You've successfully subscribed to Obiter Dictum
Great! Next, complete checkout for full access to Obiter Dictum
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Vederlagskrav for samboere

Vederlagskrav for samboere

. 9 min read

Skrevet av: Maja Rummelhoff Sætre

  1. Innledende perspektiver

På familierettens område er det ofte utfordrende å forstå de konkrete reglene for
vederlagskrav for samboere. Ekteskapsloven oppstiller ingen regler for dette ettersom bestemmelsene ikke kan anvendes analogisk for samboere. Det primære rettsgrunnlaget for vederlagskrav for samboere er ulovfestet rett regulert av alminnelige formuerettslige prinsipper. På dette rettsområdet spiller rettspraksis også en svært sentral rolle.

Et vederlag er en tilståelse av penger som skal bidra til å jevne ut en skjevhet i partenes økonomi. Ved fordelingen av partenes formuer ved samlivsbrudd, er det ikke sjeldent at formuen blir fordelt ulikt. Det kan være at f.eks. den ene parten har beriket sitt særeie med midler som opprinnelig var felleseiemidler. Når delingen da skjer vil den andre part oppleve en svekkelse av sin andel av formuen, mens motparten har større verdier. Et vederlag vil da bidra til å jevne ut denne forskjellen mellom partene.

Denne artikkelen vil hjelpe deg med å få en overordnet oversikt over vederlagskravet for samboere. Artikkelen vil ta for seg de ulovfestede reglene rundt vederlagskrav for samboere. Inkludert her vil være vilkår for kravet, og gjeldende rett på området.

2. Hoveddel

2.1 Hovedregelen

Når to parter gifter seg vil det de i senere tid erverver, med noen unntak, bli midler som kan likedeles ved en eventuell skilsmisse eller separasjon. Hos samboere foreligger det ingen slik ordning. Det kan være vanskelig å vite akkurat hva som omfattes av begrepet «samboere». Det finnes flere definisjoner, men det er vanskelig å finne en generell definisjon på området. Den mest nærliggende definisjonen sies å være; to personer som lever i et økonomisk fellesskap uten å være gift. Denne definisjonen oppstiller naturligvis flere definisjonsspørsmål, og svaret på disse må løses konkret i hver sak.

Det økonomiske oppgjøret mellom to samboere vil skje etter alminnelige formuerettslige regler. Hovedregelen er at hver samboer beholder sine egne eiendeler og sin gjeld. Løsningen på dette finner man fram til ved å se på hvilke eiendeler som er under et eventuelt sameie, og hvilke som er eneeie.

Det finnes imidlertid to unntak til denne hovedregelen. Det første dreier seg om den kvantitative siden – vederlaget -, mens det andre omfatter den kvalitative siden – naturalutlegget. Den kvantitative siden åpner adgang for tilkjenning av vederlag for ugrunnet berikelse. Den kvalitative siden av saken angår retten til å overta felles bolig og innbo.

2.2 Forholdet til ekteskapslovens bestemmelser
Ekteskapsloven §63 første ledd omfatter situasjoner hvor den ene ektefellen har brukt felleseiemidler for å øke sitt eget særeie, eller ervervet eiendeler som er unntatt fra likedelingen. Foreligger et slikt tilfelle, kan den andre ektefellen tilkjennes et vederlag. Denne bestemmelsen skal sikre at en rettferdig og reell likedeling blir det endelige resultatet ved oppgjøret.

Det er imidlertid viktig å huske på at ekteskapslovens regler om vederlag ikke kan anvendes for samboere. I samboerforhold vil det ikke eksistere noen felleseiemidler og heller ingen særeiemidler. I noen tilfeller vil samboere i langvarige forhold ha ervervet eiendeler i felleskap. I sameigelova §2 første ledd fremgår det at slike eiendeler vil som hovedregel deles med en halvpart hver.

Ekteskapsloven oppstiller en adgang for ektefeller som tillater at en ektefelle kan holde enkelte formuesposter utenfor likedelingen. Denne regelen kan imidlertid ikke anvendes analogisk for samboere. Ekteskapsloven §73 gir ektefeller adgang til vederlagskrav i situasjoner hvor den ene ektefellen har bidratt til å øke den andres særeie.

I dommen Rt. 1984 s. 497 behandlet Høyesterett spørsmålet om vederlagskrav for samboere. Det er klart at retten ikke foretok en analogisk anvendelse av bestemmelsene i ekteskapsloven, men retten åpnet for å tilkjenne samboere vederlag på grunnlag av alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og rimelighetsbetraktninger. El. §73 fungerte som veiledning for rettsanvendelsesprosessen.

Det kan tenkes et eksempel hvor samboer A har flyttet inn i huset til samboer B. Gjennom årene har A utført betydelig arbeid på boligen, og hatt store påkostninger for å holde boligen vedlike. Når samlivsbruddet da oppstår vil samboer B, som eier av boligen, sitte igjen med en bolig som har steget i verdi på grunn av arbeidet fra A. Samboer B sitter igjen med en økt formue mens A har minsket sin formue. Spørsmålet blir da om A kan tilkjennes vederlag for arbeidet utført på boligen. I noen tilfeller vil et slikt arbeid medføre en medeiendomsrett i boligen, men det skal da «atskillig til», jf. Rt. 1999 s. 177, se side 182. I situasjoner hvor den ene parten ikke har oppnådd medeiendomsrett, kan det kreves en annen form for
kompensasjon. Kravet følger da alminnelige formuerettslige prinsipper.

2.3 Alminnelige formuerettslige prinsipper
Rettsregelen for vederlagskrav for samboere har vokst fram gjennom et stort antall
Høyesterettsdommer. Et sentralt tema som gjenganger i dommene er de  alminnelige formuerettslige prinsippene. Dette er det rettslige grunnlaget for tilkjennelse av vederlag i samboerforhold.

Det kan være vanskelig å sette ord på akkurat hva de formuerettslige prinsippene er. Det har lenge vært uklart hvilke forhold som må foreligge for at en skal kunne tilkjenne vederlag i samboerforhold. I Rt. 1984 s. 497 uttalte Høyesterett at «ved oppløsning av samboerforhold kan det være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger.» Tvisten gjaldt spørsmålet om en boligeiendom som ble oppført i samlivsperioden var sameie eller eneeie. Høyesterett kom fram til at boligen var eneeie og at vederlag til kvinnen ikke kunne tilkjennes.

En svært sentral dom på dette området, er Stell- og pleie-dommen (Rt. 2000 s. 1089) hvor Høyesterett tilkjente en kvinne vederlag for stell og pleie av sin mannlige samboer. Retten la avgjørende vekt på omfanget av stellet og pleien. Førstvoterende i dommen uttalte at berikelse og rimelighet er to kumulative vilkår for vederlag. Disse vilkårene ble senere fastslått for å være vurderingsgrunnlaget for vederlag for samboere, jf. Rt. 2011 s 1168 og Rt. 2011 s. 1176.

I Rt. 2011 s. 1168 (Vederlagskrav for samboere-dom) ble kvinnen tilkjent vederlag på grunnlag av hennes dekning av fellesutgiftene, mens mannen nedbetalte huslånet. Kvinnen hadde også, gjennom 16 års samboerskap, bidratt med barneomsorg. Dette momentet ble tillagt svært stor vekt i dommen. Høyesterett uttalte at vederlag i samboerskap kunne tilkjennes dersom den andre samboeren har tilført «en betydelig økonomisk fordel i form av berikelse eller besparelse», hvor den økonomiske fordelen vil være utslagsgivende for omfanget av vederlaget. Videre fremstilte retten enda et vilkår; bare dersom rimelighetshensyn tilsier det, kan vederlag tilkjennes. Dommen fremstiller altså to vilkår for tilkjenning av vederlag i samboerforhold. Det må altså foreligge en betydelig økonomisk fordel for den ene samboeren – i form av berikelse eller besparelse, og det må være rimelig at vederlag tilkjennes.

2.3.1 Den økonomiske fordelen
Det finnes to typer økonomisk fordeler på dette området. Den ene dreier seg om situasjoner hvor innsatsen har resultert i en formuesforøkelse. Vi snakker her om situasjoner hvor den ene samboeren har tatt av sine egne midler for å bidra til den andres økonomi. Dette kan skje enten ved at den ene parten har tatt mer enn sin halvdel av forbruksutgiftene eller hjemmearbeidet i huset. Formuesforøkelsen kan da tilskrives samboeren, og det første vilkåret er oppfylt.

Den andre typen av økonomisk fordel omfatter situasjoner hvor det ikke er snakk om investeringer av økonomisk art. Vi kan igjen ta eksempel i Stell- og pleie-dommen. Her hadde kvinnen over lengre tid tatt hånd om mannen som lenge hadde hatt et alkoholproblem, som igjen førte til at han var pleietrengende de siste årene han levde. Høyesterett la i dommen vekt på at pleien var av «ekstraordinært omfang og at det forelå særdeles vanskelige og belastende omstendigheter». I slike tilfeller hvor det ikke foreligger en direkte økonomisk fordel, må f.eks. stellet og pleien gå utover det som vanlig hører med et samboerforhold, jf. dommen over. I dommen ble det tilkjent et vederlag på 400 000 kroner fordi retten kom fram til at
stellet fra kvinnen hadde spart mannen for utgifter til kommunal hjelp. På bakgrunn av at det både ved besparelse og fortjeneste foretas en viss forskyvning av partenes formue, er det rimelig å tillate vederlagskrav i begge situasjoner.

2.3.2 Rimelighetsskjønnet
Det andre vilkåret for tilkjenning av vederlag i samboerforhold dreier seg om en
rimelighetsvurdering. Denne vurderingen er skjønnsmessig og må vurderes konkret ut fra den enkelte sak, jf. vederlagskrav for samboere-dommen. Hva som inngår i dette vurderingsgrunnlaget kan være vanskelig å få hånd om. I Rt. 2011 s. 1168, som nevnt over, uttalte retten at partenes økonomiske anliggender under samlivet, vil være utgangspunktet for vurderingen. Inn under det forholdet finner vi bidragets art og omfang, partenes forutsetninger, samlivets varighet og partenes økonomiske stilling.

Rt. 2011 s. 1168 kan være illustrerende som et eksempel. Lagmannsretten la vekt på at kvinnen A hadde hovedansvaret for hjemmet og barna under hele samboerforholdet, i tillegg brukte hun vesentlige deler av sin inntekt for å dekke familiens forbruksutgifter. Dette viser til at bidragets art vil ha en stor del i vurderingen av om det kan tilkjennes vederlagskrav.

Retten la videre vekt på at kvinnen gjennom sin innsats frigjorde tid slik at mannen B hadde mulighet til å investere i bolig og næringsvirksomhet. Dette momentet kan ses som en berikelse av den andres særeie, ettersom B hadde oppbygd seg en betydelig formue ved samboerforholdets opphør. Den skjevheten som oppstod mellom A og B ved samboerforholdets opphør, kunne ikke forklares på annen måte enn ved at A bidro med mer enn det som var hennes del. Høyesterett la videre vekt på samboerskapets varighet. Forholdet hadde vart i 16 år da det opphørte. Dette talte til fordel for tilkjenning av et vederlag. Ved konklusjonen fremhevet Høyesterett at partenes økonomiske stilling var av så ulik posisjon, at det ville være nærliggende å gi A en adgang for å kreve vederlag.

Det finnes svært mange relevante Høyesterettsdommer som bidrar til en overordnet oversikt over rimelighetsskjønnet på dette området. De viktigste dommene er blant annet Rt. 2011 s. 1168, Rt. 2000 s. 1089, Rt. 1989 s. 539 og Rt. 1984 s. 497.

2.3.3. Den faktiske rettsregel
Den konkrete rettsregelen på dette området beror på en vurdering av de faktiske forhold i saken. En samboer kan tilkjennes vederlag i form av penger, eller ved at vedkommende får utlegg i bolig og innbo.

For at en samboer skal kunne tilkjennes vederlag, må to vilkår være oppfylt. Det må foreligge (1) en betydelig økonomisk fordel, og (2) rimelighetsvurderingen må tilsi at vederlag kan tilkjennes. Disse to vilkårene vil også være med på å bestemme vederlagets størrelse.

Første vilkår
En betydelig økonomisk fordel kan skje i form av en besparelse eller berikelse. Det likestilles her direkte og indirekte bidrag. Direkte bidrag kan være at en part klart har brukt sine penger på å renovere huset til den andre part. Indirekte bidrag kan foreligge for eksempel når den ene parten A har tatt mer enn sin halvdel av forbruksutgiftene i huset, slik at den andre parten B har kunnet bygget og pusset opp sin bolig. Part A har da muliggjort deler av part Bs oppussing, jf. Rt. 2011 s. 1168.

Det første vilkåret kan også bli oppfylt uten at det foreligger noen klar økonomisk berikelse eller besparelse. Det kan illustreres av Stell- og pleie-dommen som er beskrevet over.

Annet vilkår
Dette vilkåret omfatter rimelighetsvurderingen. Spørsmålet om det i det hele tatt skal tilkjennes vederlag og hvor mye vederlaget skal være, bestemmes av denne skjønnsmessige rimelighetsvurderingen, jf. Rt. 2000 s. 1089 (Stell- og pleie-dommen). Det er likevel bare unntaksvis at samboere tilkjennes vederlag. En samboer kan ikke ha en forventning om kompensasjon ved opphør av samlivet.

Økonomien og samboernes behov for midler er sentrale deler i denne vurderingen. Om den ytende samboer blir stående uten viktige midler, taler dette argumentet sterkt for vederlag. På den annen side taler det imidlertid mot vederlag hvis den samboer som må avsi vederlag har dårlig økonomi, eller blir stående uten viktige aktiva for å kunne betale vederlaget.

Samboerforholdets varighet er en faktor i vurderingen. Et langvarig felleskap mellom partene gjør det naturlig at den andre part blir sittende igjen med noen verdier. I Rt. 2011 s.1168 ble samlivets varighet et sentralt moment. Samboerskapet hadde vart i 16 år og kvinnen hadde investert mye tid og penger i familien sin. Retten kom fram til at kvinnen, ved oppgjøre, kunne krevd vederlag fra mannen.

Partenes forutsetninger har også betydning. Det menes her da partenes ønsker og hensikter med samboerforholdet og videre omstendigheter. I Rt. 2000 s. 1089 la retten vekt på at det forelå et ønske fra mannen om at kvinnen skulle arve han ved død. I saken ble det tilkjent vederlag.

Retten til å overta bolig og innbo
Når et samboerforhold avsluttes, blir spørsmålet således om hvem som skal fortsette å bo i den felles bolig. I noen tilfeller vil det være et klart svar på spørsmålet. Eksempelvis hvis samboerforholdet ikke har vært særlig langvarende, og den ene parten er oppført som eneeier av huset. Det vil da være nærliggende at eieren av boligen forblir boende.

Det kan imidlertid tenkes at den andre samboeren har opparbeidet seg en medeiendomsrett i boligen. Det er likevel ikke forutsatt at denne samboeren uten videre kan fortsette å bo i boligen.

Disse spørsmålene løses på bakgrunn av Husstandsfellesskapsloven av 1991, se blant annet §§2 og 3 som regulerer retten til naturalutlegg. I §2 åpnes det adgang for at gjenlevende husstandsmedlem kan, når særlige grunner taler for det, få enkelte rettigheter til deres felles hjem. En kan se på denne loven som en veiledning for den ulovfestede rettsregelen for samboere.

2.4 Bakgrunn
Man kan spørre seg selv hvorfor det ikke finnes lovregler for samboere. Antall samboerskap har de siste årene steget drastisk, mens antall ekteskap har sunket. Dette er fordi færre personer ønsker å inngå ekteskap. Statistisk Sentralbyrå har laget en statistikk som viser antall ekteskap og samboerskap gjennom årene. I årene fra 1996 – 2011 økte samboerskapstallet hos kvinner mellom 30-34 år fra 23% til 38%, se https://www.ssb.no/samboer/.

Det finnes ikke lovregler for samboere fordi et samboerskap ikke oppstiller noen økonomiske rettigheter. Samboerpar har ingen plikt til å underholde den andre, og heller ingen rett til å få innblikk i den andres økonomi, slik som ektefeller har. Domstolene spiller derfor en sentral rolle på dette rettsområdet. Domstolene har gjennom praksis utviklet store deler av den ulovfestede retten for samboere.

3. Avsluttende bemerkninger
Vederlagskrav for samboere er en unntaksregel fra den opprinnelige hovedregelen – hver beholder sitt. Rettsgrunnlaget er ulovfestet og domstolsskapt av den norske domstol. Gjennom flere Høyesterettsdommer har det blitt utviklet et ulovfestet rettsgrunnlag for vederlagskrav for samboere. Grunnlaget for vurderingen er alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper.

Vederlagskrav for samboere ble foreslått lovfestet i 1999. I lovutkastet skrev departementet at enkelte regler som dreier seg om den felles bolig og innbo, er regulert av husstandsfellesskapsloven. Videre var det alminnelige regler hvor sivilstatus og samlivsstatus er uten betydning, som regulerte rettsforholdet for samboere. Regjeringen så det derfor ikke nødvendig med en egen lov som regulerte samboernes rettsstatus.