Regress

1. Innledning

1.1. Introduksjon og formål

Regress er et vanlig tilfelle i hverdagslivet, og foreligger ofte når man har krav på å få dekket et pengebeløp som er betalt på vegne av en annen. Hovedregelen i norsk rett er at den som har dekket en annens forpliktelse, har et regresskrav. Hvis et flyselskap mister bagasjen din, vil du som passasjer trolig få dekket kostnadene fra reiseforsikringsselskapet. Forsikringsselskapet vil dermed søke regress hos flyselskapet, da de har dekket deres forpliktelser. Andre tilfeller kan være når det foreligger fellesheftelser, hvor regress vil være etteroppgjøret mellom debitorene.

Artikkelen tar sikte på å formidle reglene om regress på en enkel og systematisk måte, samt redegjøre for hvordan heftelsesformene har en tilknytning til hvordan et regressoppgjør oppstår mellom samskyldnere. Artikkelens hovedfokus er kjernen i regressretten. Artikkelen avgrenses mot den alternative heftelsesformen, bonitas/veritas-ansvaret, pant, erstatning, sameie, og konkurs. Det presiseres at artikkelen er knyttet til å behandle pengekravsrettslige temaer.

Det vil hovedsakelig bli redegjort for de rettslige utgangspunkter for regress (pkt. 2), regressoppgjøret innad i de ulike heftelsesformene (pkt. 3), regressoppgjøret ved kausjonsforholdet (pkt. 4), cessio legis (pkt. 5) og foreldelse av regress (pkt. 6). Det er viktig å bemerke seg at denne artikkelen ikke vil gå inn på reglene om kausjon utad, men forklare forholdet og ettervirkningene ved regress-situasjoner som kan oppstå på bakgrunn av det.

1.2. Nærmere om begrepet «regress»

Begrepet «regress» kan bli betegnet som en tilbakesøkning av et pengebeløp som en har betalt på vegne av en annen. Kjørven beskriver begrepet ytterligere ved at det foreligger et «økonomisk etteroppgjør mellom den som har foretatt en betaling og den eller de som etter de underliggende rettsforhold er ansvarlig for beløpet» (Kjørven, 2011, s. 463). Dette tyder på at regressretten er en gjensøkelsesrett for et utlagt pengebeløp.

Høyesterett illustrerer regressretten i Rt. 1997 s. 1029 (Mofrakt), som gjaldt et krav om tilbakebetaling av utbetalt forsikringsbeløp. Ved avgjørelsen av om reglene om condictio indebeti (tilbakebetaling) kunne føre frem, la Høyesterett vekt på at assurandøren (forsikringsgiveren) kunne ha et regresskrav. Førstvoterende viste til at «det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold», jf. s. 1036. Dette tilsier at rimelighetsbetraktninger har betydelig vekt i oppgjørssituasjoner.

For ordens skyld kan det nevnes at en debitor er det samme som en skyldner, altså en som er forpliktet til å gjøre opp et krav. En kreditor vil være en som har krav på en ytelse, altså et krav som debitor må innfri. Det presiseres at en fordringshaver er det samme som kreditor. Et regresskrav kan illustreres med to debitorer som er betalingspliktig overfor en kreditor, hvor kun den ene debitoren innfrir kravet til kreditor. Debitoren vil således ha et oppgjørskrav overfor den andre debitoren. En slik situasjon omtales gjerne som en regresskreditor og regressdebitor. Bergsåker viser til at vurderingen av regressoppgjøret tar utgangspunkt i to rettsspørsmål; (i) om skyldneren som har betalt gjelden kan kreve noe tilbake fra de andre skyldnerne, og (ii) hvordan regressoppgjøret i det tilfellet skal gjennomføres (Bergsåker, 2020, s.125).

1.3. Nærmere om virkningen av samskyld ved regressforhold

I utgangspunktet vil regress være aktuelt i tilfeller hvor en har dekket en annens forpliktelser. I situasjoner hvor det foreligger flere debitorer, vil regressretten utløses når man har dekket medskyldnerens forpliktelser. Begrepet samskyld vil si at to eller flere personer er ansvarlige debitorer for samme pengeforpliktelse. I et samskyldnerforhold skiller man mellom ansvar utad og innad. Ansvaret utad tar sikte på forholdet mellom debitorene og hovedkreditor, mens ansvaret innad tar sikte på forholdet til debitorene innad. Det er viktig å presisere at regressadgangen i utgangspunktet oppstår da heftelsesformen innad mellom debitorene kan være annerledes enn overfor kreditor. Det finnes flere grunner til at samskyld oppstår, da det eksempelvis ikke er uvanlig at ektefeller eller samboere tar opp lån sammen. Et annet eksempel blir dersom Peder Ås legger ut for en vennegjeng og kjøper en bursdagsgave til Marte Kirkerud. Da vil vennegjengen være samskyldnere for bursdagsgaven.

Det finnes en rekke tvister om samskyld der debitorene ikke alltid er enig. Det er ikke alltid det er like klart å karakterisere en situasjon hvor pengekrav kan gjøres gjeldende mot flere. Dette var et viktig tema i Høyesterett sin avgjørelse i Rt. 2010 s. 664 (Hjemmelsmann), som gjaldt et regresskrav som følge av mangel ved bolig. Her drøftet Høyesterett at kjøperens krav på prisavslag for mangler mot selgeren, samt tidligere ledd (hjemmelsmann), var «ett og samme krav», jf. avsnitt 21. Førstvoterende viste til at både selgeren og hjemmelsmannen heftet overfor kjøperen, som talte for samskyld.

1.4. Legislative hensyn

Et av de legislative hensynene bak regressretten er likevektpresumsjonen. Debitorene skal til enhver tid gjøre opp for seg, da en debitor skal være skadeløs. Som tidligere påpekt, vil alminnelige grunnsetninger bygges på likevektspresumsjonen. For å trekke hensynet opp til det ovennevnte bursdagsgave-eksemplet, vil det være urimelig om ikke alle betalte for seg. Hensynet taler for at det ikke skal være en byrde å være regresskreditor.

Et annet legislativt hensyn er hensynet til rimelighet og forholdets natur. Som tidligere nevnt er regressretten basert på alminnelige rettsgrunnsetninger, men ved vurderingen av regresskravet må en se hen til reelle hensyn.. Hagstrøm beskriver at et regresskrav kan oppstilles på fritt grunnlag etter en avveining av de reelle hensyn (Hagstrøm, 2021, s. 745). Likevel vil hensynene til rimelighet og forholdets natur trekkes opp mot at en debitor har dekket en annens forpliktelse utover det hen selv skulle betale etter heftelsesforholdet innad. Sedvanerettslige prinssipper er grunnlaget for å ivareta rimelighet, og trekker i retning av om noen burde bli tilkjent regressrett eller ikke.

2. Rettslig utgangspunkter

Et regresskrav kan komme til uttrykk i forskjellige rettsgrunnlag. Det presiseres allikevel at regressretten er forankret i ulovfestet sedvanerett. Regressretten kan for eksempel komme til uttrykk i en avtale og lov. I det følgende (pkt. 2.1- 2.3) vil de forskjellige rettslige utgangspunkter i regressretten behandles. Disse vil bli forklart gjennom et alminnelig og hverdagslig eksempel, hvor Marte Kirkerud (A) har et regresskrav mot vennegjengen sin (B, C, D og E) etter en kinoforestilling.

2.1. Avtale

Høyesterett tok opp spørsmålet om regress ved avtale i HR-2017-2414-A (Spiker), som omhandlet et forsikringsselskap som hadde foretatt utbetaling under en produktansvarsforsikring, da om en kan fremme et regresskrav mot et annet forsikringsselskap. Høyesterett la til grunn at «retten til regress kan følge av lov, avtale og alminnelige rettsgrunnsetninger», jf. avsnitt 47. Det er viktig å presisere at dette gjelder bindende avtaler, hvor det ikke kan sies at det foreligger uttrykk for regressrett i avtaler som har innholdsmangler, tilblivelsesmangler og annet.

Regressretten har også vist seg i stilltiende avtaler, hvor for eksempel en kausjonist stilles til anmodning av debitor. Det er en naturlig forståelse at det foreligger en stilltiende avtale om at kausjonisten skal være skadeløs hvis kausjonskravet innfris, som åpner opp for et regresskrav. Grunnprinsippet om «pacta sunt servenda» tilsier at avtaler skal holdes, som er et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp. Dette gir en overføringsverdi til at i naturlige situasjoner ved bindende avtaler, kan regressadgangen være bakenforliggende.

Eksempel: Marte Kirkerud og vennegjengen drar på kinoforestilling sammen, hvor Marte Kirkerud legger ut for billettene. Her kan det økonomiske etteroppgjøret avtales. Hvis det er gitt uttrykk for at Marte Kirkerud legger ut for bilettene, kan det tolkes som en stilltiende avtale om at vennegjengen betaler tilbake. Det er viktig å bite seg merke i at regressdebitorene (vennegjengen) innad ikke kan avtale noe til ugunst for regresskreditor Marte Kirkerud.

2.2. Alminnelige rettsgrunnsetninger

Regressretten kan videre komme til uttrykk ved bruk av sedvanerett. Hagstrøm beskriver at regressretten kan også oppstilles på fritt grunnlag etter en avveining av de reelle hensyn (Hagstrøm, 2021, s. 745). Dermed blir oppfatningen om at et regresskrav må påvises en bestemt hjemmel, ikke et tilstrekkelig holdepunkt.

Flertallet har i Rt. 2010 s. 664 (Hjemmelsmann), med en henvisning til Rt. 1997 s. 1029 (Mofrakt), uttalt at «et regresskrav trenger etter vanlig oppfatning ingen særlig hjemmel. Det er tilstrekkelig at man har dekket en annens forpliktelse», jf. avsnitt 17. Utsagnet støttes i HR-2017-2414-A (Spiker), hvor førstvoterende uttalte at det «ikke kreves noe mer enn at den ene part har dekket noe den annen skulle ha betalt», jf. avsnitt 49. Samlet sett trengs det ikke en «særskilt hjemmel», men det presiseres at regressretten er forankret i «alminnelig rettsgrunnsetninger».

Eksempel: Dersom Marte Kirkeruds vennegjeng viser til at det ikke foreligger noe konkret avtale med henne, kan Marte Kirkerud likevel kreve regress med bakgrunn i alminnelige rettsgrunnsetninger. Dette aktualiseres når Marte Kirkerud har «dekket en annens forpliktelse» og «dekkert noe den annen skulle betalt». Dette tilsier at det foreligger regressadgang etter alminnelige rettsgrunnsetninger.

2.3. Lovfestet

Som tidligere nevnt, trengs det ingen «særlig hjemmel» for å ha regresskrav. Derimot finnes det lovgivninger som gir uttrykk for hva som regnes som «alminnelige rettsgrunnsetninger». Gjeldsbrevlova av 1939 (heretter gbl.) viser til et lovfestet prinsipp om regressretten. Gbl. § 2 første til tredje ledd vil bli grundig gjennomgått i pkt. 3.1.2-3.1.3.

Et gjeldsbrev er ikke definert i loven, men er et «skriftlig og i det ytre selvstendig løfte om å betale en sum av penger», jf. NUT 1935: 1 s. 13. Bestemmelsen gjelder i hovedsak for gjeldsbrev, men Høyesterett har uttalt i Rt. 1957 s. 778 (Sirkustelt) at regelen må tolkes slik at den analogisk også gjelder for «enkle krav». Dermed vil gbl. § 2 andre og tredje ledd også gjelde utenfor gjeldsbrevforhold.

Det følger av hovedregelen i gbl. § 2 første ledd at den som får utdelt et gjeldsbrev, svarer «ein for alle og alle for ein», med mindre noe annet er avtalt. Bestemmelsen gir uttrykk for kreditors ansvar utad. Uttrykket for regressretten kommer videre av gbl. § 2 andre ledd, som viser til at dersom en av debitorene betaler, kan hen kreve resterende beløp fra de andre debitorene. Andre ledd bygger dermed på «alminnelige grunnsetninger», da debitoren som betaler ikke skal påfalles en byrde.

Eksempel: Det overnevnte får en overføringsverdi til Marte Kirkeruds situasjon med vennegjengen, da det foreligger flere enkle krav om tilbakesøking av et pengebeløp (kinobiletter). I utgangspunktet svarer hver person i vennegjengen for sin del av forpliktelsen. Hvis vennegjengen hadde uttalt at de står sammen for hele beløpet solidarisk, med hensyn til forsikring overfor Marte Kirkerud om at alle betaler, vil de svare «ein for alle og alle for ein». Gbl. § 2 andre ledd viser til at hvis (B) i vennegjengen betaler hele beløpet, kan han søke regress hos resterende debitorer.

3. Regressoppgjør innad i de ulike heftelsesformene

Det finnes flere heftelsesformer for samskyld som kan kategoriseres inn i: (i) solidarisk ansvar, (ii) proratarisk ansvar, og (iii) alternativt ansvar. Heftelsesformene tilsier hvordan kreditor kan kreve pengefordring fra debitor, og representerer heftelsesen utad. Det understrekes at regressforholdet er innad. Videre er det viktig at en grunnsetning for all regressrett er at den ikke skal komme i fortrengsel for kreditors rett, jf. Rt. 1931 s. 1134. Regresskravet vil derfor alltid komme subsidiært til kreditors krav.

3.1. Solidarisk ansvar

Videre er det solidariske ansvaret underkategorisert i; (i) sideordnet solidaransvar, og (ii) garantiansvar. Garantiansvaret faller utenfor artikkelens rekkevidde.

3.1.1. Sideordnet solidaransvar

Sideordnet solidaransvar betegnes som ansvar i solidum, som i ren form foreligger når begge eller alle debitorene er ansvarlige for samme beløp, slik at kreditor har full valgfrihet når det gjelder hvem han vil kreve for hvilket beløp. Dette medfører at gjelden for den eller de andre reduseres etter hvert som noen betaler til kreditor. Kreditor kan derfor gå videre til en annen debitor dersom det viser seg at en debitor ikke har betalingsvilje eller betalingsevne.

Grunnprinsippet med heftelsen er at kreditor fritt kan velge hvilken debitor han ønsker oppfyllelse av kravet fra, og er ikke bundet av en gitt rekkefølge. I et samskyldforhold vil sideordnet solidaransvaret bli betegnet som hovedregel utad, da det er denne heftelsesformen som gjelder når to eller flere tar opp et lån sammen. Sideordnet solidaransvar kommer til syne i gbl. § 2 første ledd, med ordlyden «ein for alle, og alle for ein». Regressretten er en ulovfestet sedvanerett som kommer til uttrykk i gbl. § 2 andre ledd.

Sideordnet solidaransvar blir også betegnet som solidaransvar. Følgelig er dette hovedregelen for heftelsesformene, spesielt når det ikke foreligger en konkret avtale med kreditor. Det fremgår av forarbeidene til gjeldsbrevlova at det solidariske ansvaret som deklaratorisk hovedregel var godt rotfestet allerede før gjeldsbrevloven ble vedtatt, og at det er rettskildemessig naturlig å karakterisere det som en regel basert på sedvanerett, jf. Utkast 1935 s. 19.

Høyesterett illustrerer heftelsesformen i Rt. 2005 s. 870, som omhandlet spørsmålet om et eiendomsmeglerforetak heftet prinsipalt solidarisk med selger for økonomisk tap påført kjøper. Førstvoterende la til grunn at hovedregelen om sideordnet solidaritet gjelder når både selgeren og eiendomsmegleren er ansvarlige for samme tap kjøperen hadde av fast eiendom. Førstvoterende uttalte at «når skyldnere er solidarisk ansvarlige, er retten til regress et naturlig- og nødvendig-supplement, som gjør det mulig å plassere byrden der den bør være ut fra forholdet mellom de ansvarlige og omstendighetene for øvrig, uavhengig av hvem som tilfeldigvis tar ansvaret for skadelidte», jf. avsnitt 45.

3.1.2. Gbl. § 2 andre ledd – uttrykket for regress

Når en av debitorene har gjort opp for gjelden overfor kreditor, er det naturlig at debitoren ønsker at de andre debitorene gjør opp for seg. Som tidligere nevnt er man i en situasjon hvor regressoppgjøret er et gjensidig mellom samskyldnerne. Reelle hensyn spiller en viktig faktor i dette tilfellet, da det vil være urimelig om de andre debitorene besvisst unnlater å betale. Dette vil gjøre regressposisjonen urimelig, og reelle hensyn taler sterkt her.

Det fremgår av gbl. § 2 at dersom en av debitorene innfrir kravet til kreditor, kan han søke tilbake andel fra de andre debitorene. Bestemmelsen forutsetter at regressretten har hjemmel i et annet grunnlag, nemlig i «rettshøvet» mellom debitorene. Her kommer «alminnelige rettsgrunnsetninger» inn i bildet. Hvis det ikke er holdepunkter for noe bestemt fordeling av gjelden, gjelder likedelingspresumsjonen. Dette betyr at hvis det var to skyldnere for den opprinnelige gjelden, skal hver debitor bære en halvpart hver (1/2). Hvis det er tre skyldnere, skal hver debitor bære en tredjedel hver (1/3) , jf. Utkast 1935 s. 29. Høyesterett underbygget dette i Rt. 1997 s. 1029 (Mofrakt), hvor det legges vekt på regressretten i tilfeller en av debitorene har betalt større andel av fellesgjelden, og likedelingspresumsjonen ble trukket frem.

Eksempel: (A), (B), (C), (D), og (E) tar opp et lån sammen på kr. 1.000.000. De hefter ikke noe ansvarsform, som betyr at kreditor fritt kan velge hvem av debitorene som må betale, jf. gbl. § 2 første ledd. (A) betaler kravet til kreditor og kan etter prinsippet i gbl. § 2 andre ledd, både direkte anvendt og analogisk, ha et regresskrav overfor de andre debitorene. Regresskravet vil være likt mellom debitorene, med mindre noe annet er avtalt.

Det finnes to alternative regressoppgjør mellom debitorene; «enten kan den regress-søkende være henvist til å søke hver enkelt samskyldner for hans del av gjelden. Det andre alternativet er at hen kan kreve fra en enkelt debitor for hele det beløp hen selv har betalt for, og overlater til denne å la trykket gå videre til de andre etter», jf. Utkast 1935 s. 19. Dette vil si at debitoren lemper over regresskravet til en annen debitor. Utgangspunktet er at regressomgangen er proratarisk, hvor den subsidiært er solidarisk.

Eksempel (se tidligere eksempel): (A) innfrir kravet til kreditor, mens (B), (C), og (D) nekter å betale. (A) kan følgelig rette regresskravet på kr. 800.000 mot E. Hvis E oppfyller kravet, kan han i ettertid kreve regress mot (B), (C) og (D). Det er viktig å legge merke til etterfølgende momenter ved det prosessuelle i regressituasjoner. I de tilfeller hvor debitorene nekter å oppfylle kravet til regressdebitor, kan regresskreditor rette søksmål mot dem, da regressomgangen i utgangspunktet er proratarisk (se pkt. 3.2).

3.1.3. Gbl. § 2 tredje ledd

I enkelte tilfeller kan man oppdage at debitor sitt oppholdssted er ukjent. Andre tilfeller kan være hvor man ikke får kontakt med debitoren, eller at det foreligger økonomiske problemer. Det fremgår av ordlyden i gbl. § 2 tredje ledd at hvis en ikke kan betale, eller at oppholdsstedet er ukjent, blir andelen fordelt på resten av debitorene. Formålet med bestemmelsen er at den omregnende brøken skal alltid utgjøre 1, da fordelingsgrunnlaget er basert på dette. Dette faller innunder begrepet «solidarisk ansvar med beneficium divisionis», som tilsier fordel for regressdebitor ved at regresskreditor må dele opp sitt regresskrav i første omgang (Bergsåker, 2020, s. 137).

Bestemmelsen gjelder tilsvarende om han ikke betaler innen 14 dager etter han er påkrevd, eller krav er sendt på forsvarlig måte. Forarbeidene viser derfor til at «den betalende kan søke tilbake hvad det «efter rettsforholdet innbyrdes» skulde falle på hver av de», som viser til at hvis debitoren ikke kan betale, faller ansvaret på resten, jf. Utkast 1935 s. 19. Hovedregelen i norsk rett er proratarisk ansvar, som betyr et forholdsmessig eller delt ansvar, hvor solidaransvar vil være et subsidiært ansvar. Dette begrunnes med at regressdebitorene vil måtte stå til ansvar uansett.

Eksempel: (A), (B), (C), (D) og (E) tar opp et lån sammen til kr. 100.000. De hefter ikke noe ansvarsform, som tilsier at kreditor fritt kan velge hvem av debitorene som må betale. (A) betaler fordringen og søker regress overfor de andre. Tvisten oppstår ved at ingen vet hvor (B) befinner seg, og det er ikke mulig å kreve oppgjør, (C) har gått konkurs, og er dermed insolvent, mens (D) har mottatt krav, men ikke betalt innen 14 dager. (A) har følgelig et utestående beløp på kr. 60.000, som fordeles halvparten hver mellom (A) og (E). Resultatvis vil (A) tape kr. 30.000 på dette. Debitor (E) utløser det subsidiære solidaransvaret, da resten ikke har muligheten til å betale etter bestemmelsen,.

3.2. Proratarisk ansvar

Det kan oppstå situasjoner hvor debitorer har avtalt at at hver av dem skal bære en bestemt andel av en gjeld som vil gjelde både heftelsesformen innad og utad. Begrepet «proratarisk ansvar» i ren form foreligger når hver enkelt debitor bare er ansvarlig for en andel av den totale fordringen, slik at summen av andelene er lik hele fordringen (Bergsåker, 2020, s. 128). Andre betegnelser er «ansvar pro rata» eller «delt ansvar». Likheter med det solidariske ansvaret er at fordelingsgrunnlaget må være 1, men forskjellen ligger i at debitorene kan være ansvarlig for ulike andelssummer. Selskapslovens forarbeider kalles løsningen for «brøkdelsregress», jf. NOU 1980: 19 s. 113-114. Prinsippet finner en både i gbl. § 2 andre og tredje ledd, tilsvarende som ved solidarisk ansvar. Hvis en debitor ikke har betalingsevne eller betalingsvilje, er det kreditors tap.

Eksempel: (A), (B), (C), og (D) tar opp et lån sammen til kr. 800.000. Det er avtalt med kreditor at

hver av debitorene er ansvarlig for 1/4 brøkdel av lånet. Innad har de avtalt at de skal stå likt overfor kreditor. Resultatvis kan ikke kreditor, sett i kontrast med sideordnet solidarisk ansvar, kreve hele beløpet fra én debitor. Hvis (C) ikke har betalingsvilje eller evne, vil dette være kreditors tap. I tilfeller der debitorene formelt avtaler en andel overfor kreditor, men har avtalt en annen fordeling innad ved oppgjør, vil regress også gjelde i proratarisk ansvar.

Det presiseres at fordelingsgrunnlaget på 1 gjelder ansvaret utad for kreditor, mens innad vil det proratariske ansvaret kunne påvirke en regressomgang. Dette vil spesielt være i tilfeller samskyldnerne har avtalt en lik forpliktelse overfor kreditor innad. Dersom et spørsmål om regress oppstår, kan dette skyldes to omstendigheter. Første tilfellet kan være at skyldneren innfrir en større andel enn hva vedkommende var rettslig forpliktet til overfor kreditor. Det andre tilfellet kan være at den innfriende skyldner hefter for en større andel av fordringen, sammenliget med sine avtalte forpliktelser i forholdet innad. Hvis tilfellene ikke foreligger, og hver av debitorene opprettholder sine avtalte forpliktelser overfor kreditor, vil det ikke foreligge adgang til regress.

Utgangspunktet med heftelsene innad er at ansvaret skal være prinsipalt proratarisk, og subsidiært solidarisk. Dette er av hensynet til kreditor og/eller regresskreditor, i de tilfellene det ikke er avtalt hvordan oppgjøret skal gjøres. I de tilfellene det ikke er avtalt en heftelsesform, kommer hovedregelen om solidarisk ansvar komme til anvendelse.

Eksempel: (A), (B), (C), og (D) tar opp et lån sammen til kr. 1.200.000.Det er avtalt med kreditor om at hver av debitorene er ansvarlig for 1/4 brøkdel (kr. 300.000) av lånet. Innad har de avtalt at de skal stå likt overfor kreditor. Hvis (C) ikke har betalingsvilje eller evne, vil dette være kreditors tap. I dette tilfellet krever kreditor at (D) skal betale for (C), noe som (D) innfrir. Dette medfører at (D) hefter en større andel utover rettslig forpliktelse, da han har et regresskrav overfor (A) og (B). Regresskravet blir da på kr. 200.000. Dette har grunnlag i avtalen innad om å stå likt overfor kreditor.

4. Regressoppgjøret ved kausjonsforhold

Formålet med et kausjonsforhold er at det er hoveddebitor, ikke kausjonisten, som skal bære gjeldsbyrden etter et innfridd krav. Kausjonisten påtar seg å innestå debitors forpliktelse, men ansvaret er ikke ment å være en direkte gjeldsovertakelse. Det er naturlig å tenke seg at kausjonisten får full regressrett mot hoveddebitor, da kausjonisten overfor hoveddebitor står ansvarlig som simpel kausjonist eller selvskyldnerkausjonist. Ved simpel kausjon er kausjonisten bare ansvarlig for debitors betalingsevne. Dette tilsier at kreditor må benytte seg av alle dekningsmuligheter hos hovedskyldner, før vedkommende kan rette et krav mot kausjonisten. Selvskyldnerkausjon betyr at kreditor kan fremme krav mot kausjonist med en gang kravet mot hovedskyldner er forfalt, uavhengig av om hovedskyldner kan innfri kravet. En simpel kausjonist vil i praksis likevel ha dårligere utsikter til å få oppgjør for sitt regresskrav enn selvskyldnerkausjonisten, da det allerede vil være klart at hoveddebitor ikke har betalingsevne eller vilje. I det følgende skal regressretten i et kausjonsforhold forklares.

Hagstrøm kategoriserer regressretten i gjensidige- og ensidigeforhold. Gjensidigeforhold tilsier at regressforholdet kan være i den forstand at det blir regress uansett hvem av samkyldnerene som har betalt, (Hagstrøm, 2021, s. 747). Et eksempel kan være sideordnet solidaransvar, hvor en av fire debitorer betaler fordringen overfor kreditor. Et regressforhold som er ensidige tilsier at hvis A betaler, har han full regressrett mot B. Hvis B betaler, foreligger det ikke regressrett. Sistnevnte gir uttrykk for et kausjonsforhold, da regress er en ettervirkning av utbetalt kausjon. Poenget til Hagstrøm er at det er viktig å sondre ved regress mellom kausjon og samskyld, da det er lett å gå i fellen for å blande reglene.

4.1. Hjemmelsgrunnlag i kausjonsforhold

Prinsippet om kausjonistens regressrett har vært fulgt så lenge at man i dag kan se på dette som en deklaratorisk sedvanerettsregel. Det følger videre at hvis det ikke foreligger en klar avtale, kan en stilltiende avtale eller et løfte fra hoveddebitor være et rettsgrunnlag for regressretten i kausjonsforhold. I motsetning til et solidaransvar, er det aldri meningen at kausjonisten skal måtte dekke noen del av forpliktelsen, og at dette innebærer at hans regressrett overfor hoveddebitor må være absolutt. Dette kan uttrykkes som kausjonistens subsidiære egenart.

4.2. Regress mellom samkausjonister

Det forekommer situasjoner hvor det foreligger samkausjonister som stiller seg ansvarlig overfor hoveddebitor. Det følger av gbl. § 39 at «samkausjonistar svarar ein for alle og alle for ein, når inkje anna er sagt», som tilsier at de samme prinsippene som finnes i gbl. § 2 vurderes tilsvarende. Hvor kun den ene kausjonisten innfrir fordringen, vil det foreligge grunnlag for regresskrav innad. Det foreligger sedvanerettslige grunnlag for at en kausjonist kan utnytte pantesikkerhet og andre positive sider i forbindelse med sitt regresskrav. Pantesikkerhet er ikke direkte pensum, men gir en bredere forståelse av hensynet bak likevektspresumsjonen.

Høyesterett har uttalt i HR-2018-2396-A om regressforholdet mellom samkausjonister. Førstvoterende uttaler at et regresskrav mellom kausjonister reguleres ikke av finansavtaleloven, men må løses ut fra ulovfestede regler. Det uttales videre at «i forholdet mellom samkausjonister er utgangspunktet at det etableres et regresskrav i den grad en kausjonist overfor kausjonskreditor betaler mer enn det vedkommende skal bære etter det underliggende forholdet kausjonistene imellom. For uavhengige kausjonister må regressadgangen løses med bakgrunn i de konkrete avtalene som foreligger», jf. avsnitt 32.

Eksempel: (A), (B) og (C) stiller som samkausjonister for hoveddebitor (kr. 900.000), hvor de betegner seg som selvskyldnerkausjonister. Samkausjonistene har ikke avtalt noe proratarisk heftelse, og hovedregelen om solidarisk ansvar kommer følgelig til anvendelse. Hoveddebitor har ikke betalingsvilje etter forfall, hvor hovedkreditor krever kausjonsinnfrielse av (A). Som Høyesterett nevner ovenfor, finnes det ikke hjemmel for det i finansavtaleloven. Derimot kan en ved alminnelige rettsgrunnsetninger og uttrykk fra gbl. § 2, vise til at det foreligger et regressgrunnlag innad mellom kausjonistene. Hvis hoveddebitor hadde hatt pantesikkerhet, kunne (A), (B) og (C) tatt dette i bruk og senket regressoppgjøret innad.

5. Cessio legis (subrogasjon)

I forbindelse med kausjonistens regressrett, benyttes ofte utrykkene «cessio legis» og «subrogasjon». Fenomenet kan beskrives som at den innfridde kausjonist trer inn i kreditors fordring mot hoveddebitor. Det presiseres at dette bare er pengekravsrettslig. Dette tilsier at hvis kausjonisten må innfri, er regresskravet hans sedvanebasert og dets egenskaper er identiske med kreditors hovedkrav.

Videre vil kreditors fordring mot hoveddebitor anses overdratt til kausjonisten, uten at det foreligger en cesjonsavtale mellom hovedkreditor og kausjonist. Det skal tas sikte på tre ulike situasjoner hvor cessio legis kommer til anvendelse; (i) kausjonist mot hoveddebitor, (ii) intervensjonsbetaling, og (iii) ved cesjon.

5.1. Regressforholdet mellom kausjonist og hoveddebitor

Kausjonister som innfrir kravet til hoveddebitor vil som regel rette et regresskrav mot hoveddebitor, for å få tilbake pengene. Kausjonisten trer inn i kreditors fordring overfor hoveddebitor, som tilsier at fenomenet cessio legis har oppstått. Man får dermed en regresskreditor og regressdebitor. Her vil «alminnelige rettsgrunnsetninger» komme til anvendelse, hvor det foreligger et regresskrav. Man kan trekke paralleller til eksemplet i pkt. 4.2 om samkausjonistene, hvor (A), (B), og (C) kan subrogrere seg til regresskreditorer. Dette skjer naturligvis etter hovedkreditor har fått oppfylt sitt fordringskrav, og hoveddebitor er verken insolvent eller konkurs.

Videre må det bemerkes at ved subrugasjon, vil en regresskreditor kunne overta alle krav som kreditor hadde. Derimot uttaler Bergsåker at rettsovergang som betegnes som cessio legis, ikke er avhendelse i gjeldsbrevlovens forstand (Bergsåker, 2020, s. 159). Dette tilsier at hoveddebitor kan gjøre innsigelser mot kausjonisten fra det underliggende gjeldsforholdet, og kausjonisten kan ikke ekstingvere disse etter gbl. § 15.

5.2. Intervensjonsbetaling

I noen tilfeller oppstår det situasjoner hvor en debitor ikke kan betale for seg, og en annen utenfor kontraktsforholdet betaler oppgjøret. Dette kalles intervensjonsbetaling. Bergsåker beskriver intervensjonsbetaling som tilfeller hvor kreditor tilbys oppgjør av en annen debitor (Bergsåker, 2020, s. 293). Hagstrøm beskriver begrepet ytterligere, hvor det foreligger en «frivillig betaling av en annen persons gjeld» (Hagstrøm, 2021, s. 723). Kreditor vil sjeldent ha noen beskyttelsesverdig interesse i å kunne motsette seg en slik betaling. Når det kommer til regressretten, vil den tradisjonelle læren om «aktverdig grunn» overfor kreditor komme til anvendelse. Begrepet tilsier at det må foreligge en «legitim egeninteresse», jf. (Arnholm, 1978, s. 138).

I de tilfeller hvor intervensjonsbetaleren har en «aktverdig grunn», vil hensynet til intervensjonsreglene tilsi at det foreligger grunnlag for regressrett overfor hoveddebitor. Det følger av samstemt rettepraksis at den tradisjonelle læren om regressrett kan innfris ved intervensjon, bl.a. Rt. 1997 s. 1029 (Mofrakt), Rt. 2010 s. 664 (Hjemmelsmann) og HR-2017-2414-A (Spiker). Dette er en «kan»-regel, da det foreligger hensynsstrid ved at intervensjonsbetaling er frivillig og bevisst. Fordelen er at man på lik linje som kausjonist kan utnytte positive egenskaper ved fordringen, som f.eks. pantesikkerhet.

5.3. Regress ved tapt debitorinnsigelse

En ytterligere beskrivelse av «cessio legis» viser til at med den som søker regress, trer inn i kreditors krav som om det var transportert ham. Med andre ord kan man subrogre seg inn i kreditors krav som om det var hans eget. Det finnes tilfeller hvor cessio legis kan oppstå ved kreditorsskifte. Hovedregelen i norsk rett er fritt kreditorskifte. Høyesterett underbygger dette i Rt. 2008 s. 385 med at «formuerettslige krav kan overdras», jf. avsnitt 61. Når en kreditor avhender en enkel fordring til en ny kreditor, oppstår det en cesjon. Høyesterett har i Rt. 1992 s. 504 (Factoring Finans) lagt til grunn at enhver enkle gjeldsbrev kan også anvendes ved cesjon. I det følgende vil det imidlertid være snakk om omsteningsgjeldsbrev.

I en cesjon har man tre parter; cedent, cejonar og debitor cessus. Den som selger gjeldsbrevet vil omtales som cedent, og den som kjøper det, omtales som en cesjonar. En debitor cessus er debitor til en fordring som er overdratt. Det foreligger situasjoner hvor debitor har en innsigelse overfor kreditor, men blir avbrutt da det forekommer et kreditorskifte ved cesjon. Ved cesjon har debitor cessus rett til å fremme debitorinnsigelser overfor cesjonaren, jf. gbl. §§ 15-18. For at cesjonar skal få ekstingveringsrett, må (i) cedenten være legitimert, (ii) avhende et omsetningsgjeldsbrev, (iii) ha overlevert gjeldsbrevet, (iv) cesjonen må være avtalegyldig, og (v) cesjonaren må være i ond tro, jf. gbl. § 15.

Problemet med overnevnte er at en ny kreditor vil få en innsigelse «i trynet». Om han kan ekstingvere eller blir nødt å godta, følger av vilkårene i gbl. § 15. Om cesjonaren taper, kan han fremme erstatningskrav mot cedenten (veritas/bonitas). Om derimot debitor cessus taper, kan han fremme et regresskrav mot cedenten. Formålet er å vise at en cesjonar skal være skadeløs. En debitor cessus kan miste verdien av innsigelsesretten sin når det oppstår et kreditorskifte, som medfører at sedvaneretten om regress kan være i behold.

Eksempel: (C) tar opp et lån [kr. 800.000] av cedenten (A) . (C) sliter med betalingsvilje, da det foreligger en konflikt om tidspunktet for innfrielsen av lånet. (A) selger fordringen sin videre til cesjonaren (B). (B) fremmer øyeblikkelig et krav overfor (C), hvor (C) innfrir kravet etter å ha tapt sin debitorinnsigelse. (C) subrogrerer (cessio legis) inn som regresskreditor, hvor cedenten (A) nekter å innfri regresskravet. Forutsetning om at (C) har debitorinnsigelsene ved sin side, vil regressretten være i behold.

6. Foreldelse av regresskrav

Regressretten følger de samme reglene som andre pengekrav, hvor kravet kan foreldes. Det følger av foreldelsesloven av 1979 (heretter fl.) § 2 at den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år. Fristen er derimot 10 år dersom det utstedes et gjeldsbrev for fordringen eller fordringen stammer fra et pengelån, jf. fl. § 5. Utgangspunktet er at fristen vil starte når regresskravet oppstår.

6.1. Regressadgang ved foreldelse

Foreldelsesloven § 25 nr. 1 legger til grunn at «inntrådte foredelse overfor en av flere skyldnere, er uten innflytelse på fordringshaverens krav mot de andre». Dette tilsier at foreldelsen av fordringshaverens krav mot den enkelte skyldner i et regressoppgjør må vurderes separat for fristens utgangspunkt, lengde og eventuell avbrytelse. Bestemmelsen gir uttrykk for det alminnelige prinsippet i samskyldnerforhold om selvstendig foreldelse, hvor kravene i utgangspunktet foreldes uavhengig av hverandre. Bestemmelsen henviser videre til fl. § 8, som hjemler foreldelse av regressfordringer og viser uttrykk til samskyldnere. Bestemmelsens første punktum omhandler hensynet til den innfriende skyldneren, hvor hensynet til de andre skyldnere er vernet i tredje og fjerde punktum, som fastsetter de særskilte varslingspliktene.

Bestemmelsen gjelder alle former for regress, uavhengig av hvilket grunnlag kravet bygger på. Det er uttrykkelig presisert at det er uten betydning om det foreligger solidarisk- eller alternativt ansvar, jf. Ot.prp. nr. 38 (1977-78) s. 59-60 og Rt. 2010 s. 664 (Hjemmelsmann) avsnitt 16.

Den regressøkende fordringshaveren kan påberope seg to alternative foredelsesfrister for sitt eget regresskrav. Det første alternativet er at kravet er i behold i inntil ett år regnet fra innfrielsen mellom den regressøkende og hovedfordringshaveren, jf. fl. § 8 første punktum. Det andre alternativet er subrogasjonsregelen, jf. fl. § 8 annet punktum. Hensynet bak bestemmelsen er at den innfriende skyldner ikke skal få bedre rett overfor en medskyldner enn det hovedfordringshaveren hadde.

6.2. Ettårsfristen

Det følger av fl. § 8 at hvis det «hefter» flere samskyldnere, og en av dem innfrir sin forpliktelse før foreldelse var inntrådt i forhold til ham, foreldes hans regresskrav mot medskyldnere «1 år etter innfrielsen», jf. første punktum. Den innfriende skyldner tilsier en person som betaler kravet til kreditor, og som følge kan få regressadgang overfor de andre medskyldnerne (debitorene). Høyesterett beskriver dette med at bestemmelsen «gir en særskilt tilleggsfrist på ett år fra innfrielsen, i tilfeller der en av flere skyldnere innfrir, når vedkommende deretter reiser regresskrav mot en eller flere av de øvrige», jf. Rt. 2010 s. 664 (Hjemmelsmann) avsnitt 15. Et eksempel kan være hvor A innfrir kravet til kreditor, men kravet til B og C er foreldet, som tilsier A har krav på regressrett inntil 1 år etter innfrielsen.

6.3. Subrogasjonsregelen

Foreldelsen trer likevel ikke inn før utløpet av den foreldelsesfrist som han ville tilkomme om den innfridde fordring var blitt overdratt til ham, jf. fl. § 8 andre punktum. Med dette menes at den innfriende skyldnerens regresskrav ikke i noe tilfelle foreldes før kreditors krav mot medskyldneren ville ha blitt foreldet. En medskyldners rettsstilling vil ikke stilles dårligere om vedkommende må innfri sin forpliktelse i form av regresskrav fra den innfriende skyldneren, enn om hen skulle måtte betale direkte til kreditor.

Den innfriende skylderen kan bruke subrogasjonsregelen i den retning av at vedkommende nyttegjør den gjenstående foreldelsesfristen som kreditor har overfor medskyldnerne. Dette skjer ved at den innfriende skyldner trer inn i foreldelsesfristen mellom hovedkreditor og den regresspliktige. Foreldelsen kan være forskjellig for de to skyldnere, eller det kan for den ene av skyldnerne være inntrådt omstendigheter som betinger en tilleggsfrist. Når «en skyldner som fordringen ikke er foreldet overfor, innfrir denne, vil det være urimelig om han ubetinget skal miste sitt regresskrav fordi hovedfordringen mot hans medskylder er foreldet», jf. Ot.prp.nr.38 (1977-78) s. 35-36. Hensynet til rimelighet og forholdets natur taler i retning for at den innfriende skyldneren ikke skal miste sitt regresskrav på grunn av foreldelse.

Det er viktig å bemerke seg at den innfriende skyldneren ikke bare trer inn i den opprinnelige fristen. Eventuelle tillegsfrister mellom hoveddebitor og den regresspliktige gjør seg også gjeldende, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-78) s. 37. Rettsvirkningen viser til at den ettårige foreldelsesfristen i fl. § 8 første punktum bare får betydning når skyldneren innfrir hovedkreditors krav når det gjenstår mindre enn ett år av foreldelsesfristen mellom hoveddebitor og den regresspliktige (Kjørven, 2011, s. 499). Det kan oppstilles en hovedregel at foreldelsesfristen kan være lengre, men aldri kortere enn 1 år. Foreldelsesloven § 8 annet punktum kommer den innfriende skyldneren til gode i de tilfeller medskyldnere har en lengre foreldelsesfrist.

6.4. Varslingsplikt - «rimelig tid»

Det fremgår videre av fl. § 8 i tredje punktum at «[v]ar fordringshaverens fordring mot medskyldneren foreldet ved innfrielsen», kan regresskravet bare gjøres gjeldende dersom medskyldneren er blitt varslet «innen rimelig tid» om innfrielsen. En naturlig språklig forståelse av ordlyden «om innfrielsen» tilsier at innfrielsen forutsettes å ha skjedd, og at varsel skal gis i rimelig tid etter innfrielsen. Vurderingen om varselet er gitt i rimelig tid, tar følgelig utgangspunkt i tidspunktet for innfrielsen av kravet.

Hva som regnes som «rimelig tid», varierer med «tilhøva», jf. Ot.prp.nr.38 (1977-78) s. 61. Videre uttales det at «er det lenge til foreldingsfristen i forhold til medskyldneren løper ut, trenger slikt varsel ikke skje så raskt som når fristen alt er utløpt eller snart løper ut», jf. s. 35-36. Det fremheves videre at rettsvirkningen av at varlingsplikten ikke overholdes, utgjør at regresskravet ikke kan gjøres gjeldende, jf. s. 60. En forståelse av forarbeidene tilsier at det foreligger en konkret skjønssmessig vurdering av omstendighetene. Den regresspliktige skal «holdes best mulig orientert om de krav som kan reises mot ham», som viser til at varselet er gitt innenfor en tidsramme som i tilstrekkelig grad gir den regresspliktige en mulighet til å ivareta sine interesser, jf. s. 61.

Foreldelsesloven § 8 fjerde punktum oppstiller en annen varslingsplikt. Er det «før innfrielsen skjedd fristavbrudd eller avtalt forlengelse etter § 28, kreves det videre at medskyldneren er blitt varslet om det innen rimelig tid». Ved slike forhold har medskyldneren behov for et rimelig varsel, slik at det ikke kommer en overraskelse om at den andre skyldnerens forpliktelse ikke er foreldet, med den konsekvens at dette kan få for regressansvaret. Forarbeidene gir imidlertid anvisning på at varslingsregelen bare kommer til anvendelse dersom medskyldnerens forpliktelse er foreldet, jf. Ot.prp.nr. 38 (1977-1978) s. 60.

7. Avsluttende bemerkninger

Artikkelen har tatt for seg en redegjørelse av reglene bak regress. Formålet med artikkelen har vært å vise hvordan regressretten kan oppstå i flere situasjoner, og hvordan heftelsesformene har en betydning for etteroppgjøret. Regressens kjerne er når debitor har oppfylt forpliktelsene til en annen, hvor alminnelige rettsgrunnsetninger er med for å verne regresskreditorer mot uriktig oppgjør. Ettersom det rettslige grunnlaget forankres i alminnelige grunnsetninger, vil regressadgangen bygge på hensynet til rimelighet- og forholdets natur og likevektspresumsjonen.

---

Litteraturliste

Arnholm, C. J. (1978). Almindelig Obligasjonsrett. Tano Aschehoug.

Bergsåker, T. (2020). Pengekravsrett. Oslo: Gyldendal, 4. utgave.

Hagstrøm, V. (2021). Obligasjonsrett. Oslo: Universitetsforlaget, 3. utgave

Kjørven, M. E., Bruserud, H., Holdø, H. H., Lervåg, J. V., Nygård, M., & Nyland, E. (2011). Foreldelse av fordringer. Oslo: Universitetsforlaget.

Røed, A. C. (2019). Foreldelse av fordringer. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 4. utgave, bind 1.