You've successfully subscribed to Obiter Dictum
Great! Next, complete checkout for full access to Obiter Dictum
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Gjeldsavleggelse etter el. §58

Gjeldsavleggelse etter el. §58

. 12 min read

Av: Mustafa Oguz

1.     Innledning

På familierettens område er gjeldsavleggelsen en av de mest krevende temaene å ta hånd om. En grunnleggende forutsetning for gjeldavleggelsen er et skilsmisseoppgjør. Et skilsmisseoppgjør er en oppgjørsform av formuen som er opptjent under ekteskapet. Hovedregelen for gjeldsavleggelsen er el. §58. På felleseieskifte har ektefellene rett til å gjøre fradrag for gjeld før noe som helst går til likedeling. Dette fører til at det går mindre fra den ene ektefellen til likedeling. Det er dermed ikke så enkelt å trekke fra gjelden i felleseiemidlene da loven setter rammer for hva slags gjeldsposter som kan gjøres fradrag for i felleseiemidlene.

Den overordnete problemstillingen som oppstår i forbindelse med gjeldsavleggelsen er hvor stor del av gjelden skal gå til fradrag i likedelingsmidlene. Dette er en klassisk eksamensrettet problemstilling.

Formålet med denne artikkelen er å gi en enkelt, strukturert og oversiktlig fremstilling av gjeldsavleggelsen som oppfattes som en av de vanskeligste temaene blant førsteårsstudenter. Artikkelen vil derfor ta for seg i hovedsak en analyse av annet og tredje ledd.

PS: Nederst i artikkelen finner du en enkel modell som viser fremgangsmåten ved gjeldsavleggelsen.

2.     El. §58 – Hovedregel

Hjemmelen for gjeldsavleggelsen må alltid finnes i enten el. §58 annet eller tredje ledd. Første ledd hjemler hovedregelen om likedeling. En ektefelle kan ikke falle inn under både annet og tredje ledd, ettersom annet ledd kommer til anvendelse for de tilfeller der ektefellen «ikke» holder midler utenfor delingen etter el. §59. Derimot er det fullt mulig at den ene ektefellen omfattes av annet ledd, mens den andre av tredje ledd. Det er essensielt at gjelden er stiftet før skjæringstidspunktet som er da begjæring om separasjon, skilsmisse eller da samlivet ble brutt, jf. el. §60(4), jf. (1). Det vil si at gjeld som er stiftet etter dette tidspunktet ikke kan gå til fradrag i felleseiemidlene.

Et utgangspunkt fra regelen om gjeldsavleggelse, er at hver av ektefellene er ansvarlige for sin gjeld under ekteskapet, jf. el. §31(1), jf. el. §41.

Bestemmelsen har vært og er fremdeles opphav til store misforståelser som har ført til en rekke tvister. Dette skyldes at bestemmelsen er vanskelig formulert og inneholder vage uttrykk. Dessuten medfører loven til beregningstekniske vanskeligheter. De fleste ektefeller vil være hjelpeløse uten faglig bistand fra en advokat.

Det er viktig å ha i mente at fradrag for gjeld i felleseiemidlene er uavhengig av om gjelden er forfalt eller uforfalt. Samtidig er det er viktig å ikke misforstå at gjeldsavleggelsen er kun en regnskapsmessig operasjon som har til formål å finne ut hvor store verdier som skal gå til likedeling og ingen særregulering av hvordan eiendelene «in natura» skal fordeles.

2.1.Legislative hensyn

De legislative hensynene bak el. §58 er mange. De fleste nordmenn har en eller annen form for gjeld. Derfor er det viktig med en lovregulering av dette ved et skilsmisseoppgjør.

For det første er hensikten med loven at oppgjøret skal være rimelig og rettferdig.

For det andre er det et viktig prinsipp at det er nettoverdien som skal gå til likedeling. Begrunnelsen for dette er at dersom det er bruttoaktiva som skal gå til likedeling, kunne en ektefelle risikere at halvparten av formuen går til likedeling før gjelden dekkes. Dette ville ha medført til at ektefellen ville ha gått i underbalanse.

For det tredje skiller man mellom gjeldspostene ektefellene hefter hver for seg, og de begge er ansvarlige for. Reglene om gjeldsavleggelse skal sikre at det ikke er mulig for en ektefelle å holde tilbake større verdier enn det vedkommende faktisk eier. Dette stemmer også med tankegangen om at det avgjørende for gjeldsavleggelsen er hva lånet er tatt opp for å finansiere. På denne måten sikrer man også et vern for den ektefellen med svakest formue.

Et annen grunnleggende tanke bak regelen er at den ene ektefellen ikke skal måtte betale for den andres gjeld.

2.2.To grunnleggende prinsipper

For å forstå gjeldsavleggelsen, er man nødt til å forstå de grunnleggende prinsippene bak regelen. Man skiller mellom deknings- og finansieringsprinsippet.

Dekningsprinsippet dreier seg om at det ikke skal gå en krone til likedeling før den ene ektefellen får dekket opp gjelden i enten felleseie-, særeie- eller skjevdelingsmidlene. Regelen i el. §58 er utformet slik at en ektefelle skal ikke kunne bli insuffisient som følge av et skifteoppgjør. Insuffisiens vil si at gjelden overstiger verdien av hans eiendeler – altså at man får større gjeld enn formue. Dekningsprinsippet er unntaksfritt. For eksempel er el. §58(2) et tydelig utslag av dekningsprinsippet.

Finansieringsprinsippet på sin side innebærer at gjelden skal føre til fradrag i de midlene gjelden er benyttet til å finansiere. Dette prinsippet er mest aktuelt ved tale om særeie- og skjevdelingsmidler, dvs. el. §58(3). Finansieringsprinsippet i praksis foranlediger til at den gjelden som er tatt opp i forbindelse med erverv eller påkostninger av eiendeler som er felleseie, vil det gå i fradrag på skiftet. Dersom, gjelden er benyttet til finansiering av særeie- eller skjevdelingsmidler, må gjelden først gå til fradrag i særeie- og skjevdelingsmidlene som holdes utenfor delingen etter §58(3) bokstav b.

Der finansieringsprinsippet og dekningsprinsippet tvister, må finansieringsprinsippet vike for at dekningsprinsippet skal være unntaksfritt. Dette kommer eksplisitt til utrykk i §58(3) bokstav b der særeie eller skjevdelingsmidlene ikke er tilstrekkelig nok til å dekke gjelden slik at gjelden som påhefter disse midlene må gå til fradrag i likedelingsmidlene.

2.3.Vilkår

Bestemmelsen er delt opp i tre ledd.

§58(1): Ektefellene samlede formuer skal som «utgangspunkt» «deles likt» etter at det er gjort fradrag for gjeld etter andre og tredje ledd (felleseie). Er ektefellene «sammen ansvarlig for gjeld», kan hver gjøre fradrag for den delen som faller på ham eller henne etter «forholdet mellom ektefellene».

(2): En ektefelle som bare har formue som er «felleseie», og som «ikke holder midler utenfor delingen etter §59», kan i «sin del» fullt ut gjøre fradrag for den gjelden han eller hun har.

(3): En ektefelle som har «særeie», eller som «holder midler utenfor delingen etter §59», kan gjøre følgende fradrag i for gjeld «i formue som er felleseie»:

a. Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved «erverv eller påkostninger» av eiendeler    som er felleseie, kan det kreves fullt fradrag for hvis ikke noe annet følger av bokstav     b.

b. Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av «eiendeler    som er særeie eller verdier som holdes utenfor delingen etter §59, kan det bare kreves        fradrag for når den «totale verdien av særeie og skjevdelingsmidlene ikke er stor  nok til å dekke gjelden». Tilsvarende gjelder gjeld som ektefellen har pådratt seg ved           erverv eller påkostninger av eiendeler som er unntatt deling etter §61 bokstav b eller c,     eller ved «utilbørlig atferd» i forhold til den andre ektefellen.

c. For «annen gjeld» kan det kreves fradrag for en «forholdsmessig del».

2.3.1. Systemet

Systemet i ekteskapsloven er som følger:

2.3.1.1. El. §58(1)

Første ledd hjemler hovedregelen om likedeling. Det følger av bestemmelsen at det i «utgangspunktet» er ektefellene samlede formuer som skal «deles likt». Ordlyden «utgangspunktet» referer til at det skal skje likedeling av felleseiemidlene dersom noe annet ikke følger av annet og tredje ledd. Likedelingsprinsippet er med andre ord et utgangspunkt og et startpunkt for gjeldsavleggelsen.

Videre hjemler første ledd at det er ektefellenes nettoverdier som skal likedeles, jf. «etter at det er gjort fradrag for gjeld …». Nettoverdier er den formuen som skal gå til likedeling etter at det er gjort fradrag for gjeld o.l., på skifteoppgjøret.

Det følger av bestemmelsens annet punktum at der ektefellene er «sammen ansvarlig for gjeld», kan hver gjøre fradrag for den delen som faller på ham «etter forholdet mellom ektefellene».

En alminnelig språklig forståelse av ordlyden «sammen ansvarlig for gjeld» taler for at gjeld som ektefellene har pådratt i fellesskap, skal gå til fradrag i likedelingsmidlene. Hvor stor del av gjelden som tilfaller ektefellene er avhengig av «forholdet mellom ektefellene».

Ordlyden «etter forholdet mellom ektefellene» tilsier at det er det innbyrdes forholdet mellom ektefellene som er avgjørende for hvor stor del hver av partene hefter. Dette kan belyses slikt:

Eksempel:

Peder og Marte tar opp et lån på kr. 100 000, der banken krever at Peder hefter for 100% av lånet da han er den eneste med arbeidsinntekt. Peder liker ikke dette, men går med på det da banken stiller dette som en betingelse. I det innbyrdes forholdet mellom Peder og Marte avtaler de at begge hefter 50/50.

I tråd med regelen i annet punktum hefter altså ektefellene 50/50 mellom hverandre. Det er altså det innbyrdes forholdet som er avgjørende for en gjeld som stiftes sammen.

Begrunnelsen for regelen om at en ektefelle kan trekke fra den gjeld vedkommende har før delingen finner sted, er at oppgjøret skal skje på grunnlag av ektefellenes reelle økonomiske stilling.

2.3.1.2. §58(2)

Annet ledd er den delen av bestemmelsen som byr på minst komplikasjoner. Etter å ha fastslått hovedregelen om likedeling i første ledd, vil det neste steget være å se på hva slags midler ektefellene besitter. I det tilfellet en ektefelle bare har formue som er «felleseie» og som «ikke holder midler utenfor delingen etter §59», kan det gjøres fradrag i felleseiemidlene.

En alminnelig språklig forståelse av ordlyden «felleseie» taler for at det er felleseiemidlene det kan gjøres fradrag for. Ordlyden utelukker altså særeiemidlene noe som vil si at disse omfattes av tredje ledd. Den samme tolkningen gjelder også for skjevdelingsmidler etter §59.

Rettsvirkningen av at det er «felleseie» og at ingen midler holdes utenfor delingen som følge av el. §59, fører til at ektefellen kan «i sin del» gjøre fullt ut fradrag for den gjelden som han eller hun har.

En naturlig språklig forståelse av ordlyden «i sin del» tilsier at den er vid. Det skal gjøres fradrag for all gjeld – f.eks. studiegjeld, boliggjeld og andre type gjeld. Samtidig tilsier ordlyden at en ektefelles nettorådighetsdel aldri kan være mindre enn null. Det vil si at ektefelle som har større gjeld enn formue, kan ikke føre et minusbeløp i midlene som skal likedeles. Det er altså ikke mulig å holde tilbake større verdier enn det man selv eier. Bestemmelsen er med andre ord utslag av dekningsprinsippet.

Et eksempel vil belyse annet ledd i praksis: I dette eksemplet forutsetter vi at partene har bare felleseiemidler og ingen eiendeler som skal skjevdeles etter §59. Vi befinner oss dermed på el. §58(2).

Peder har felleseiemidler verdt kr 500 000kr og et billån på kr. 400 000. Marte på sin side, har felleseiemidler på kr. 300 000 og en gjeld på kr. 150 000. Ektefellene har felleseie som formuesordning og ingen midler som skal skjevdeles.

HUSK! Hver gjeldspost for seg. Utberegningen blir som følger:

Peder: 500 000 – 400 000= kr. 100 000.

Marte: 300 000 – 150 000= kr. 150 000.

Det går altså fra Peder kr. 100 000 og fra Marte kr. 150 000 til likedeling. Dette er dog bruttoaktivaen og vi er som nevnt ute etter nettoverdien, jf. også §58(1).

Bruttoaktiva + Bruttoaktiva/2=nettoverdien.

100 000 + 150 000/2= kr. 125 000 får Peder og Marte hver.

2.3.1.3. §58(3)

Tredje ledd er en særregel som regulerer i hvilken utstrekning det kan gjøres fradrag for gjeld i formue som er felleseie, når en ektefelle har særeie eller holder midler utenfor delingen etter §59. Det er klart viktig å huske at skjevdeling ikke inntrer automatisk og må begjæres. Dette er den mest kompliserende delen av regelen som er opphav til mange misforståelser. Det er viktig å ha finansieringsprinsippet i bakhodet!

En forutsetning for tredje ledd er at det må være «særeie» eller midler som ektefellen «holder utenfor delingen etter §59». Gjelden som er ervervet eller pådratt må være i forbindelse med eiendeler som er særeie eller som holdes utenfor delingen. Det er alternative vilkår, jf. «eller» som vil si at det er tilstrekkelig at det bare er tale om særeiemidler eller omvendt.

2.3.1.3.1 Bokstav a

Bokstav a byr sjelden på noen komplikasjoner eller tvilstilfeller. Regelen er klar: gjeld som ektefellene har ervervet eller pådratt av eiendeler som er felleseie, kan det kreves fullt fradrag for i felleseiet, hvis ikke noe annet følger av bokstav b. Vi må derfor vurdere bokstav b i tråd med bokstav a.

Bestemmelsen inneholder ingen realitetsendring fra annet ledd. Eneste forskjellen sammenlignet annet ledd er at inngangsvilkåret for bokstav a er at den ektefellen som krever gjeldsfradrag har særeie eller skjevdelingsmidler etter §59. Annet ledd gjelder bare for felleseie, mens bokstav a er en utvidelse av anvendelsesområdet.

Hvis en gjeldspost er knyttet til «erverv eller påkostninger» av eiendeler som er felleseie, kan det etter el. §58 tredje ledd bokstav a kreves fullt fradrag fra gjelden i «formue som er felleseie».

2.3.1.3.2. Bokstav b

Bokstav b omfatter gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved «erverv eller påkostninger» av eiendeler som er «særeie eller verdier som holdes utenfor delingen etter §59». Gjeld som en ektefelle tar opp i forbindelse med særeie eller skjevdelingsmidler, kan i utgangspunktet ikke føres i likedelingsmidlene såfremt den «totale verdien av særeie og skjevdelingsmidlene ikke er stor nok til å dekke gjelden» En tommelfinger regel er å huske at gjelden skal dekkes der den er tatt opp. Uttrykt annerledes må gjelden som er tatt opp i forbindelse med særeie- eller skjevdelingsmidlene må først dekkes her før noe som helst kan gå til fradrag i likedelingsmidlene.

Et eksempel vil belyse dette:

Peder arver en hytte fra bestefaren sin Lars som er i hans særeie. Hytta på overtakelsestidspunktet er verdt kr. 4 millioner. Peder hadde også to andre søsken som hadde krav på verdien av hytta, men i forbindelse med dette oppgjøret hadde Peder tatt opp et lån på kr. 3 millioner og kjøpt ut deres andel. Peder har dermed realarvet kr. 1 million.

Etter hvert synker verdien av hytta til kr. 2 millioner på grunn av at det bygges et kjøpesenter rett ved hytta. Lånet på kr. 3 millioner gjenstår fremdeles.

El. §58 bokstav b anvendt på dette eksemplet leder oss frem til at Peder må først dekke lånet på kr. 3 millioner gjennom hytta som er hans særeie. Den gjenstående fordringen på kr. 1 million kan han dermed føre inn i gjeldsoppgjøret. Essensen i vilkåret «totale verdien for særeie og skjevdelingsmidler ikke er stor nok til å dekke gjelden» ligger i at en ektefelle må alltid uttømme sine muligheter til å dekke gjelden gjennom verdien av særeie eller skjevdelingsmidlene. Den gjenstående fordringen er derimot det som går til gjeldsoppgjøret.

Det følger av bestemmelsens annet punktum at «tilsvarende gjelder» gjeld som har blitt ervervet eller pådratt på eiendeler som er unntatt fra deling etter §61 bokstav b eller c, eller ved «utilbørlig atferd» i forhold til den andre ektefellen.

En alminnelig språklig forståelse av «tilsvarende gjelder» taler for at det samme prinsippet som følger av el. §58 (3) bokstav b, 1. punktum, gjelder i annet punktum også. Dersom en ektefelle har pådratt seg gjeld for å for eksempel kjøpe en livsforsikring (§61 litra b) eller en dyr spesialrullestol (§61 litra c), vil altså gjelden først trekkes fra verdiene som holdes utenfor deling, før den vil trekkes fra felleseiet. Gjeld som er pådratt ved «utilbørlig atferd» i forhold til den andre ektefellen kan for eksempel vere spillegjeld. Gode grunner taler for at slik gjeld bør først trekkes fra verdier som holdes utenfor delingen, og ikke belastes felleseiet.

Eksempel: Peder skjevdeler verdier for 500 000 kr. Han har totalt 850 000 i gjeld. Dette er fordelt på en dyr spesialrullestol til 650 000 kr og spillegjeld på 200 000 kr.  Spesialrullestolen er på skiftetidspunktet verdt 300 000. I dette tilfellet vil verdien av spesialrullestolen trekkes fra gjelden på 650 000. De resterende 350 000 vil summeres med spillegjelden, som utgjør en nettogjeld 550 000 kr. Siden verdiene Peder holder utenfor deling ikke er nok til å dekke over gjelden, vil han kunne trekke fra 50 000 i felleseiet.

2.3.1.3.3. Bokstav c

Ekteskapsloven §58 tredje ledd bokstav c er en vag bestemmelse. Det følger av bestemmelsen at for «annen gjeld» kan det kreves fradrag for en «forholdsmessig del». Generelt om bestemmelsen heter det i Ot. prp. nr. 28 (1990-1991) at den er ny og inneholder all slags gjeld som ikke faller inn under a eller b. Eksempel på dette er studiegjeld eller forbruksgjeld. For slik gjeld kan det gjøres forholdsmessig fradrag i felleseiemidlene.

Finansieringsprinsippet får nemlig ikke lik vekt eller anvendelse etter bokstav c som den gjør etter bokstav b. Problemet som oppstår, f.eks. i forbindelse med studiegjeld, er at lånet er ikke benyttet til å erverve eller påkoste eiendeler.

En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at den er vag. Det er vanskelig å utlede noe konkret fra ordlyden. Det som likevel kan utledes sett i sammenheng med bestemmelsen generelt, er at det siktes til det størrelsesmessige forholdet mellom likedelingsmidler, skjevdelingsmidler og særeienetto.

En matematisk formel kan oppstilles for å belyse hvordan «annen gjeld» skal regnes som «forholdsmessig del»:

Formel for utregning etter el. §58 (3) bokstav c

For å kunne foreta en rettferdig fordeling etter bokstav c er man nødt til å vite hvor stor del av likedelingsmidlene utgjør av totalsummen av likedelings-, skjevdelings- og særeiemidlene. Netto likedelingsmidler er det man sitter igjen med når både forloddskrav, skjev- og delingsverdier og gjeldsavleggelse i medhold av el. §58(3) bokstav a og b er trukket ifra brutto rådighetsdel. Det må gjennom denne formelen opereres med nettoverdier.

Både over og under brøkstreken må det være gjort fradrag for alle mulige gjeldsposter som faller inn under bokstav a eller b. Et eksempel fra boka «Familieretten» av Peter Lødrup og Tone Sverdrup (8.utg., s. 288) vil belyse dette:

Eksempel:

Peder arver en hytte som blir gjort om til hans særeie og er verdt 400 000kr. På denne hytta hefter det kr. 100 000 gjeld. Videre har han aksjeposter verdt kr. 500 000 som er hans særeie. Felleseiemidlene utgjør kr. 200 000. I tillegg har han forbruksgjeld på kr. 500 000. Utregningen er som følger:

Hytteverdien – påheftet gjeld= realverdi.

400 000 – 100 000= 300 000.

Den totale nettoverdien av særeiemidlene:

Hytteverdien etter fradrag av gjeld + Aksjepostene= nettosæreie

300 000 + 500 000= kr. 800 000.

Felleseieverdiene utgjør kr. 200 000

Utregningen etter formelen over blir som følger:

Nettorådighetsdel/nettorådighetsdel + nettosæreie x «annen gjeld»

200 000/200 000 + 800 000= 200 000/1 000 000= 1/5 x 500 000. Det kan altså trekkes 1/5 deler av «annen gjeld» på skifteoppgjøret som utgjør kr. 100 000.

Fremgangsmåten ved gjeldsavleggelse - av Mustafa Oguz, i samarbeid med Arnfinn Hallanger