Skrevet av: Trisha Mae Silagon
1. Innledende bemerkning
Obligasjonsretten består av en del prinsipper som hviler på et felles fundament. To av de grunnleggende prinsippene er at avtaler skal holdes – også kjent etter dets latinske uttrykk pacta sunt servanda – og gjensidighetsprinsippet. Grunnprinsippene kan beskrives som bærebjelken som holder faget sammen, eller slik man ser i praksis, det grunnleggende for å kunne bevare balansen i kontraktsforholdet. Dette kan illustreres ved at det foreligger et mislighold dersom realdebitor ikke klarer å oppfylle kontrakten. I dette tilfellet vil den andre kontraktsparten ha muligheten til å påberope en rekke misligholdsbeføyelser, for å kunne gjenopprette balansen imellom dem. Prisavslag er en av disse beføyelsene.
Prisavslag er en mangelsbeføyelse som går ut på at realkreditor får et forholdsmessig avslag på avtalt vederlag, på bakgrunn av en mangelfull ytelse fra realdebitor. Avslaget som tilkommer, skal kunne tilsvare mangelens forholdsmessige verdi opp mot avtalt vederlag. Det vil med andre ord si at beføyelsens funksjon er å kompensere for den økonomiske betydningen av mangelen.
Slik det er vist ovenfor, er det ikke alltid en realitet at partene i et kontraktsforhold oppfyller ytelsen(e) etter kontrakten. Utover denne gjennomgangen skal jeg dermed redegjøre for prisavslag som misligholdsbeføyelse. Jeg skal med det første ta for meg (2) forholdet mellom prisavslag og gjensidighetsprinsippet. Deretter er det oversiktlig å få med seg kort om prisavslagets (3) historiske bakgrunn. Videre kommer en fremstilling om prisavslag i de ulike lovfestede kontraktstyper, slik som (4) kjøpsloven, (5) forbrukerkjøpsloven, (6) håndverkertjenesteloven og (7) avhendingslova, med hensyn til at utmåling av prisavslag er avhengig om hvilken kontraktstype det gjelder. Til slutt vil jeg bemerke (8) forholdet mellom prisavslag og erstatning.
2. Forholdet mellom prisavslag og gjensidighetsprinsippet
Gjensidighetsprinsippet er et av de grunnleggende prinsippene i obligasjonsretten. Bakgrunnen for at dette prinsippet fremstilles i et eget kapittel i artikkelen, er å gi et pedagogisk system over det legislative hensyn bak prisavslag som en misligholdsbeføyelse. En slik systematisering av grunnprinsippene gjør det enklere å forstå de fundamentale hensynene som reglene hviler på, noe som til gjengjeld gjør det lettere å gå inn i de ulike reglene om misligholdsbeføyelsene.
Det kommer frem av Hallsteinsen at obligasjonsrettens grunnprinsipper har to hovedfunksjoner: (I) prinsippene har en systematiserende og pedagogisk funksjon, og (II) de utgjør rettesnorer for skjønnsmessig vurderingstemaer og rettslige problemstillinger som ikke har noen klar løsning etter kontrakten eller bakgrunnsretten. Ifølge hovedfunksjonene vil det være systematisk ryddig å se på det legislative grunnlaget bak regelen det gjelder.
Kontrakter om kjøp av varer eller tjenester bygger på en gjensidig balanse mellom realytelse og vederlag. Det vil med andre ord si at kontraktspartenes ytelsesplikter er gjensidig betingende av hverandre. Slik én ser, omhandler gjensidighetsprinsippet sammenhengen mellom partenes rettigheter og plikter ved gjensidig bebyrdende kontraktsforhold. Det vil si når en realkreditor kjøper en vare, har hun rett til å få tingen overlevert og plikt til å betale kjøpesummen. Samt hvor realdebitor har rett til å få betalt og plikt til å overlevere tingen. Her ser man klart avhengighetsforholdet mellom partenes ytelser.
Gjensidighetsprinsippets betydning ved kontraktsbrudd kan kort oppsummeres slik det kommer frem i Rt. 1897 s. 296 som at «den som ikke yter det han etter kontrakten er forpliktet til å yte, kan heller ikke forvente å motta det han etter kontrakten er berettiget til å motta». Med andre ord kan vi utlede det at dersom realytelsen er mangelfull, kan det gi realkreditor grunnlag til å kunne justere vederlagsytelsen, slik at balansen mellom realytelsens verdi og vederlag gjenopprettes. Her ser vi de karakteristiske trekkene om prisavslag som en mangelsbeføyelse.
3. Historisk bakgrunn
Røttene til obligasjonsretten går langt tilbake i historien. Norsk rett fikk ikke en generell obligasjonslov før i 1907, som var da den gamle kjøpsloven. Det var §§ 42 og 43 som regulerte realkreditors rett til å kreve et forholdsmessig prisavslag ved mangler av kontraktsytelsen. Hva dette vil innebære kommer jeg tilbake til under i IV. Kjøpsloven.
3.1 Prisavslaget rettsstilling før lovfestelse
Rettsstillingen ved prisavslag før loven i 1907 er noe usikkert. Imidlertid har det dukket opp en diskusjon hvor Lasse og Aubert argumenterte for at realkreditor kun hadde tilgang til å kreve prisavslag ved mangler på en speciegjenstand. Det som menes med en speciegjenstand er at forpliktelsen innebærer at realdebitor er kontraktspliktig til å prestere en bestemt ytelse. Hagerup mener på den andre siden at en slik rett, som Lasse og Aubert argumenterte for, ikke forelå. I boka kommer han frem til at «[d]et finnes rettspraksis fra tiden før lovens vedtakelse og ikrafttreden hvor en kjøper av fast eiendom ble tilkjent prisavslag, jf. Rt. 1905 s. 401».
Fra et komparativt og rettshistorisk perspektiv, har Norge fått inspirasjon fra andre rettskulturer. Uttrykket i prisavslagsbestemmelsen i norsk rett er inspirert fra den tyske, sveitsiske og franske rettskultur, som igjen stammet fra de kontinentale rettssystemene fra den klassiske romerske retten. Etter uttrykket actio quanti minoris, kan kjøper som fikk en mangelfull kontraktsytelse kreve et forholdsmessig avslag i kjøpesummen.
3.2 Juridisk teori
Fra gammelt av har juridiske teoretikere behandlet prisavslag under synsvinkelen som delvis heving. Bakgrunnen for dette er at når realkreditor får et prisavslag for den mangelfulle kontraktsytelsen, kan vederlaget anses delvis hevet. Det er med hensyn til at realkreditor ikke er pliktet til å betale det avtalte vederlaget mellom partene. Samtidig kan man se på den andre siden, hvor realdebitors kontraktsplikt blir delvis hevet. Når realkreditor får det forholdsmessige prisavslaget for den mangelfulle ytelsen, vil plikten til realdebitor bli delvis hevet. Dette er med hensyn til at realkreditor kun betaler for ytelsens verdi med mangelen.
Etter kjøpsloven 1907, ble det en ny diskusjon om sammenhengen mellom erstatning og prisavslag. Dette skal jeg komme tilbake avslutningsvis under i VIII. Forholdet mellom prisavslag og erstatning. Det kan imidlertid kort nevnes at det ikke alltid ble en skarp linje mellom prisavslag og erstatning i rettspraksis.
Adgangen til å kreve prisavslag ble etter hvert lovfestet i en rekke kontraktslover etter kjøpsloven av 1907. Dette kan man se under de kontraktslovene som skal tas videre her.
4. Kjøpsloven
Bestemmelsen om prisavslag ble videreført i den någjeldende kjøpsloven av 1988 (heretter kjl.). Misligholdsbeføyelsen er nå lovregulert i §§ 37 og 38. Det er imidlertid kjl. § 38 vi skal fokusere på her. Allikevel kan det kort nevnes at bestemmelsen i kjl. § 37 første ledd belyser begrensningen ved påberopelse av prisavslag som misligholdsbeføyelse. Bestemmelsen regulerer at prisavslag er en subsidiær mangelsbeføyelse. Det vil med andre ord si at man ikke kan påberope prisavslag først. Det foreligger også en begrensning om at «kjøper kan ikke kreve prisavslag ved kjøp av brukte ting på auksjon», jf. annet ledd.
En annen begrensning er hvilken type mislighold det skal være for å kunne påberope prisavslag. Misligholdet må være i form av en mangelfull ytelse. Dette er med hensyn til misligholdets karakter og lovbestemmelsens ordlyd. Realkreditor kan dermed retningsbevist ikke kreve prisavslag ved forsinkelser.
4.1 Prisavslag i kjøpsloven
Kjl. § 38 lyder slik: «Har tingen mangel, kan kjøperen kreve prisavslag slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand på leveringstiden» (egne kursiveringer). Det er pedagogisk ryddig å starte med lovbestemmelsens ordlyd, hvor det tyder på at prisavslag kan tilkjennes på et objektivt grunnlag. Dette innebærer at mangelen er uavhengig av partenes innflytelsesmulighet og om de eventuelt har utvist skyld, jf. ordlydfortolkningen av bestemmelsen hvor det ikke krever grunnlag for mangel fra selgers side.
Videre krever lovbestemmelsen et vilkår om at det skal foreligge en «mangel» ved kontraktsgjenstanden. Dette er da ikke kun en vurdering av kjøpslovens kapittel IV, men også at mangelen utgjør en verdireduserende effekt, slik det kommer frem til videre i bestemmelsen, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) side 90. Med dette menes det at det avtalte vederlaget har en høyere verdi, enn den ytelsen som er levert. Den oppståtte mangelen på kontraktsytelsen skaper en ubalanse, ettersom realkreditors ytelse har en større verdi enn det han får i motytelse fra realdebitor. Her kan man se tilbake til prisavslagets formål: Å kompensere for den økonomiske betydningen for den medførte mangelen.
4.2 Utmåling i kjøpsloven
Prisavslagets størrelse etter kjøpsloven skal bero på markedsverdien på leveringstidspunktet, jf. kjl. § 38. Dette innebærer at man skal ta stilling til kontraktsgjenstandens markedsverdi og verdien i mangelfull stand. Ordlyden tyder dermed på at man skal finne prosentsatsen av gjenstandens verdi i mangelfull stand av markedsverdien. Deretter skal man subtrahere denne prosentsatsen med det avtalte vederlaget, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) side 90. Utmålingsmetoden blir kalt for den «matematiske prisreduksjonen» og har fått sitt navn fra juridisk litteratur, se for eksempel i «Obligasjonsrett» av Viggo Hagstrøm og «Obligasjonsrett, en innføring» av Erlend Haaskjold.
Eksempel:
Et eksempel er dersom Peder Ås kjøper en 50 karat diamantring fra Lars Holm. Verdien av ringen er kr 30 000, ettersom markedsverdien på det tidspunktet tilsvarte kr 600 per karat. Noen dager senere oppdager Ås at ringen kun var 40 karat. Dette innebærer en mangel, jf. kjl. § 17 første ledd, som tilsvarer 20% av verdien. Dermed har Ås et prisavslagskrav på 20% av det avtalte vederlaget med Holm, som tilsvarer et prisavslag på kr 6 000.
Marte Kirkerud har kjøpt tilsvarende vare som Ås, men betalte kun kr 20 000 for den. Dette tilsvarer kr 10 000 mindre enn markedsverdien. Spørsmålet er om Kirkerud har et prisavslagskrav ovenfor Holm? Svaret er ja. Dette er på bakgrunn av den matematiske prisreduksjonen. Utmålingen av prisavslaget vil likevel utgjøre 20%, med hensyn til markedsverdien. Dette utgjør at Kirkerud har et prisavslagskrav på kr 4 000 av den avtalte kontraktsvederlaget.
5. Forbrukerkjøpsloven
Forbrukerkjøpsloven er en relativ ny lov fra 2002. Loven er hovedsakelig laget for å beskytte forbrukerens rettigheter i møte med fra næringsdrivende. Dette er med hensyn til at næringsdrivende er å anse som en profesjonell part, og derav er kontraktsforholdet ikke mellom to likeverdige parter.
Alle kontraktsparter, inklusive forbrukere, er vernet gjennom kjøpsloven. Imidlertid er forbrukerens rettigheter mer tilgjengelige for allmennheten gjennom etableringen av en separat og samlet lov. Det kommer frem i forarbeidene at «[e]n egen forbrukerkjøpslov vil dessuten gjøre det lettere å fange opp endringer i markedet, og en vil stå friere til å tilpasse lovverket til forbrukernes spesielle behov», jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 12.
5.1 Prisavslag i forbrukerkjøpsloven
Forbrukerkjøpslovens adgang til prisavslag er regulert i § 31 og er på mange punkter lik kjl. §§ 37 og 38, se ordlyden. Bestemmelsene viser for eksempel klare likhetstrekk når det kommer til utmålingen, som i begge er basert på en matematisk prisreduksjon. Regelen i forbrkjl. § 31 tredje ledd innebærer derimot at kjøper ikke kan kreve prisavslag «ved salg av brukte ting på auksjon», slik man ser i kjl. § 37 annet ledd. Imidlertid gir forbrkjl. § 31 tredje ledd en utvidelse som kan verne forbrukere, ved å si at begrensingen kun gjelder når forbrukeren «har anledning til å være til stede» ved kjøps av kontraktsytelsen.
5.2. Utmåling i forbrukerkjøpsloven
En annen utvidet vern ved prisavslagets bestemmelse ved forbrukerkjøp finner vi i forbrkjl. § 31 annet ledd. Bestemmelsen lyder slik: «Dersom særlige grunner taler for det, kan prisavslaget i stedet settes lik mangelens betydning for forbrukeren» (egne kursiveringer). Bestemmelsen innebærer med andre ord en skjønnsmessig vurdering av «mangelens betydning for forbrukeren», når det foreligger særlige grunner for en annen beregning enn det som følges av første ledd, jf. Ot.prp.nr.44 (2001-2002) side 188.
Med vilkåret om «særlig grunner», kommer det frem i forbrukerkjøpslovens forarbeider at det er ment for å «fange opp de tilfellene hvor kjøperen ikke kan påvise noe verdireduksjon som følge av mangelen», jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 188. Dette kan for eksempel være at Peder Ås kjøper en beige sofa fra Myk AS, for å holde den skandinaviske estetikken på stuen. Imidlertid får han levert en rød sofa hjem til seg. Den røde sofaen er av tilsvarende lik modell og kvalitet som den beige sofaen, men gir en annen dekorativ inntrykk på rommet. Ved slike tilfeller foreligger det ikke grunnlag for å kunne utmåle prisavslag, og dermed må én vurdere utmålingen på et skjønnsmessig grunnlag.
6. Håndverkertjenesteloven
En tilsvarende bestemmelse finner vi også i Håndverkertjenesteloven av 1989 (heretter hvtjl.) § 25 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen lyder slik: «Vil kostnadene bli urimelige i forhold til mangelens betydning for forbrukeren, skal prisavslaget svare til mangelens betydning» (egne kursiveringer).
Bestemmelsens formulering kan ligne på forbrkjl. § 31 annet ledd. Imidlertid har bestemmelsen et annet innhold. Prisavslagets utgangspunkt er å «redusere verdi som ytelsen får for forbrukeren», jf. Ot.prp.nr.29 (1988-1989) side 39.
Det kan imidlertid nevnes at hvtjl. § 25 annet ledd innebærer en bestemmelse som omfatter en annen måte å utmåle et prisavslag på enn det som allerede er nevnt. Dette skal jeg komme senere inn på under VI. Avhendingslova, på bakgrunn av at prisavslagsbestemmelsen i avhendingslova har tilsvarende regel.
7. Avhendingslova
Avhendingslova (heretter avhl.) § 4-12 regulerer adgangen til prisavslag ved salg av fast eiendom. Bestemmelsens første ledd sammenfaller med kjl. § 38 og forbrkjl. § 31 første ledd idet den viser til «forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand på leveringstiden». Andre ledd gir imidlertid rett til prisavslag med utgangspunkt i en annen utmåling. I det videre vil denne formen for utmåling gjøres rede for.
7.1 Utmåling i avhendingslova
Bestemmelsen i avhl. § 4-12 annet ledd lyder slik: «Med mindre noko anna vert godtgjort, skal prisavslaget fastsetjast til kostnadene ved å få mangelen retta» (egne kursiveringer). Vi finner det samme utsagnet i hvtjl. § 25 annet ledd første punktum, slik det er nevnt ovenfor.
Lovgivers formål er å gi kjøperen adgang til å kreve et prisavslag tilsvarende utbedringskostnaden. Dette tyder klart på en refusjon av utbedringskostnadene ved mangelen, slik forarbeidene også kommer frem til i Ot.prp.nr.66 (1990-1991) på side 108. Bakgrunnen for at lovgiver fastsatte en bestemmelse som legger utbedringskostnadene til grunn, er med forutsetningen om at prinsippet om det forholdsmessige avslaget i kjøpesummen ved kjøp av fast eiendom, ikke er festnet i rettspraksis, jf. forarbeidene på side 107.
7.2 Forholdet mellom første og annet ledd
Rt. 2000 s. 199 (Pelsdyrhall-dommen) er illustrerende, når det kommer til forholdet mellom avhl. § 4-12 første og annet ledd. Kort gjelder saken krav om prisavslag og erstatning. Dommen ble avsagt med dissens (3-2), hvor førstevoterende tok utgangspunkt i avhl. § 4-12 første ledd, nemlig om den matematiske prisreduksjonen.
For førstevoterende var det avgjørende at fastsettelse av prisavslag, skal bero på et skjønnsmessig grunnlag. Slik det er nevnt ovenfor, tok de utgangpunkt i den matematiske prisreduksjonen, som kan anses å være hovedregelen etter de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene. Dette er med hensyn til at utmålingen er klart fastsatt i de lovregulerte kontraktstypene. Flertallet stemte for at saken skulle løses på grunnlag av et forholdsmessig prisavslag.
Mindretallet argumentere på den andre siden at avhl. § 4-12 annet ledd er lovens hovedregel når det gjelder prisavslag, jf. Rt. 2000 s. 199 på side 209. Med dette støtter de seg på lovens forarbeider, at bestemmelsens annet ledd er hovedregelen. Her fremhever annenvoterende at det er «ikke tilstrekkelig å konstatere at utgiftene ved en utbedring vil avvike fra en endring i markedsverdien». Videre legges det til grunn at «uttalelsen om at utgiftene til retting skal anvendes som indisium for prisavslaget hvis eiendommen ikke har noen klar markedsverdi», jf. annenvoterende, med henvisning til lovens forarbeider. Hvorimot førstevoterende argumenterer for at «utbedringskostnadene ikke gjenspeiler fallet i eiendommens markedsverdi», jf. Rt. 2000 s. 199 på side 207.
Ut ifra dette kan vi utlede at grensen mellom de to utmålingsvariantene og når de skal anvendes er uklar. Hvilken variant man går for, beror på en skjønnsmessig vurdering av forholdene i den konkrete saken.
8. Forholdet mellom prisavslag og erstatning
Som nevnt ovenfor har sammenhengen mellom erstatning og prisavslag vært omstridt i teorien i lang tid. Her skal det foretas en kort avklaring hvor grensene mellom de to misligholdsbeføyelsene kan gå.
Etter grunnvilkårene for å kunne kreve erstatning fra erstatningsretten, må det foreligge tre vilkår; (I) ansvarsgrunnlag, (II) økonomisk tap og (III) adekvat årsakssammenheng. Ved kontraktserstatning krever det et mislighold i tillegg til disse tre vilkårene.
For å kunne ha et krav på prisavslag ved et misligholdt kontraktsytelse, kreves det kun at mangelen gir en verdireduserende effekt på ytelsen, med forbehold om de andre lovregulerte utmålingene i de spesifikke kontraktstypene. Slik det er nevnt ovenfor første avsnitt siste punktum under IV.I. Prisavslag i kjøpsloven, er mangelens betydning uavhengig av motpartens ansvarsgrunnlag.
Man kan imidlertid se at det foreligger likhetstrekk mellom økonomisk tap og kravet om at mangelen gir en verdireduserende effekt. Dette er på grunnlag av at realkreditor kan lide et slags økonomisk tap når hen ikke får den motytelsen som hen har betalt for. Det kan vises til et eksempel der Peder Ås kjøper seg en bil og betaler ekstra for et selvstyrende ratt. Imidlertid viser det seg etter hvert at Ås har betalt ekstra for noe som ikke fungerer. Dermed vil Ås lide et tap, med hensyn til at han betaler ekstra for en funksjon som ikke fungerer. Funksjonsmangelen ved rattet kan karakteriseres for både et økonomisk tap og verdireduserende effekt på bilen. Dette er med hensyn til at dersom Ås selger bilen videre, kommer han til å lide et økonomisk tap på bakgrunn av mangelens verdireduserende effekt.
Det er imidlertid nødvendig å nevne at likhetstrekkene mellom et økonomisk tap og en verdi reduserende effekt, ikke gjelder for de særegne utmålingene man finner i forbrkjl. § 31 annet ledd, avhl. § 4-12 annet ledd og hvtjl. § 25 annet ledd.
Kommentarer