You've successfully subscribed to Obiter Dictum
Great! Next, complete checkout for full access to Obiter Dictum
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Kontraktserstatning

Kontraktserstatning

. 18 min read

Av Amanda Lillebrygfjeld

1.0 Innledning

Et grunnleggende prinsipp i kontraktsretten er at avtaler skal holdes, også kjent gjennom uttrykket «pacta sunt servanda». Prinsippet angir at avtaler skal gjennomføres etter sitt innhold, uansett hva. Det finnes likevel en risiko for at avtalen ikke oppfylles etter sitt innhold. Denne risikoen bærer begge partene ved avtaleinngåelsen. Dersom et kontraktsbrudd oppstår, får den misligholdte parten rett til å gjøre en rekke beføyelser gjeldende. Det begrunnes i hensynet om å gjenopprette balansen i kontraktsforholdet. En av disse beføyelsene er erstatning.

I denne artikkelen vil det først redegjøres for hensynene bak kontraktserstatning (1.1). Deretter vil kravene som må være til stede for at erstatning kan kreves behandles, deriblant mislighold (2.0), ansvarsgrunnlag (3.0), årsakssammenheng (4.0) og økonomisk tap (5.0) Temaene vil gjennomgående belyses med egne eksempler og eksempler fra rettspraksis.

I denne artikkelen vil hovedsakelig begrepene kreditor og debitor brukes. Også begreper som kjøper og selger vil brukes av variasjonshensyn. Kjøpsloven vil her benyttes som hjemmelsgrunnlag av pedagogiske hensyn. Det finnes flere alternative rettsgrunnlag, avhengig av parts- og saksforhold. For ordens skyld, nevnes det også at begrepet deliktserstatning vil dukke opp. Deliktserstatning er den alminnelige erstatningsretten, og omhandler skadevolders erstatningsansvar overfor den skadelidte i etterkant av en skadevoldende handling.

1.1 Hensyn

Erstatning som en beføyelse er primært begrunnet i et oppfyllelsespress. Det oppmuntrer partene til å gjøre alt de kan, for at avtalen skal gå gjennom som planlagt. Det gir altså kontraktsparten(e) et incitament om å opprettholde sin del av avtalen. Det er for å unngå og utløse eventuelle rettslige følger av et mislighold, som erstatning. Oppfyllelsespresset har på denne måten en preventiv effekt.

Et annet viktig hensyn for erstatning er reparasjonshensynet, også kjent som gjenopprettelseshensynet. Hensynet begrunnes i at den misligholdte parten skal stilles som den var før kontraktsinngåelsen, eller som om avtalen hadde gått gjennom som planlagt. De kostnader og utgifter som har påløpt i anledning av kontrakten, skal erstattes. Også de fremtidige kostnadene som misligholdet har påført inngår i reparasjonshensynet. Etter alminnelige  rettferdighetsbetraktninger er reparasjonshensynet nøkkelen for å gjenopprette balansen i kontraktsforholdet. Det ville vært urettferdig om den misligholdte parten skulle sitte igjen med et økonomisk tap som en ikke har forårsaket selv.

2. Mislighold – en forutsetning

En grunnleggende forutsetning for kontraktserstatning at det foreligger mislighold. Den alminnelige ordlyden av et «mislighold» tilsier et avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse. Hva som karakteriseres som et mislighold beror på en konkret tolkning av avtalen mellom partene og de opplysningene som blir gitt i saken. Dersom det ikke finnes slike konkrete opplysninger, må det vurderes hva en alminnelig kunde kan forvente av den gitte ytelsen.

I Rt. 1998 s. 774 (Videospiller) reklamerte en kjøper på en videospiller, hvor IR-mottakeren sluttet å fungere etter tre og et halvt år. Spørsmålet var om det forelå en skjult feil som utgjorde en mangel, og hvilken normalforventning en kunde kunne ha til varen. Den abstrakte mangelsvurderingen omtales gjerne som kravet til «alminnelig god vare». Høyesterett uttalte at etter gitte rettskilder, hadde kjøperen med den prisen han betalte «krav på alminnelig god vare, og det foreligger en mangel hvis videospilleren ikke oppfylte dette kravet», jf. s. 781. Det kan trekkes analogier fra denne dommen til mislighold generelt. Dersom det da foreligger et avvik fra den avtalte ytelsen og det som faktisk er blitt levert, foreligger det et mislighold.

Mislighold kan være i form av en mangel eller en forsinkelse. Disse vil følgelig bli redegjort for hver for seg.

2.1 Forsinkelse

Mislighold i form av forsinkelse hjemles i kjøpslovens § 22. Det fremgår av bestemmelsen at dersom tingen «ikke blir levert» eller blir levert «for seint», kan kjøperen kreve erstatning etter § 27. Tingen må ha feilet å komme frem i tide, eller ikke kommet frem til kjøperen i det hele tatt. Forsinkelsen må heller ikke skyldes kjøperen eller forhold på kjøpers side, for at erstatning skal kunne kreves. Kjøperen ses nødt i å samarbeide med selgeren, hvis ikke er vedkommende i kreditormora. Kreditormora er forhold som skyldes at kjøperen ikke har samarbeidet, og som senere fører til en forsinkelse ved levering. Slike forhold kjennetegnes ikke som mislighold.

Eksempel: Marte har lagt inn bestilling på en ny bil hos den lokale bilforhandleren. Den er planlagt levert den 20. mai. Dagen for levering er kommet, men ingen bil ble levert. Den kom først to uker senere. Det er da på det rene at det foreligger en forsinkelse. Hvis forsinkelsen omsider hadde skyldes at Marte ikke har oppgitt riktig adresse for levering, foreligger det ikke en forsinkelse.

2.2 Mangel

Mislighold i form av en mangel hjemles i kjøpsloven § 30. Det fremgår av bestemmelsen at dersom det foreligger en «mangel» ved tingen, som ikke skylder forhold på kjøpers side, kan kjøperen kreve erstatning etter kjl. § 40. Ordlyden av begrepet «mangel» tilsier at resultatet av tingen ikke svarer til de forventninger kjøperen har. En mangel kan være i form av en feil eller mengde. Ved feil er det tale resultatets kvalitet, og ved mengde er det tale om resultatets kvantitet.

Utgangspunktet for mangelsvurderingen er avtalen mellom partene. Hvor informasjonen i avtalen og saksforholdet ellers ikke strekker til, suppleres dette med bakgrunnsretten. Her vises det primært til kjøpslovens §§ 17 og 18. Det fremgår av kjl. § 17 at tingen skal være i samsvar med de krav til «art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning» som følger av avtalen, jf. første ledd. Det er et grunnleggende hovedprinsipp at tingen skal samsvare med det som er avtalt, som første ledd anviser. Bestemmelsens andre ledd inneholder de krav som skal stilles til tingen, selv om det ikke er gitt i avtalen. Det angir visse prinsipper som gjøres gjeldende i forhold til tingens egenskaper.

Kjøpslovens § 18 skal supplere de reglene som er gitt i § 17, og gir tilsvarende anvendelse «når tingen ikke svarer til de opplysninger som er gitt om den», jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 60. Her henvises det til den abstrakte mangelsvurderingen, hvor kravet til «alminnelig god vare» er vurderingstemaet, jf. Rt. 1998 s. 74 (Videospiller). Foreligger det avvik fra dette, foreligger det en mangel. Hva en alminnelig god vare er, avhenger av hvilke krav som i sin alminnelighet kan stilles til ytelsen gitt i den aktuelle avtalen.

3. Ansvarsgrunnlag

For at det skal foreligge en adgang til erstatning for den parten misligholdet rammer, er et av hovedkravene at det må foreligge tilstrekkelig ansvarsgrunnlag. Et ansvarsgrunnlag er en lovfestet eller ulovfestet regel som gir uttrykk for erstatningsadgangen. Det er altså det rettslige grunnlaget for misligholdsbeføyelsen. I kontraktserstatningen er vurderingen av om ansvarsgrunnlag foreligger gjerne det første man vurderer. De tre hovedansvarsgrunnlagene i norsk kontraktsrett er culpa, kontrollansvar og objektivt ansvar.

3.1 Culpaansvaret

Culpa er det alminnelige utgangspunktet for ansvarsgrunnlag i kontraktsretten. Det kan brukes i alle typer kontrakter. Culpa betyr «skyld», som henviser til at ansvaret er betinget av selgerens subjektive skyld i saken. Vurderingen går i all hovedsak ut på den samme som i deliktserstatning; om selgeren er å bebreide for misligholdet. Spørsmålet kan formuleres som om selger burde eller kunne handlet annerledes. En slik vurdering kalles gjerne for en uaktsomhetsvurdering.

Kjøpslovens § 27 femte ledd er et av flere eksempler på at culparegelen er lovfestet. Det fremgår av bestemmelsen at kjøperen kan «i alle høve» kreve erstatning dersom misligholdet skyldes «feil eller forsømmelse» på selgers side. Ordlyden av «i alle høve» tilsier at kjøperen kan etter culpaansvaret kreve erstatning for både direkte og indirekte tap (se punkt 5.1). I kjl. § 27 fjerde ledd legges det til grunn at reglene i første til tredje ledd ikke omfatter dekning av indirekte tap. Ettersom culpaansvaret reguleres i femte ledd, fører en antitetisk tolkning til at culpa ikke rammes av denne regelen, og følgelig også dekker indirekte tap. Ordlyden av «feil eller forsømmelse» sikter til culpaansvaret, hvor det må vurderes om selgeren har opptrådt uaktsomt.

Utgangspunktet for enhver kontraktsrettslig vurdering er tolkning av partenes avtale. En selger har opptrådt culpøst dersom det foreligger et avvik fra forsvarlig atferd i forhold til avtalen. Den aktsomhetsnormen som her oppstilles, er de rimelige forventninger som kjøper har til selgeren ifølge kontrakten. For at debitor skal kunne holdes ansvarlig, forutsettes det at han «kunne og skulle handle annerledes enn han har gjort» (Hagstrøm, 2013, s. 468).  Vurderingstemaet er sammenfallende ved både kontraktsculpa og deliktsculpa. Dette kan utledes i de fleste dommer som omhandler culpaansvar, se for eksempel Rt. 1988 s. 7. Saken omhandlet en eiendomsmegler som ved salg ikke hadde informert selgeren om at salget ville utløse en gevinstbetraktning. Høyesterett påla eiendomsmegleren ansvar. Ettersom de kunnskaper megleren satt inne med og opplysningene han hadde, «burde det, som det har vært uttrykt i teorien (...) ha ”ringt en bjelle for ham”», jf. s. 13 (uthevd i kursiv). I motsetning til deliktserstatning, er utgangspunktet at selgeren har opptrådt uaktsomt. Det er selger som må bevise at han ikke har opptrådt uaktsomt, og bevisbyrden er da snudd. Det skal likevel i den konkrete sak vurderes hvem som er nærmest til å bære bevisbyrden.

Det finnes flere grader av uaktsomhet som selgeren kan ha utvist. Det går fra simpel uaktsomhet til grov uaktsomhet, og grenser til forsett. Kontraktserstatning etter culpaansvaret krever kun simpel uaktsomhet for å kunne bli holdt ansvarlig. Dette tilsvarer et simpelt avvik fra forsvarlig atferd. Grov uaktsomhet tilsier et enda tydeligere og markert avvik fra forsvarlig atferd. Forsett tilsier et bevisst brudd på kontrakten.

Ved profesjonsansvar er aktsomhetsnormen særlig streng. Det kommer av at det stilles høyere forventning til yrkesutøvere som handler på vegne av andre, innenfor sitt fagfelt. Rt. 2000 s. 679 Ideal er et eksempel på dette. Saken omhandlet en DnB-rådgivers uaktsomme rådgivning, som førte til at bankkunden ble tilkjent erstatning. Førstvoterende la her til grunn at utgangspunktet i norsk rett «bygger på et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere», jf. s. 688.

3.1.2 Kontraktsmedhjelperansvaret

Realdebitor er også ansvarlig for sine medhjelpere han benytter for å oppfylle kontrakten, som om de var hans egne. Det innebærer at han må svare for mislighold hans medhjelper forårsaker, selv om han ikke har bidratt til det selv. Det er altså avtalen mellom selger og kjøper som skal legges til grunn, og ikke avtalen mellom selger og hans medhjelper. Hensynet bak dette alminnelige prinsippet er at selgeren ikke skal kunne minske sitt eget ansvar ved å distribuere det til andre. Det er realdebitor som innehar risikoen for medhjelperens handlinger.

I Rt. 1986 s. 1386 Block Watne gjorde Høyesterett gjeldende at «den som bruker en medhjelper til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse», hefter som hovedregel for «kontraktsbrudd som følge av medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv», jf. dommens side 1393.

En alminnelig forståelse tilsier at kontraktsmedhjelperansvaret kan sammenlignes med arbeidsgiveransvaret. Arbeidsgiveransvaret er en del av deliktserstatningen, altså en del av pensumet i erstatningsrett. Her svarer arbeidsgiver for de skader som voldes av arbeidstakeren, under hans utføring av arbeid for arbeidsgiveren, se skadeerstatningslovens § 2-1. Kontraktsmedhjelperansvaret og arbeidsgiveransvaret går derfor i all hovedsak ut på det samme. Dersom en benytter seg av andre for å utføre arbeid eller oppfylle en kontrakt, svarer den ansvarlige for de handlingene den ansatte har utført.

3.2 Kontrollansvaret – objektivt ansvar med unntak for «force majeure»

Det andre alternativet for ansvarsgrunnlag kalles for kontrollansvaret. Det kjennetegnes også som objektivt ansvar med unntak for force majeure. Begrepet «force majeure» betyr en ekstraordinær hendelse som er utenfor selgers kontroll. Denne ansvarsformen er den dominerende av ansvarsgrunnlag i kontraktsretten.

Kontrollansvaret hjemles i kjøpslovens § 27 første ledd andre punktum. Det klare utgangspunktet for dette ansvarsgrunnlaget er at debitor er erstatningsansvarlig, noe som fremgår av ordlyden. Bestemmelsen fremmer omsider fire kumulative vilkår som kan frita debitor for ansvar. Disse fire vilkårene er at det må foreligge 1) en hindring 2) utenfor selgers kontroll, som han 3) ikke med rimelighet kunne ha tatt i betraktning på avtaletidspunktet, eller 4) unngå eller overvinne følgene av. Alle de fire vilkårene må være oppfylt for at ansvarsfrihet foreligger, og det er debitor som innehar bevisbyrden.  

Rt. 2004 s. 675 Agurkpinne er en sentral dom innen kontrollansvar som ansvarsgrunnlag. En agurkprodusent brukte splittbambuspinner som støttepinner til agurkproduksjonen. Produsenten ble påført et tap da det viste seg at splittbambuspinnene var smittet med en plantesykdom. Høyesterett fant at det forelå en mangel hos splittbambuspinnene, og produsenten ble tilkjent erstatning etter kontrollansvaret. Førstvoterende la til grunn at kontrollansvaret tar sikte på mislighold i form av forsinkelser, og at det må tas «utgangspunkt i at kontrollansvaret er meget strengt» for mangler, jf. Rt. 2004 s. 675, avsnitt 51. Denne dommen og andre rettskilder vil være med på å belyse de fire kumulative vilkårene som må være oppfylt for ansvarsfrihet etter kjøpslovens § 40 (1)(2).


Det første vilkåret er at det må foreligge en hindring. Ordlyden tilsier en uvanlig og uventet hendelse som man vanskelig kan unngå følgene av. Slike hendelser betegnes ofte som force majeure-hendelser. Ifølge lovens forarbeider kreves det ingen absolutt hindring, men det må foreligge forhold som gjør det «så ekstraordinært tyngende å oppfylle», at forholdet etter en objektiv vurdering må anses som en hindring, jf. Ot.prp.nr. 80 (1986-1987) s. 72. Det kan sies at hindringsvilkåret knyttes nært opp til et overvinningsvilkår; dersom situasjonen kan unngås eller overvinnes, kan det vanskelig anses som en hindring i lovens forstand. Som Høyesterett la til grunn i Agurkpinne-dommen, er det enklere å anvende kontrollansvaret og særlig hindringsvilkåret for forsinkelser. En kan enkelt forstå en hindring i syn av forsinkelse, for eksempel ved at transporten av produktet ikke kommer frem i tide på grunn av en trafikkulykke eller liknende. For mangler blir det vanskeligere å legge til grunn en typisk hindring for misligholdet.

Det andre vilkåret er at hindringen må være utenfor selgers kontroll. Ordlyden tilsier at selgeren ikke med rimelighet kunne påvirke hendelsesforløpet rundt hindringen. Tilbake i Agurkpinne-dommen legges det til grunn en streng forståelse av kontrollvilkåret. Her uttales det at det er «avgjørende om mangelen ligger innenfor det selgeren objektivt sett har kontroll over», jf. avsnitt 53. Gartneriet ble ikke fritatt for ansvar etter kontrollvilkåret, ettersom det eksisterte splittbambuspinner som ikke var smittet med plantesykdommen. Av denne grunn har dommen blitt kritisert for å behandle kontrollvilkåret som altfor strengt. Etter lovens forarbeider legges det opp til at de forhold som ligger «innenfor det som i prinsipp er kontrollerbart for selgeren», ikke kan påberopes som fritaksgrunner, jf. Ot.prp.nr. 80 (1986-1987) s. 73. En alminnelig forståelse tilsier at gartneriet vanskelig kunne vite hvilke splittbambuspinner som var smittet av plantesykdommen. Likevel, mente flertallet i dommen at det var tilstrekkelig innenfor den objektive kontrollsfæren, som igjen begrunnes i den strenge oppfatningen av vilkåret. Dette betyr at dersom kontrollvilkåret skal anses som oppfylt, må den gitte hindringen være helt utenfor det som er kontrollerbart for selgeren, objektivt sett.

Det tredje vilkåret er at selgeren ikke med rimelighet kunne tatt hindringen i betraktning på avtaletidspunktet. En alminnelig språklig forståelse av «betraktning» tilsier en viss forventning eller en forutsetning, altså at man er forberedt på at noe liknende kan inntre. En kan spørre seg selv om hindringen er noe selgeren hadde forutsett i forkant av avtaleinngåelsen. Dette vilkåret beror på en konkret vurdering, og hva som bør tas i betraktning «beror på de konkrete forhold» i saken, jf. Ot.prp.nr. 80 (1986-1987) s. 73.

Det fjerde og siste vilkåret er at selgeren ikke kunne unngå eller overvinne følgene av hindringen. Det er lagt til grunn av forarbeidene at det ikke anses som tilstrekkelig dersom oppfyllelsen av avtalen er blitt vanskeligere eller mer kostbar enn forutsett. Det er selgeren som må ta de «nødvendige skritt for å forebygge følgene av hindringen», jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 73. Det betyr at selgeren har en plikt til å foreta undersøkelser om andre oppfyllelsesmuligheter finnes. Dersom det finnes, er ikke dette vilkåret oppfylt. Det kreves en praktisk umulighet, altså at det faktisk ikke finnes alternativer for å gjennomføre som avtalt.

3.3 Objektivt ansvar

De rent objektive ansvarsgrunnlagene kommer som regel til anvendelse uavhengig av hva slags type ytelse det gjelder. De er også uavhengig av skyld. Ansvaret knytter til årsaken eller arten av kontraktsbruddet, hvor det avgjørende anses for å være misligholdets karakter eller årsaksforhold. Utgangspunktet for vurderingen er hva partene har avtalt seg i mellom. De tre vanligste formene for objektivt ansvar er garantiansvar, vanhjemmel og rettsvillfarelse.

Garantiansvar som ansvarsgrunnlag kan gjøres gjeldende dersom selgeren i kontrakten har «garantert» mot mislighold. Det beror på en tolkning av realdebitors utsagn, om en slik garanti er lovet til realkreditor/kjøper. Det trenger nødvendigvis ikke å inneholde ordet «garanti», men det må gjennom tydelige signaler antydes en form for løfte som skal holdes. I kjøpslovens § 40 tredje ledd fremgår det at kjøperen i alle tilfeller kan kreve erstatning dersom salgsobjektet allerede ved avtaleinngåelsen avvek fra det som er «tilsikret» av selgeren. Det er ikke tale om direkte garanti her, men heller om typiske egenskaper eller opplysninger som selgeren har lovet at salgsobjektet skal inneholde. Dersom tingen anses som fraveket fra det tilsikrede, er realdebitor objektivt erstatningsansvarlig. Om garantiansvar foreligger, beror på en konkret tolkning av selgers uttalelser.

En selger er objektivt ansvarlig dersom det foreligger vanhjemmel/rettsmangler. Hva som menes med vanhjemmel er at en tredjepart har rettigheter i salgsobjektet.. Et eksempel kan være at kjøperen av et hus oppdager etter salget at en tredjemann har bruksrettigheter på eiendommen hans. Det fremgår av kjøpslovens § 41 andre ledd at kjøperen i alle tilfeller kan kreve «erstatning for tap som følge av rettsmangel som forelå ved kjøpet». Ordlyden tilsier at realdebitor er rent objektivt ansvarlig dersom rettsmangelen forelå ved avtaleinngåelsen, altså en opprinnelig vanhjemmel. Kjøpslovens § 41 (2) ses sammenlignet med avhendingslovens § 4-17 (2). Her hjemles det samme rent objektive ansvaret for opprinnelig vanhjemmel, bare at den gjelder for avhendelse av fast eiendom.  

Rettsvillfarelse foreligger dersom mislighold oppstår fordi at selgeren ikke visste eller forstod at han var forpliktet gjennom kontrakt. Selgeren blir da erstatningsansvarlig på rent objektivt grunnlag.

4. Årsakssammenheng

Forutsatt at det foreligger tilstrekkelig ansvarsgrunnlag, må det deretter vurderes om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng. Det må være en viss tilknytning mellom ansvarsgrunnlaget og det økonomiske tapet. Det oppstilles med andre ord et årsakskrav. Hensynet bak er å beskytte misligholderen mot å bli ansvarlig for tap som ikke er begrunnet i hans mislighold.

4.1 Positiv og negativ kontraktsinteresse

For å få erstatning som følge av mislighold i kontrakt, må det foreligge en faktisk årsakssammenheng. Det er ofte uttrykt som sondringen mellom positiv og negativ kontraktsinteresse.

Med positive kontraktsinteressen menes de tap den misligholdte har lidt, som følge av kontraktsbrudd. Da skal den misligholdte parten stilles som om avtalen ble riktig oppfylt, i samsvar med reparasjonshensynet som beskrevet i innledningen. Den positive kontraktsinteressen kjennetegnes også gjennom uttrykket kreditors «oppfyllelsesinteresse». Erstatningen kommer her i stedet for at kontrakten ikke ble oppfylt som den skulle, og stiller kreditor økonomisk som om kontrakten ville blitt oppfylt.

Med negativ kontraktsinteresse menes det tap som følge av at kreditor har hatt tillit til debitor om at det forelå en gyldig kontrakt. Det fremkommer dersom den inngåtte avtalen blir funnet ugyldig. Det som her skal erstattes løses gjennom en differansebetraktning, hvor den aktuelle formuesstillingen som kreditor innehar ved ugyldighetstidspunktet veies opp mot den formuesstilling han hadde hatt dersom kontrakten aldri ble inngått.

Den positive og negative kontraktsinteresse handler om to forskjellige årsaker å lide et tap på i forhold til avtaler, altså gjennom enten mislighold eller ugyldighet. Man kan ikke få erstattet både den positive og negative kontraktsinteressen. Det hender noen ganger at kreditor får en valgrett. Denne valgretten kommer for eksempel til syne dersom det foreligger opplysningssvikt fra debitors side. I teorien kan kreditor da søke erstatning på begge grunnlag. Da må kreditor bestemme seg for hva som er mest lønnsomt å bruke som årsak for erstatningen, og ta hensyn til størrelsen på utgiftspostene. Er tapet størst etter reglene om ugyldighet, vil kreditor få mest ut av erstatningen på dette rettsgrunnlaget, og omvendt.

Kreditor er i utgangspunktet avskåret fra å få oppfylt den negative kontraktsinteresse, dersom han fremmer et erstatningskrav for mislighold av hovedforpliktelsen. Det finnes omsider noen unntak dersom det foreligger brudd på biforpliktelser og heving. I Rt. 1938 s. 602 Blårev importerte et norsk selskap blårev fra USA, som viste seg å være smittet av sykdom. Selgeren burde forstått at blårevene var mangelfulle, og at kjøperen av den grunn ville avvise produktet når det kom frem. Kjøperen hevet kjøpet, og krevde erstatning for de utgifter som medførte. Selgerens uaktsomme opptreden ble ansett som brudd på lojalitetsplikt. Det kunne vært unngått dersom kjøperen hadde blitt varslet, og kjøperen hadde unngått utgiftene. Kjøperen fikk i denne saken erstatning for den negative kontraktsinteresse, selv om det i utgangspunktet forelå en gyldig kontrakt. Dommens premisser ble fulgt opp i Rt. 2002 s. 1110 Bodum, hvor det omhandlet heving. Kreditor ble tilkjent erstatning for «klandreverdige» forhold, som her var debitors misligholdte opplysningsplikt.

4.2 Adekvans

Ikke nok med at det må foreligge en faktisk årsakssammenheng, det må også foreligge en rettslig årsakssammenheng. Den rettslige årsakssammenhengen knyttes opp til adekvansvurderingen, hvor det skal vurderes om misligholdet er den avgjørende årsaken for bruddet. Hensynet bak er at misligholderen skal beskyttes for fjerne og upåregnelige erstatningskrav. Adekvanskravet reguleres etter hvor grov skyld det er utvist bak misligholdet; jo grovere skyld som foreligger, jo mindre har adekvanskravet å si.

Adekvanskravet hjemles gjennom sikker rettspraksis. Tapet må «stå i en rimelig nær sammenheng med misligholdet; tapet må ikke være for fjernt, avledet eller upåregnelig», jf. Rt. 1983 s. 205, s. 212. Ordlyden tilsier at erstatningskravet må være en tilstrekkelig nær og påregnelig følge av kontraktsbruddet. Vurderingen er skjønnsmessig og sammensatt, hvor nettopp påregnelighet og nærhet er faktorer som spiller inn.

Ordlyden av påregnelighet tilsier en forutseelighet og sannsynlighet for at tapet kan inntre. Det tas utgangspunkt i hva en normal person i den aktuelle situasjonen kunne vite og burde vite, kombinert med eventuell særlig informasjon som det er forventet at debitoren skal ha. Dette er likt som i deliktserstatningen. Dersom ansvarsgrunnlaget er objektivt ansvar, skal påregnelighetsvurderingen gjøres ut i fra forholdene på avtaletiden. Hvis ansvarsgrunnlaget er culpa, skal det tas utgangspunkt i forholdene som fant sted ved misligholdet.

Ordlyden av nærhet sikter til Rt. 2007 s. 172 Schizofreni sin formulering om at skaden ikke må være en for «fjernt» og «avledet» følge. Da vil det ikke være rimelig å knytte ansvar til det, jf. avsnitt 66. De fjerne tapene er sjeldent adekvat nok. Her tas det hensyn til hvor lang tid som er gått mellom tapet og misligholdet. Det er også relevant hvordan de ulike begivenheter har utspilt seg i hendelsesforløpet. Skadeomfanget er også relevant for nærhetsmomentet.

Adekvanskravet hjemles også til en viss grad i kjøpslovens § 67 første ledd. Det fremgår av bestemmelsen at erstatning som følge av kontraktsbrudd skal svare til de tap som er «påført ved kontraktsbruddet», jf. første ledd første punktum. Det er nærliggende å knytte ordlyden opp til nærhetsmomentet hvor tapet ikke må være for fjernt og avledet. Bestemmelsen regulerer de direkte tap en kan forvente av et kontraktsbrudd, som er «utlegg, prisforskjell og tapt fortjeneste». Det gjelder likevel bare de tap en «med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet», jf. andre punktum. Det siktes her til påregnelighetsmomentet.

5. Økonomisk tap

Det siste kravet for at erstatning kan innvilges, er at det må foreligge et økonomisk tap. Kjøper er nødt til å ha lidt et tap som følge av misligholdet debitor er ansvarlig for. Finnes det ingen tap, finnes det heller ikke grunnlag for erstatning.

Hovedregelen og det gjeldende prinsippet i norsk kontraktserstatning er full tapsdekning. Kreditor skal omsider ikke tjene på misligholdet. Dette er lagt til grunn i lovgivning, blant annet kjøpslovens § 67 første ledd. Oppgjøret skal skje med utgangspunkt i oppgjørstidspunktet, altså tidspunktet misligholdet forelå. Det er kreditor som har bevisbyrden for at han har lidt tap som følge av debitors mislighold. Erstatningen skal kun dekke økonomiske tap. Ikke-økonomiske tap, som for eksempel psykiske plager og liknende, dekkes ikke av erstatning i kontraktsretten.

Ved utmålingen av økonomisk tap, brukes ofte en differanselære for å beregne hva erstatningsbeløpet bør være. Det går ut på en sammenligning av kreditors økonomiske posisjon som han er i etter misligholdet, opp mot den potensielle økonomiske posisjonen som kreditor hadde vært i dersom kontrakten hadde vært oppfylt etter sin ordlyd. Det er differansen mellom disse to postene som skal erstattes. Differanselæren er en pekepinn på hvordan erstatningen bør utmåles, men det legges ikke opp til at denne skal følges slavisk. Utmålingen bærer også et skjønnsmessig preg.

5.1 Direkte og indirekte tap

Kjøpslovens § 67 hjemler en alminnelig regel for hvilke tap som inngår i erstatningsomfanget. Bestemmelsens første ledd hjemler ikke definisjonen av direkte tap gjennom sin ordlyd. Videre i bestemmelsens andre ledd defineres indirekte tap uttømmende. Det fører til en tolkning av at alt annet enn det som ikke omfattes av definisjonene i andre ledd, tilsvarer direkte tap.

Direkte tap er de tap, «herunder utlegg, prisforskjell og tapt fortjeneste», som kreditor er påført ved kontraktsbruddet, jf. kjl. § 67 første ledd. Ordlyden tilsier at det innebærer tap som er direkte påført som en konsekvens av debitors mislighold. Dersom misligholdet tenkes borte, og det omstridte tapet fortsatt finnes, er ikke tapet et direkte tap som følge av kontraktsbruddet. Direkte tap er de tap som uansett anses som erstatningsberettiget, uansett ansvarsgrunnlag som gjør seg gjeldende.

Videre i kjl. § 67 andre ledd hjemles som kjent definisjonene av indirekte tap. I utgangspunktet er det kun de direkte tap som skal dekkes, etter kontrollansvaret og objektivt ansvar. Culpaansvaret åpner imidlertidig opp for dekning av alt tap, altså både direkte og indirekte, jf. kjl. § 27 fjerde ledd. Indirekte tap er de tap som følger av driftsavbrudd (litra a), avsavn (litra b), misligholdskrav fra tredjemann (litra c) og tingens skadevoldende egenskaper (litra d).

5.2   Fradrag for fordeler

Det er etter alminnelig rimelighetsbetraktninger lagt til grunn at den misligholdte parten, kreditor, ikke skal tjene på å få erstatning. Man skal bli satt i den posisjon økonomisk som om misligholdet ikke hadde funnet sted. Compensatio lucri cum damno er det latinske navnet for fordelsfradrag, og er mye omdiskutert i det juridiske miljøet. Fordelsfradrag kjennetegnes også gjennom begrepet berikelsesfradrag. Dersom kjøperen har fått økonomiske fordeler begrunnet i misligholdet, skal det gjøres fradrag for disse ved utmålingen.

Hagstrøm oppstiller tre minimumsvilkår for at berikelsesfradrag skal skje. For det første må det foreligge årsakssammenheng mellom berikelsen og misligholdet. For det andre må årsakssammenhengen være tilstrekkelig adekvat, det kan ikke være for fjernt og upåregnelig. For det tredje må det foreligge en sammenheng mellom tapet som er lidt og fordelen som er oppnådd, altså komputabilitet. Dersom disse minimumsvilkårene er oppfylt, kan det foreligge grunnlag for å foreta berikelsesfradrag. Hagstrøm har omsider konkludert, etter analyse av praksis og teori, at berikelsesfradrag «nektes i så mange praktisk viktige tilfeller at det ikke er holdbart å ta som et utgangspunkt at det skal skje viktige fradrag for fordeler» (Hagstrøm; Obligasjonsrett 2. utgave, 2013, s. 579). Berikelsesfradrag må dermed vurderes innad i det individuelle tilfellet.

5.3 Reduksjon av erstatning

Ved flere anledninger, kan erstatningsbeløpet nedsettes som en følge av at kreditor ikke har opptrådt som han skulle. De mest vanlige formene for reduksjon av erstatning kommer av tapsbegrensningsplikten og lempingsreglene. Disse hjemles i kjøpslovens § 70.

Tapsbegrensningsplikten innebærer at kreditor har en plikt til å begrense skaden så langt det er mulig. Det er med andre ord den misligholdte parten som har plikten her. Det fremgår av kjøpslovens § 70 første ledd at dersom kreditor påberoper seg kontraktsbrudd fra den andres side, skal han «ved rimelige tiltak begrense sitt tap». Ordlyden tilsier at kreditor er nødt til å handle i den interessen av å forhindre at ytterligere skade og tap skal oppstå. Dersom han ikke gjør det, skal erstatningen reduseres tilsvarende det tapet som kreditor med rimelighet burde avverget når han hadde sjansen. Kreditor er da ansvarlig for sin egen forsømmelse, etter alminnelige rettferdighetsbetraktninger.

Reglene om lemping reguleres i kjøpslovens § 70 andre ledd. I Rt. 2004 s. 1887 Multiconsult ble den alminnelige bestemmelsen om lemping i skadeerstatningsloven § 5-2 frembrakt. Det ble omsider spesifisert at i kontraktsforhold kan det være «særlig grunn til å legge vekt på det særskilte vurderingsmomentet» i kjl. § 70 andre ledd. Det fremgår av kjl. § 70 andre ledd at erstatningen kan settes ned dersom det vil virke «urimelig» for den ansvarlige å bære. Vurderingen gjøres ut i fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, jf. Rt. 2004 s. 1887. Forholdene ellers kan også være av betydning.

Lovens forarbeider uttrykker at «[d]et må kreves en nokså klar urimelighet før lemping overhodet kan komme på tale», jf. Ot.prp.nr. 80 (1986-1987) s. 129. Ordlyden av urimelig tilsier at det strider mot alminnelige rimelighets- og fornuftsbetraktninger. I dommen gitt overfor kom Høyesterett frem til at ettersom tapet var ekstraordinært stort og langt over det påregnelige, samtidig som at begge parter måtte anses som ansvarlige for tapet, kom flertallet av dommere frem til at skadelidte måtte selv bære en tredjedel av tapet, jf. Rt. 2004 s. 1887. Skadevolderens erstatningsansvar ble dermed lempet med en tredjedel.  

Bibliografi:

Hagstrøm, V. (2013). Obligasjonsrett (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.