You've successfully subscribed to Obiter Dictum
Great! Next, complete checkout for full access to Obiter Dictum
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Stiftelse av sameie

Stiftelse av sameie

. 14 min read

Av Sebastian Rekdal.

1. Innledning

1.1. Hva er sameie?

Når eiendeler erverves i et ekteskap oppstår ofte spørsmålet om hvilken ektefelle som faktisk eier den aktuelle eiendelen. Det sentrale spørsmålet er om eiendelen eies av den ene ektefellen, eller av begge. Sameie er en betegnelse på eierskap når to eller flere personer eier noe sammen. Sameie er det motsatte av eneeie, som betyr at en person alene har eierskap over en ting. Med sameie og eneeie siktes kun til eiendomsretten til tingen, og ikke den aktuelle bruksretten. Eiendelen fastsettes i brøk, prosent eller forholdstall. Dersom partene eier en bestemt del av hver eiendel, foreligger det imidlertid intet sameie, men to separate eneeie. Ved første øyekast er det lett å tro at sameie kun gjelder ektefeller eller samboere. Dette er ikke riktig. Sameie kan oppstå mellom ektefeller, venner, familiemedlemmer eller alle andre som måtte ønske å dele eierskap.

I Norge er sameie regulert av sameigelova av 18. juni 1965 nr. 6. Sameigelova gjelder imidlertid kun tilfeller hvor sameiet allerede er stiftet, jf. sameigelova § 1. Reglene for stiftelse av sameie er i stor grad ulovfestet rett, og utviklet gjennom omfattende rettspraksis og juridisk teori.

1.2. Artikkelens formål og avgrensning

Formålet med denne artikkelen er å lettere forstå hvordan ektefeller stifter sameie basert på tre sentrale stiftelsesgrunnlag. Artikkelen vil kun omfatte stiftelse av sameie for ektefeller, og avgrenser derfor mot stiftelse av sameie mellom samboere.

I denne artikkelen vil det først redegjøres for hovedregelen om ektefellers råderett (pkt. 2). Deretter vil de tre sentrale stiftelsesgrunnlagene for sameie kort redegjøres (pkt. 3), før det tas en dypere drøftelse av partenes ervervsbidrag som stiftelsesgrunnlag (pkt. 4). Så vil det redegjøres for stiftelse av sameie ved lånefinansierte midler (pkt. 5). Avslutningsvis vil det kort forklares hvordan sameiet fordeles mellom ektefeller (pkt. 6).

1.3. Eierforhold og formuesforhold

Familieretten skiller mellom to ulike forhold. Sameie og eneeie, som nevnt innledningsvis, bestemmer de aktuelle eierforholdene. Dette må ikke forveksles med felleseie og særeie, som tar for seg formuesordningen i ekteskapet, og bestemmer derfor ikke de reelle eierforholdene. Artikkelen vil i all hovedsak ta for seg eierforholdet mellom ektefellene, og begrepene sameie og eneeie vil derfor bli mest brukt.

2. Rettslig utgangspunkt

2.1. Hovedregel

Under samlivet er hovedregelen at en ektefelle har fri råderett over det «han eller hun eier når ekteskapet blir inngått eller senere erverver», jf. ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 47 § 31 første ledd. Dette gjelder så fremt ikke annet er bestemt mellom ektefellene. Bestemmelsen fastslår at et ekteskap i seg selv ikke automatisk stifter sameie mellom ektefeller. Dette kommer uttrykkelig frem av dommen inntatt i Rt. 1999 s. 177, som gjaldt krav om skjevdeling av en leilighet den kvinnelige ektefellen eide før ekteskapet ble inngått. Førstvoterende fastslår på side 182 i dommen at «etablering av samlivsforhold ikke medfører sameie i det partene da eier eller senere blir eier av». Det er kun de eiendeler som «erverves av begge ektefellene, [som] blir sameie mellom dem», jf. ekteskapsloven § 31 andre ledd (min utheving). Denne bestemmelsen sier intet annet enn det innlysende, men er tatt med av informasjonshensyn.

Under ekteskapet har eierforholdet lite praktisk betydning for ektefellene imellom. Problemer kan derimot oppstå overfor kreditorene. Kreditor kalles gjerne en fordringshaver eller kravshaver, og er en som har krav på en ytelse (gjerne et pengebeløp) fra en annen. En ektefelles kreditorer kan kun beslaglegge eiendeler som faktisk tilhører debitor-ektefellen (den ektefellen som har eierskap over tingen), jf. for eksempel dekningsloven § 2-2. Ved sameie kan kreditorene kun ta den delen som eies av debitor-ektefellen (den ideelle eierandelen)

Dette kan illustreres ved at ekteparet Peder Ås og Marte Kirkerud kjøper et hus sammen. Huset koster 1 million kroner, og partene betaler 500 000 kroner hver. De avtaler sameie hvor begge to eier 50 % hver. På grunn av Peders ustabile økonomi har hans kreditor, Hans Tastad Bank AS, sett seg nødt å beslaglegge verdier til 700 000 kroner. Kreditoren vil i dette tilfelle kun ha mulighet til å beslaglegge halve boligen, da denne «tilhører» debitor-ektefellen Peder, jf. dekningsloven § 2-2. Marte vil følgelig ikke formelt lide noe tap av Peders økonomiske tilstand, selv om dette selvsagt kan få betydning for ektefellene rent praktisk.

Det er først ved ekteskapets opphør en tvist mellom ektefellene blir aktuell. Her skal det avgjøres både hvor store verdier hvem av dem skal ha i kroner og øre (kvantitativt oppgjør), og hvem som skal ha de enkelte eiendelene (kvalitativt oppgjør). Ved særeie har eierforholdet ofte avgjørende betydning for hvor store verdier ektefellene får med seg etter ekteskapet.

Foruten om denne bestemmelsen er det få lovfestete knagger å vurdere sameiestiftelsen på. Stiftelsen av sameie baseres derfor i stor grad på ulovfestet rett, utviklet i et samspill mellom langvarig rettspraksis og juridisk teori.

3. Tre sentrale stiftelsesgrunnlag for sameie

3.1. Generelt

Det opereres i all hovedsak med tre stiftelsesgrunnlag for sameie mellom ektefeller. Disse stiftelsesgrunnlagene har gjennom tiden vokst frem av høyesterettspraksis og juridisk teori, og er per i dag sikker rett. Høyesterett har fastslått at sameie kun kan skje ved «avtale eller et annet rettsstiftende moment», jf. blant annet Rt. 1984 s. 497 på side 502-503 og Rt. 1999 s. 177 på side 182. I korte trekk kan sameie være avtalt mellom ektefellene (pkt. 3.3), bestemt av en tredjemann – gjerne gavegiver eller arvelater (pkt. 3.4), eller gjennom ektefellenes bidrag til ervervet (pkt. 3.5). Det vil i det følgende ta for meg hvert stiftelsesgrunnlag, med særlig fokus på stiftelsesgrunnlaget om ektefellenes ervervsbidrag.

3.2. Reelle forhold, ikke formelle

Et viktig utgangspunkt for vurderingen av sameie er at det er kun de reelle forholdene som tas i betraktning. Formelle forhold, som hvem av ektefellene som står på skjøtet, vil sjeldent ha noe betydning, jf. blant annet Rt. 1990 s. 240.

3.3. Avtalt mellom ektefellene

Ektefellene kan i utgangspunktet fritt avtale hvem som eier hva, og hvordan eierforholdet skal fordeles. Dette følger av grunnprinsippet om avtalefrihet om eierforholdet. Så fremt ektefellene ikke inngår avtaler om gaver til hverandre, følger det ingen formkrav for eieravtaler. Gaver mellom ektefellene må imidlertid opprettes i ektepakts form for å anses gyldig, jf. ekteskapsloven § 50 første ledd. Reglene i el. § 31 tredje ledd om partene bidrag er deklaratoriske (fravikelige). Ektefellene kan derfor avtale seg bort fra disse reglene om ønskelig, jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 104 og Rt. 1980 s. 1403.

Dette kan illustreres med at ekteparet Peder Ås og Marte Kirkerud går til innkjøp av en bolig til 1 million kroner hvor Peder betaler 200 000 kroner, mens Marte betaler 800 000 kroner. Ektefellene inngår så en avtale om at boligen skal være sameie mellom dem, hvor begge parter eier 50 % hver av boligen. Selv om Peder kun bidro med 20 % direkte bidrag til boligen, stopper ikke det ektefellene i å inngå en annen avtale enn hva ekteskapsloven og de øvrige ulovfestede reglene ville konkludert med. Ektefellenes avtale om eierforholdet er gyldig, og går over de deklaratoriske reglene om stiftelse av sameie.

3.4. Bestemt av tredjemann

Stiftelse av sameie kan også bestemmes av en tredjepart, for eksempel en gavegiver eller en arvelater. I slike tilfeller vil eierforholdet bero på en tolkning av det aktuelle gaveløftet eller testamentet. Ved gaveløfter vil foranledningen til gaven, giverens tilknytning til ektefellene og hensikten bak gavens bruk være sentrale momenter for hvorvidt sameie er stiftet, jf. Jussens Venner 2000 s. 251-271 – (JV-2000-251). Ved arv er arvelaters hensikt avgjørende. Dersom eiendelen erverves fra en annet enn ved gave eller testament, for eksempel gjennom kjøp, er utgangspunktet at den ektefellen som står som part i avtalen er eier av eiendelen.

3.5. Ektefellenes bidrag til ervervet

Det er i utgangspunktet den ektefellen som har ytet direkte bidrag til anskaffelsen, som blir eier. Dette så fremt det ikke foreligger uttrykkelig avtale om annet. Dersom begge ektefellene har ytet likt, vil eiendelen bli sameie. Men selv om bare den ene ektefellen har ytet direkte til anskaffelsen, kan den andre bli medeier dersom vedkommende har ytet indirekte bidrag til ervervet. Det finnes ingen konkret definisjon på hva indirekte bidrag er, men ifølge rettspraksis og juridisk teori anses (i) arbeid i hjemmet, og (ii) betaling av forbruksutgifter som klare indirekte bidrag. Tanken bak å tilskrive den andre ektefellen medeierskap ved indirekte bidrag er at vedkommende, ved å påta seg mer ansvar i hjemmet, frigjør tid eller kapital for den andre ektefellen, som kommer anskaffelsen til gode for begge parter.

Stiftelse av sameie basert på ektefellenes bidrag til ervervet er i stor grad ulovfestet, og vil bli redegjort for i det følgende.

4. Nærmere om partenes ervervsbidrag som stiftelsesgrunnlag

4.1. To kumulative vilkår for stiftelse av sameie

Det følger av omfattende rettspraksis at to kumulative vilkår må oppfylles for at sameie mellom ektefeller kan stiftes. Kumulative vilkår betyr at samtlige vilkår må være oppfylt for at sameie kan stiftes. Dersom ett av vilkårene ikke oppfylles, foreligger det intet sameie. Vilkårene knytter seg til ektefellenes bidrag til anskaffelsen. For det første må begge ektefellene ha bidratt til anskaffelsen. Bidraget kan være både direkte og indirekte jf. blant annet Rt. 1975 s. 220 (Husmordommen) og Rt. 1982 s. 1269. For det andre må anskaffelsen være et felles prosjekt for ektefellene, jf. blant annet Rt. 1975 s. 220 (Husmordommen) og Rt. 1980 s. 1403.

Alle ervervsbidrag som ytes frem til eierspørsmålet skal tas med i stiftelsesvurderingen. Dette prinsippet er slått fast i rettspraksis, jf. Rt. 1980 s. 1403 på s. 1408, og senere i ekteskapslovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 104.

4.2. Direkte bidrag

Med direkte bidrag siktes det til en ektefelles direkte arbeidsinnsats i form av for eksempel egenkapital, selvbyggerinnsats, låneopptak, osv. Det er ikke arbeidsinnsatsens verdi som legger til grunn bidragets størrelse, men den verdien som er tilført sameiegjenstanden.

Det er imidlertid kun direkte bidrag som stammer fra innsats under samlivet, som kan være muliggjort av den andre ektefellen. Følgelig vil direkte bidrag som stammer fra arv, gave og midler som en ektefelle eide før samlivet, ikke inkluderes i vurderingen, da dette aldri kan være muliggjort av den indirekte bidragsyteren. Slike bidrag tilskrives dermed fullt ut den ektefellen som eier eiendelene, jf. bl.a. Rt. 1977 s. 876 og Rt. 1980 s. 1403.

4.3. Indirekte bidrag

Det er ikke bare direkte bidrag som anses relevant i vurderingen av sameie. På slutten av 1950-tallet vokste det frem et nytt erversgrunnlag frem i norsk rett, nemlig indirekte bidrag. Med indirekte bidrag siktes det i all hovedsak til (i) arbeid i hjemmet, og (ii) betaling av forbruksutgifter. En ektefelles arbeid i hjemmet er lovfestet i ekteskapsloven § 31 tredje ledd, mens betaling av forbruksutgifter er ulovfestet, men forankret i rettspraksis.

4.3.1. Arbeid i hjemmet

Ektefellenes bidrag til erverv gjennom arbeid i hjemmet var ikke regulert i den opphevete ektefelleloven av 1927. Lovgiver så det imidlertid som hensiktsmessig å få en slik regel inn i den nye ekteskapsloven av 1991, og vedtatt som § 31 tredje ledd. Det fremgår av bestemmelsens ordlyd at det ved vurderingen av «hvem» som har ervervet eiendelene som har «tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo», skal det legges vekt på en «ektefelles arbeid i hjemme». Bestemmelsen er ment å foreta en kodifisering av Rt. 1975 s. 220, den såkalte «Husmordommen», og etterfølgende rettspraksis på 1980-tallet. Til tross for sin plassering er tredje ledd ingen videreføring av ekteskapsloven § 31 første og annet ledd.

Uttrykket «personlige» er ment som en avgrensning mot de eiendeler som er knyttet til ektefellenes yrkes- eller næringsvirksomhet, som for eksempel gårdsbruk. Begrepet faller først og fremst under «felles bolig og vanlig innbo». Selv om bestemmelsen ikke uttrykkelig fastslår det, har ekteskapslovens forarbeider lagt til grunn at dette også omfatter fritidseiendom, bil, båt, osv., kan anses å gå under ekteskapsloven § 31 tredje ledd etter en konkret vurdering, jf. Ot. prp. nr. 28 (1990-1991) s. 104.

Videre tilsier ordlyden «har tjent» på at eiendelene må brukes av begge ektefellene. Forarbeidene bruker imidlertid ordene «tjent til» og «ment til» om hverandre, som tyder på at eiendeler som er «ment til» felles personlig bruk trolig inkluderer også eiendeler som ikke har rukket å bli tatt i bruk, jf. Jussens Venner 2000 s. 251-271 – (JV-2000-251) kapittel 4.2.

I vurderingen om en ektefelle har bidratt til anskaffelsen gjennom «arbeid i hjemmet» må vedkommende ha frigjort tid eller kapital for den utearbeidende ektefellen. Forarbeidene sier det er vanskelig å oppstille klare kriterier for hvor omfattende arbeidet i hjemme må være for at det skal være av nevneverdig betydning. Det er imidlertid nærliggende å legge til grunn at en ektefelle som har vært «hjemmeværende med hensyn til felles barn» må anses som et tilstrekkelig erversgrunnlag, jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 62. Alminnelig husarbeid uten barneomsorg er normalt ikke tilstrekkelig til å stifte sameie, jf. Lødrup/Sverdrup (2021) s. 160. Husarbeid kan også få betydning ved siden av andre bidrag til ervervet. I dommen inntatt i Rt. 1978 s. 1352, som gjaldt skifte etter samliv uten vigsel, la Høyesterett til grunn at ektefellens husarbeid medførte «vesentlig besparelse» for mannen i mange år, som bidro til å forøke sameiet, jf. side 1359-1360 i dommen.

Det følger av rettspraksis og juridisk teori at omsorg for barn, og spesielt omsorg for barn under skolepliktig alder, klart omfattes av vilkåret «arbeid i hjemmet». Men omsorg for barn under skolepliktig alder – altså til og med 5 år – muliggjør rundt en halvpart av den utearbeidenes normalinntekt. Derfor vil slik omsorg tilskrive ektefellen en halvpart – 50 % – av de direkte bidragene som stammer fra inntekten i denne perioden, jf. Rt. 1980 s. 1403. Bakgrunnen for dette er at barn under skolepliktig alder krever tilnærmet kontinuerlig tilsyn. Dersom slik omsorg skulle deles på begge ektefellene, ville den utearbeidene ektefellen måtte halvert sin arbeidsstilling.

Dette kan illustreres ved et eksempel. Peder Ås og Marte Kirkerud er gift og har ett felles barn, Lars på 3 år. Peder jobber, mens Marte er hjemmeværende med Lars. Dersom Peders direkte bidrag utgjorde 100 000 kroner i perioden Lars er under skolepliktig alder, vil Marte tilskrives 50 000 kroner som et resultat av det kontinuerlige tilsynet over Lars.

Når barna blir eldre vil behovet for omsorg gradvis reduseres, som muliggjør mindre av den utearbeidendes inntekt, jf. blant annet Rt. 1982 s. 1269 og Rt. 1983 s. 1147. Hvorvidt sameie er stiftet må avgjøres ut fra en samlet skjønnsmessig vurdering, hvor graden av ektefellenes medvirkning står sentralt, jf. Ot. prp. nr. 28 (1990-1991) s. 62.

4.3.2. Betaling av forbruksutgifter

Tanken bak betaling av forbruksutgifter er den samme som arbeid i hjemmet. Den ene ektefellen frigjør kapital for den andre ved å betale mer enn sin del av forbruksutgiftene. Dette kommer til syne i Rt. 184 s. 497 og Rt. 1982 s. 666. Betaling av forbruksutgifter er ulovfestet rett, og stammer i all hovedsak fra tidligere rettspraksis. Reglene er deklaratoriske, på lik linje som arbeid i hjemmet, og kan fravikes ved uttrykkelig avtale om eierforholdet. Betaling av forbruksutgifter som har resultert i sameie finner vi i blant annet Rt. 1966 s. 874 og Rt. 1979 s. 1463. Avgjørelser med motsatt resultat kom frem i blant annet Rt. 1983 s. 1146 og Rt. 1999 s. 177. Rettspraksis fastslår at det i hovedsak er eiendeler til ektefellenes felles personlige bruk som kan erverves med grunnlag i betaling av forbruksutgifter.

Med betaling av forbruksutgifter siktes det til utlegg for mat, klær, husleie, strøm, telefon og telefonregning, fornøyelser, osv. Slike betalinger kan stifte medeiendomsrett i ekteskap. Rettslig grunnlag er ulovfestet rett som har vokst frem av rettspraksis. Det er i hovedsak kun eiendeler som er tjent til ektefellenes felles personlige bruk som kan erverves med grunnlag i betaling av forbruksutgifter.

Ved bedømmelsen om en ektefelle har bidratt ved betaling av forbruksutgifter, skal det ikke foretas en konkret regnskapsmessig vurdering. Vurderingen skal derimot være en skjønnsmessig helhetsvurdering tatt alle relevante forhold inn til betraktning.

4.4. Nedre grense for medeiendomsrett

De eierbeføyelser som oppnås ved sameieløsningen bør stå i et rimelig forhold til det bidrag som er ytet. Det er derfor en nedre grense for hvor lite et ervervsbidrag kan være for at medeiendomsrett skal tilskrives en part. Det er vanskelig å stille opp en nøyaktig prosentvis grense for hvor lite bidrag som kan gi en part medeiendomsrett. Her må det foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor fellesskap rundt anskaffelsen og bruken er av betydning. I dommen inntatt i Rt. 1982 s. 1269 ble hustruen ikke ansett for medeier i familiens feriested da Høyesterett mente 10 % bidrag ikke var tilstrekkelig. Det samme kom Høyesterett frem til i Rt. 1984 s. 495, på side 504. Tidligere underrettspraksis har imidlertid kommet til at bidrag på så lavt som 10 % av anskaffelsessummen er tilstrekkelig for å ilegge medeiendomsrett, se for eksempel RG 1990 s. 112 (Asker og Bærum) og RG 1995 s. 293 (Stavanger). Holmøy og Lødrup har uttrykt at sameie normalt ikke kan stiftes med lavere enn 25 % bidrag, da sameie «må forutsette en vesentlig innsats», jf. Holmøy/Lødrup (1994) s. 186.

Det er vanskelig å sette en konkret nedre grense for hvor mye bidrag en ektefelle må ha skutt inn for å tilskrives medeiendomsrett. I praksis vil dette bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av den aktuelle situasjonen, hvor momenter som bidragets art, størrelse og nødvendighet vil være av betydning. Den nedre grensen vil normalt ligge på rundt 10 – 20 % av anskaffelsessummen. Dersom det er snakk om indirekte bidrag vil minstegrensen for medeiendomsrett normalt ligge høyere enn hvor det er kun er ytet direkte bidrag, jf. Sverdrup (1997) s. 183.

5. Stiftelsesvurdering ved lånefinansierte eiendeler

5.1. Rettslig utgangspunkt

Når visse eiendeler er finansiert ved lån, oppstår spørsmålet om hvilken av ektefellene som skal tilskrives den lånefinansierte delen av eiendelen. Den som har tatt opp lånet står som ansvarlig for lånet utad. Den som har nedbetalt, eller medvirket indirekte til nedbetaling av lånet, er ansvarlig innad.

Dersom hele lånet er nedbetalt på tvistetidspunktet, vil nedbetalingen normalt være avgjørende for stiftelsesvurderingen. Dette betyr at den som ektefellen som har nedbetalt, eller medvirket indirekte til å nedbetale lånet, vanligvis vil bli godskrevet det direkte bidraget som stammer fra avdragsbetalingen på lånet.

Dersom hele eller store deler av lånet står ubetalt på tvistetidspunktet, oppstår spørsmålet om den lånefinansierte delen skal tilskrives den parten som står ansvarlig utad eller den som står ansvarlig innad. I utgangspunktet kan en part antakelig ikke godskrives en delvis nedbetaling av lånet uten å bli ansvarlig innad for restlånet, jf. Lødrup/Sverdrup (2021) s. 153.

5.2. Hva bestemmer gjeldsansvaret innad

Hovedregelen er at ingen ektefelle kan «stifte gjeld med virkning for den andre» ektefellen, jf. ekteskapsloven § 40. I utgangspunktet vil derfor den ektefellen som har tatt opp lån i banken normalt stå ansvarlig for lånet utad. Terminologien ansvarlig utad betyr at vedkommende rent formelt står ansvarlig for gjelden som er heftet på ham eller henne. Den som har nedbetalt lånet, eller medvirket til denne nedbetalingen, anses å være ansvarlig innad for låneopptaket. Juridisk teori legger til grunn at gjeldsansvaret innad bestemmes av gjeldsansvaret utad, jf. Lødrup/Sverdrup (2021) s. 154 flg. Det kreves en uttrykkelig avtale mellom ektefellene for å stifte gjeldsansvar innad. Dette kommer frem av ordlyden i ekteskapsloven § 40. Høyesterett har imidlertid kommet frem til at slike avtaler kan være stilltiende. Slike stilltiende avtaler belager seg på en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Det er spesielt to høyesterettsdommer som gjør seg gjeldende rundt spørsmålet om gjeldsansvaret innad: Rt. 1990 s. 1226 og Rt. 1996 s. 1666. I dommen inntatt i Rt. 1996 s. 1666 behandlet Høyesterett en sak vedrørende gjeldsansvaret innad, hvor den ene ektefellen stod ansvarlig utad. Førstvoterende kom frem til at det måtte foreligge et «særskilt rettsgrunnlag» for å gjøre den andre ektefellen ansvarlig i lånet. Dommen trakk frem en rekke momenter, hvor det ble lagt særlig vekt på (i) hva lånet skulle brukes til, (ii) om den andre ektefellen var kjent med låneopptaket, (iii) om lånet ble tatt opp i begge parters interesse, og (iv) hvorfor kun den ene ektefellen stod oppført på lånet. Momentene er ikke kumulative eller uttømmende, men veiledende som kan være relevante for vurderingen av gjeldsansvaret innad. Dersom det viser seg at den andre ektefellen er ansvarlig innad, vil partene som utgangspunkt dele lånet en halvpart hver. Her må det foretas en konkret skjønnsmessig vurdering.

Dette kan illustreres ved et eksempel. Peder Ås og Marte Kirkerud er gift. De ønsker seg et hus, men på grunn av Peders ustabile økonomi er det vanskelig å få lån i hans navn. Marte jobber i bank og får gode fordeler gjennom jobben. Marte tar derfor opp et lån på 3 millioner kroner som skal brukes til kjøp av hus. Lånet står formelt i Martes navn, og hun blir følgelig ansvarlig for lånet utad. Etter noen år glir ektefellene mer og mer fra hverandre, og ekteskapet synger på siste vers. I et håp om å bli tildelt medeiendomsrett hevder Peder at de begge er solidarisk ansvarlig for lånet. Som nevnt over kan ingen ektefelle «stifte gjeld med virkning for den andre […] hvis det ikke er særskilt hjemmel for det», jf. ekteskapsloven § 40. For å vurdere om Peder er solidarisk ansvarlig i lånet innad, må vurderingsmomentene over tas til betraktning. Som opplyst ble lånet tatt opp av Marte på bakgrunn av Peders ustabile økonomi og hennes fordeler i banken. Lånet ble tatt opp for å kunne kjøpe et hus. Huset var et felles prosjekt, og begge partene var enige om å gå til innkjøp av boligen. I dette tilfelle ble lånet også nedbetalt like mye av begge parter. I dette spesifikke eksempelet vil det være naturlig å fastslå at Marte og Peder er solidarisk ansvarlige for lånet.

6. Sameiets størrelse

Dersom forholdene tilsier at ektefellene har sameie, må det videre vurderes hvor mye hver ektefelle skal få. Hovedregelen er at sameierne regnes for å ha «like stor part kvar» dersom det ikke er grunnlag for noe annet, jf. sameigelova § 2 første ledd. Etter ordlyden vil følgelig partene eie en halvpart hver så lenge den gitte situasjonen ikke gir grunnlag for å tilskrive den ene ektefellen mer enn den andre. Dette må vurderes konkret, og vil ofte være synlig gjennom vurderingen av de direkte bidragene og nedbetaling av lånefinansierte midler.

Dersom man fortsetter på eksempelet fra pkt. 5.2, hvor Marte og Peder hadde nedbetalt lånet med en halvpart hver (1.5 millioner kroner hver), kan utfallet bli annerledes. Dersom Marte for eksempel i tillegg skyter inn 1 million kroner ved direkte bidrag, ville Marte stått for 2.5 millioner kroner, mens Peder ville kun stått for 1.5 millioner kroner. Så fremt ikke annet gir grunnlag for indirekte bidrag gjennom arbeid i hjemmet eller betaling av forbruksutgifter, ville det vært naturlig å tilskrive Marte ca. 62 % medeiendomsrett, og Peder 38 % medeiendomsrett.

Bibliografi

Lødrup P. & Sverdrup T. (2021) Familieretten (9. utg). Oslo: Peder Lødrup og Tone Sverdrup

Sverdrup T. (1997) Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv (1. utg). Oslo: Universitetsforlaget