutter.

4.2 Frihevd

Frihevdsinstituttet omhandler bortfall av rettigheter som følge av at tingen ikke benyttes i full hevdstid jf. hevdl. § 10. Regelsettet er således nært beslektet med foreldelses- og passivitetsregler. Bortfall av rettigheter som følge av frihevd er et unntak fra det klare utgangspunktet om at eiendomsrett ikke foreldes eller går tapt ved passiv utnyttelse. Bakgrunnen for frihevdsreglene er at rettighetsposisjoner som står ubenyttet i lang tid, fremstår som uviktig og verdiløse, at hensynet til å beskytte den særlige rettigheten blir av beskjeden karakter jf. Rådsegn 6 s.22-23. Frihevd kan – i likhet med mothevd – skje aksessorisk eller selvstendig (se punkt 4.1).

4.3 Hjemmel for frihevd i hevdl. § 10.

Etter hevdl. § 10 (1) første punktum, er det «bruksrettar» som bortfaller ved frihevd. Ordlyden «bruksrettar» omfatter både totale rettigheter, eksempelvis en festerett, og positive servitutter (ferdselsrett, fiskerett, hogstrett mv.). Negative servitutter, f.eks. forbud mot oppføring av 3-etasjers boliger, faller utenfor begrepet. Videre kan rett til «utreisler og andre grunntyngsler» også frihevdes jf. hevdl. § 10 (1) annet punktum. Det vil si plikter som tilligger eieren eller besitteren av en fast eiendom (eksempelvis varige ytelser av penger, varer eller tjenester fra eiendommen) kan bortfalle ved frihevd jf. Rådsegn 6s. 23.

Vilkåret for å frihevde er først og fremst at rettighetsposisjonen står «unytta i full hevdstid». Det vil si 10 år for løsøre og 20 år for fast eiendom jf. hevdl. § 11 jf. § 2. Videre kreves det god tro jf. hevdl. § 11 jf. § 4.

Frihevd avskjæres dersom det er en «rettslig hindring som er skuld» i at retten ikke utnyttes. En jaktrett vil eksempelvis ikke bortfalle dersom det er et jaktforbud som forhindrer utnyttelsen av retten. Det kreves imidlertid at den rettslige hindringen er «skuld» (et årsakskrav) i at retten ikke brukes. Det innebærer at frihevd ikke avskjæres dersom ikke-utnyttelsen skyldes andre forhold enn den rettslige hindringen, f.eks. vil frihevd være aktuelt dersom jegeren ikke kjenner til jaktforbudet, men likevel unnlater å jakte.